Nå som de verste bølgene etter karikaturstriden har lagt seg, kan det være passende å gå tilbake til innholdet i Jyllandspostens karikaturer. En ting er bakgrunnen for at Jyllandsposten publiserte karikaturer, nemlig at en barnebokforfatter ikke kunne finne noen som ville tegne Muhammed.
Av Jan Arild Snoen.
Særlig fordi fordømmelsene også har vært massive i land som Iran, der billedforbudet ikke praktiseres, er det viktigere å se på budskapet i selve karikaturene. De mest sentrale er ikke en latterliggjøring av islam som sådan, men en satirisk påpekning av sammenhengen mellom noen troendes tolkning av innholdet i islam og deres forbryterske virke. Karikaturene er derfor hovedsakelig en kommentar til politisk islam.
Tegningen der Muhammed er utstyrt med en bombe i turbanen er et godt eksempel. Budskapet er klart: Det er en sammenheng mellom Muhammed og terrorisme. En slik påstand er helt legitim, og etter min mening også korrekt, noe jeg kommer tilbake til nedenfor. Det betyr selvsagt ikke at all terrorisme utført av muslimer er religiøst begrunnet. Særlig gjelder dette i Palestina. Langt fra alle som har religiøse motiver har bare religiøse motiver, men for svært mange er disse dominerende.
Et nyttig perspektiv er at Koranen og islam ble skapt av Muhammed i en situasjon der han forsøkte å erobre den politiske makten på den arabiske halvøy. Islam hadde i hvert fall delvis et politisk formål, og benyttet seg i stor grad av militære virkemidler. Krig, massakre og slavebinding var viktige redskaper, i tillegg til mer fredelige metoder. Det er ikke tilfeldig at Saudi-Arabias flagg inneholder et sverd. Etter dagens normer ville Muhammed kvalifisere til betegnelsen krigsforbryter, men det samme kan man si om for eksempel Alexander den store eller jødefolkets krigsherrer i Det Gamle Testamentet. Etter datidens normer er det vanskelig å konkludere med at Muhammed var en spesielt blodtørstig erobrer.
På forbløffende kort tid erobret Muhammed og hans etterfølgere makten på den arabiske halvøya og i store deler av Midt-Østen. Kristendommen hadde et annet opphav, og de kristne var ofre for andres undertrykkelse i flere århundrer. Det store vendepunktet kom i det 4. århundret etter at religionen erobret statsmakten i Romerriket under Konstantin. Etter det var kristendommen i mange, mange århundrer like, og til tider betydelig mer, voldelig enn islam. Men kristendommens viktigste skrifter, Det Nye Testamentet, er skrevet fra en helt annen posisjon.
Problemet er ikke at islam har en voldelig historie, men at en ikke ubetydelig andel muslimer mener at Muhammeds og islams krigerske praksis fra nesten halvannet årtusen tilbake er en god guide også til løsningen av dagens problemer. Det hjelper ikke akkurat at de anser både Koranen og Muhammed som ufeilbarlige.
Oppfordringene til hellig krig – jihad – er mange og klare i Koranen og islams øvrige hellige skrifter. Disse kan tolkes på mange måter, eller de kan overses, slik i praksis alle kristne overser de mange krigerske og barbariske utsagn i Bibelen, som hovedsakelig stammer fra Det Gamle Testamentet. Derfor er det selvsagt ingen nødvendig sammenheng mellom det å være muslim og å støtte terror mot de vantro.
På 18. og 19.hundretallet skjedde det en oppblomstring av reaksjonær islam – salafisme – som ville tilbake til den rene islam fra de første århundrer etter Muhammeds død, og rense religionen fra fremmed innflytelse. Wahhabismen, som dominerer Saudi-Arabia, er en form for salafisme. Innen denne muslimske reaksjonen finnes to retninger – en ikkevoldelig som legger vekt på egen moral og adskillelse fra det vantro samfunnet, og jihadisme, som med basis i Koranen og Muhammeds lære ser det som en religiøs plikt å bekjempe de vantro med alle midler.
Jihadistene vil gjenopprette Kalifatet som oppsto etter Muhammeds død i alle land som noen gang har vært muslimske, og i siste instans i hele verden. Den jordanske terroristen al-Zarqawi, som er sunni, begrunner sitt hat mot sjiaene bl.a. med at de gjennom sitt angrep på Bagdad i 1683 gjorde det nødvendig å oppheve beleiringen av Wien. Dermed gitt muligheten tapt til å ”spre islam gjennom det strålende sverdet og utvide jihad til alle Europas fire hjørner”. Da al-Qaidas ledende tenker al-Zawahiri sto frem på Al Jazeera 7. oktober 2001, viste han til at den pågående kampen var en forlengelse av profetens liv og de episke slagene kjempet i Allahs navn, og ramset opp både seieren over de vantro i Mekka, korstogene og erobringen av Jerusalem og seire over mongolene.
