I NRK P1s «Politisk kvarter» idag tidlig fikk Aps enerverende Karl Eirik Schøtt-Pedersen prøve å slakte FrPs syn på det offentlige og pensjoner. Det gikk som det måtte gå.
Når skal Ap lære at de må forberede seg bedre når de skal angripe FrP? Det nytter ikke å skyte bredt og håpe at noe treffer.
Liberaleren har tidligere stilt spørsmålet om hvilket FrP det er Ap ønsker å ta et oppgjør med – dagens sosialdemokratiske utgave, eller den liberalistiske utgaven man tidvis finner spor av i partiprogrammet. Bergens Tidende mente vi traff bra i vår analyse av hvilke velgere det er som nå støtter FrP.
Hvis det kan være noen trøst for Ap, har de i programformuleringen om pensjon funnet rudimenter av liberalisme i FrPs program. Det er ikke verst, bare det.
Ap kritiserer FrP for å være mot et pensjonssystem der det offentlige har hovedansvaret, og for å være mot tvungen innføring av private tilleggspensjoner. Ap påstår også at FrP vil gjøre alle til minstepensjonister.
Vi for vår del vil rose FrP for å ta et oppgjør med den byrden Statens Pensjonskasse påføres ved at offentlige tilleggspensjoner fortsatt eksisterer.
Hvis det offentlige overhodet skal ha noe ansvar for folks alderdom, er en offentlig grunnpensjon et slags sosialt sikkerhetsnett. I motsetning til da Statens Pensjonskasse ble innført har folk flest i dag en langt bedre privatøkonomi – og muligheter for å påvirke sine fremtidige økonomiske rammer.
Folk bør selv ta ansvaret hvis de ønsker en mer romslig økonomi i alderdommen. Om dette består i pensjonsfond, fast eiendom, eller private pensjonsordninger må bli et valg for den enkelte – ut fra økonomiske forutsetninger og hvor man er i livet. Men det er politikernes formynderi å velge én løsning som skal påtvinges alle.
Å pålegge bedriftene å innføre pensjonsavtaler er en enkel måte for politikerne å skyve ansvaret vekk fra individet og over på arbeidsgiver.
Når Ap angriper FrPs pensjonsløsning må det være fordi det offisielle sosialdemokratiske partiet mener det offentlige fortsatt skal ha hele ansvaret for folks liv – inkludert alderdommen – og at man ikke kan tiltro den enkelte å planlegge sin pensjonstilværelse.
Vi kunne ikke vært mer uenige.
