I et sosialdemokratisk samfunn skryter myndighetene av lovfesting av kommunale kulturskoler. I et liberalistisk samfunn er kultur noe som utøves i privat regi.
Det kommer daglig mange pressemeldinger og skriv fra departementene. Noen dokumenter er mer merkelig enn andre. Denne uken kom det et fra Kunnskapsdepartementet som tar det meste av kaken. Et skrytedokument om kultur og kulturskolene. Det er ikke godt å forstå poenget med dette dokumentet, bortsett fra et viss behov for å forklare kulturskolenes rolle i det norske samfunnet. Dessverre har disse tilbudene blir mer og mer viktig. Politikerne har med sine vedtak lokalt og nasjonalt opprettet et kunstig behov, en kunstig høy etterspørsel for et tilbud som i stor grad blir skattefinansiert og som kanskje reduserer kvaliteten i grunnskolen. Mer tid på kultur for elevene må gå utover andre fag, for eksempel matematikk. Politikernes kunnskapsløft må være en fleip når styrkingen av skolen skjer i form av uttrykksformene sang og musikk.
Skribenten bor i en kommune der kulturskolen er aktiv og gjør en god jobb for et offentlig inspirert kulturliv. Kulturskolen har gjennomført mange flotte arrangement, men tilbudet er en økonomisk belastning på kommunebudsjettet. Kulturskolen tar fokuset bort fra et fritt, selvstendig og avhengig kulturliv. I tillegg må en skolebasert kulturopplæring forme elevene til en stor masse. Mangfoldet reduseres. Som liberalist er det vanskelig å akseptere.
Barn, ungdom og voksne bør selvsagt bruke egen frihet på kultur, men det må være tilbud fra privat sektor. For en liberalist er det ikke unaturlig med kjøp av pianotimer, men det bør skje fra private aktører og ikke i form av skattefinansierte tilbud i regi av en politisk vedtatt kulturskole. Den kulturelle skolesekken har dessverre nettopp gjort sitt inntog i kommunene, i skolene og i lovpålagte kulturskoler.
Det er vanskelig å si hvordan utviklingen skal revansjeres. Kultureliten har fått betydelig politisk makt. Kultur og politikk er dessverre som hånd i hanske. Massiv offentlig satsing på kultur sikrer betydelig med arbeidsplasser. I tillegg formes fremtidens sosialdemokrati. I dette spørsmålet er det ingen politisk opposisjon. Stortingspolitikerne er i stor grad enige om dreiningen som vil gi Norge mange pianospillere som kan spille John Lennons Imagine. Dessverre er det få som ser prisen dette medfører for en sektor som skal være fri, selvstendig og helt uavhengig.
