Ifølge Dagbladet har samtlige statsråder fått svekket sin tillit, merkelig nok utenom utenriksministeren. På bunn ligger ikke overraskende 4 fra SV. Venstresidens populister er korsfestet av virkeligheten.
Ap, SV og SP surfer ikke lenger på medgangen fra valget og regjeringsskiftet – om de noensinne har gjort det. Regjeringen har vært plaget av indre uenighet, får saker til behandling i Stortinget, og et pågående FrP fylt av selvtilliten høye galluptall gir.
Tillitsmålingen fra Norsk Samfunnsbarometer viser at alle i regjeringen nyter mindre tillit i befolkningen enn på forrige måling – med unntak av utenriksminister Jonas Gahr Støre. Liberaleren mener at også Støre fortjener mindre tillit, noe vi har begrunnet tidligere.
Vi er slett ikke overrasket over at de 4 på bunnen av listen over statsrådene alle er fra SV; Kristin Halvorsen, Heidi Grande Røys, Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy.
Dommen fra velgerne er kanskje ikke så overraskende. At sosialisten og populisten Kristin Halvorsen skal bestyre statens finanser i en tid Norge er en unik finansiell posisjon er en invitt til ikke å bli tatt seriøst. Like utfordrende er det for Halvorsen å skulle forklare velgerne omvendelsen fra populist med nok penger i bakhånd til å bli en «ansvarlig» finansminister med Handlingsregelen som bibel.
Rekk opp hånden de som forbinder SV med fornyelse? Skal jeg gjenta spørsmålet, sie du? Vel, fornyelsesminister Heidi Grande Røys fra SV har en umulig oppgave. Hun skal fremstille det som en fornyelse at folkefrontregjeringen er marionetter for LO, og Fagforbundets Jan Davidsen. Så lenge Davidsen og Valla beholder regjeringen i sitt jerngrep vil fornyelse være et fremmedord i karakteristikken av denne regjeringens politikk. Det samme vil rasjonalisering, og effektivisering.
At Øystein Djupedal ble statsråd for kunnskap viser i det minste at Jens Stoltenberg har ironisk sans. Forøvrig taler vel Djupedals meritter efter at han havnet i Kongens råd for seg selv. Vi har intet å tillegge.
I Bondevik II var det Venstre og KrF som fikk på pukkelen av miljøbevegelsen – for å svikte miljøsaken. i Folkefrontregjeringen er det spesielt SV som får merke hvor vanskelig det er å ha makt og ansvar. Partiets troverdighet i miljøpolitikken er på det nærmeste forsvunnet i løpet av regjeringens første 6 måneder. Vi våger å påstå at det blir 4 lange år for SVs miljøvernminister Helen Bjørnøy. Kanskje er en posisjon som biskop å foretrekke? Statskirken vil vel ha lenger levetid enn Bjørnøys nåværende kollegium..
Erik Solheim er den eneste SV’eren i regjeringskollegiet som unnslipper bunnotering fra velgerne. Ikke rart. Han tok oppgjør med norske marxisters lefling med røde diktaturer (noe partifellene ikke var spesielt begeistret for), tok SV ut av posisjonen som en marxistisk sekt (slik partiet var i perioden 1977 – 87) og ledet partiet inn på veien mot makt og ansvar. Til ville protester fra partiets rene og ranke kadre – som heller foretrakk interne debatter fremfor å få prøvet standpunktene i det virkelige liv. I regjeringen viderefører Solheim en bistandspolitikk det dessverre er bred politisk enighet om. Når han ikke har demonstrert avstanden mellom liv og lære i SVs politikk, og heller ikke begått spesielle tabber får han tommelen opp i tillitsbarometeret.
Når et populistisk parti får regjeringsmakt må man regne med problemer. Derfor er det heller ikke til å undres over at SV sliter med tilliten – både fra egne velgere og fra velgerne generelt.