Islamforskeren Bernard Lewis mener vi må se forbi økonomi og utenrikspolitikk for å finne den viktigste grunnen til islamistenes hat – den finnes i en ideologi som begrunnes i islam, men som også er påvirket av vestlige totalitære ideer. Hovedkilden til islamistenes hat finnes i frykten og forakten for Vesten, og særlig USAs livsstil og mangel på verdier. Han viser til at når ayatollah Khomeini og senere al-Qaida omtaler USA som den store Satan, må det forstås i lys av koranens definisjon av satan, som verken er noen imperialist eller utbytter, men en frister.
”Ofte går dette hatet lenger enn til motstand mot spesifikke interesser eller handlinger eller politikk eller til og med land, og blir en avvisning av vestlig sivilisasjon i seg selv, ikke så mye for det den gjør, men for de prinsippene og verdiene som Vesten praktiserer og preker. Disse ses på som iboende onde, og de som taler for dem eller aksepterer dem er Guds fiender”.
Den venstreorienterte Paul Berman har en lignende tolkning når han skriver om jihadistenes fremste tenker, avdøde Sayyid Qutb. Hans anklage mot USA var ikke at de i utenrikspolitikken brøt med sine liberale prinsipper: ”Han var en motstander av USA fordi det var et liberalt samfunn, ikke fordi det mislyktes i å være et liberalt samfunn”. Qutb ble kraftig radikalisert av et opphold i USA på slutten av 1940-tallet. Noe som opprørte ham spesielt var at selv de amerikanske kirkene arrangerte dansetilstelninger der kvinner og menn kom i fysisk kontakt. Han viste også til Kinsey-rapportene om amerikanernes seksuelle liv som bevis på det moralske forfallet. Ifølge Berman sporer Qutb all elendighet i Vesten tilbake til troen på rasjonell tenkning og skillet mellom religion og stat, der religionen plasseres i et privat hjørne. Det gjør menneskene i Vesten schizofrene og ulykkelige, og det er nettopp denne smitten som muslimer må beskyttes mot. Berman skriver at ”Qutb ville få muslimene til å forstå at dersom toleranse og et åpent sinn ble akseptert som sosiale verdier, ville sinnets nye vaner presse ut det guddommelige”.
Islamistene peker på at Vestens moralske svakhet og manglende tro på det hinsidige fører til at vi er altfor glad i livet. Her er en annen av Jyllandspostens karikaturer relevant, den der Muhammed ber selvmordsbomberne stoppe, siden de har gått tom for jomfruer i paradiset. Dette henspeiler til et vers i hadithene, beretningene om Muhammeds liv og virke, der de som dør i hellig krig får tilgang til 70 jomfruer i paradiset. En foreldet og pussig historie vil nok noen si, rent bortsett fra at det ikke er sjelden at jihadistene faktisk bygger på dette verset. For eksempel er det vist til dette i Muhammed Attas etterlatte brev, hans såkalte ”testament”.
Vårt demokratiske styresett gjør det dessuten ekstra vanskelig for våre ledere å kreve ofre fra befolkningen. I et intervju fra 1998 viste bin Laden til denne manglende viljen til blodsoffer. Han brukte tilbaketrekningen fra Beirut etter bomber mot amerikanske militærbarakker i 1983 og fra Somalia i 1993 etter å ha mistet en håndfull soldater som eksempel. Til sammenligning brukte Irans prestestyre ubevæpnede gutter som levende minesveipere i krigen mot Irak, og utallige tusener ble drept på denne måten. Før de ble sendt ut, ga den lokale mullaen dem en symbolsk nøkkel til paradiset. Irans nåværende president Ahmadinejad viser også foraktelig til Vestens motvilje mot å risikere livet.
Dersom trusler mot Vestens ytringsfrihet nå vinner frem, om ikke annet så gjennom massiv selvsensur, vil dette bli sett på som et nytt bevis på vår moralske svakhet. Vi har allerede sett at arabisk presse omtaler beklagelser fra den norske og danske regjeringen, samt EU og FN, som i hvert fall en halvveis kapitulasjon. Vi har ikke ”guts” fordi vi ikke tror på noe, og til slutt vil de som er sterke i troen seire.
I dette har bin Laden rett.
En lengre artikkel om islamismen ligger på hjemmesidene til tankesmien Civita.
Jan Arild Snoen er en uavhengig skribent, blant annet med fast spalte i Dagbladets magasin Memo. Han har utgitt bøkene «Kong Carl» (med Jan Ove Ekeberg) og «Åpen verden – et forsvar for globaliseringen».
