Idag markeres arbeidernes internasjonale solidaritetsdag over hele verden. Noen har ikke råd eller mulighet til å feire. De må jobbe. Eller tigge. Det sørger LO for.
Dette er den første feiringen av dagen siden den såkalte solidaritetsregjeringen kom til makten, diktert av LOs frykt for at medlemmene skulle miste privilegier. Det var ikke de store forflytninger av velgere som førte til at Vallas marionetter kom til makten, men valgordningen – og LOs penger.
Ethvert parti må være forberedt på å ta ansvar gjennom regjeringsmakt – noe som gir ansvar for å gjøre det man mener er best for hele landet. LO følger en omskrivning av et gammelt slagord for bilfabrikanten General Motors: Det som er bra for LO er bra for landet.
Slik er det naturligvis ikke.
LO var redd mange av deres medlemmer i offentlig sektor skulle måtte konkurrere med andre innen samme virksomhet. De fryktet at man til og med skulle konkurrere med utenlandske arbeidere – i Norge. Det er som kjent ille nok at Norge importerer varer og tjenester. Nå skulle det plutselig være OK å importere arbeidskraft.
LO er mot å innføre konkurranse der det ikke finnes. Og vil helst fjerne den der den finnes (de kaller det rekommunalisering). LO hevder de vil vise solidaritet med mennesker som har mindre å leve for – men gjøre det der disse menneskene bor (minner mistenkelig om FrPs argumentasjon).
Fagbevegelsen og AP skryter av å ha skapt den moderne norske velferdsstaten. Det er slett ikke sant. Det var ikke LO eller Ap som gav norske menn stemmerett i 1898 og kvinner i 1913. Det var ikke Ap som innførte folkeskole for alle. Det var heller ikke Ap som sørget for at vi kan dømmes av likemenn (jurysystemet). Det var heller ikke Ap som innførte de første byggestenene i det norske velferdssystemet.
På denne dagen henviser AP og LO gjerne til massearbeidsledigheten i 1930-årene. Efter 2.verdenskrig har det aldri vært høyere arbeidsledighet enn da regjeringene til Gro Harlem Brundtland styrte (1986 – 89/1990 – 96). Også inflasjonen på 15% i 1981 må Ap ta ansvaret for.
Efter 4 år med opprydning i økonomien, stabil arbeidsledighet og synkende rente og lav inflasjon viser prisen for sosialistenes økonomiske politikkk seg. Rentene stiger igjen – og gjør livet vanskeligere for vanlige folk. Solidaritetsalternativ?
01.mai i Norge handler ikke om internasjonal solidaritet, men om å sikre norske arbeidstageres privilegier. Ikke rart at LO betalte valgkampen til de nåværende regjeringspartier.
Ledelsen i LO og Ap burde føle skam hvis de ble stilt ansikt til ansikt med den virkelighet arbeidstagere i andre deler av verden lever i. I land der det er vanskelig å eksporter både varer og abreidskraft fordi Norge er mest opptatt av å beskytte seg enn å vise ekte solidaritet. I land dit det er OK å gi almisser i nødhjelp og bistand – men ikke OK å handle med.
For virkelig å demonstrere sin solidaritet reiser ekskluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen og kvoteringsminister Bekkemellem til Danmark for å lære hvordan man best stenger grensene mest effektivt.
Da det var fattigdom og vanskelige kår i Norge kunne folk satse alt på å reise til USA, Canada eller andre steder for å skape seg et bedre liv. Når Norge har maktet å løfte seg ut av fattigdommen – og selv mangler arbeidskraft, velger vi å stenge grensene.
Den franske liberalisten Frederic Bastiat sa at «Staten er den store fiksjon hvorved alle forsøker å leve på bekostning av alle andre».
Å modernisere denne treffsikre observasjon må bli noe slikt som at staten er den fiksjon sosialister i beskyttede yrker og næringer bruker til å beskytte sine privilegier og leve på alle andres bekostning.
Det er skikk blant sosialister å gratulere hverandre med dagen 01.mai.
Selv foretrekker jeg å begrense gratulasjonen til å gjelde dem som utviser ekte solidaritet med fattige, undertrykte og forfulgte.
For disse har sosialistene glemt i sin feiring av egen prektighet.
