Igjen er FrP landets største parti, på meningsmålingene. På nyåret varslet Aps partisekretær Martin Kolberg et ”oppgjør” med FrP. Spørsmålet er hvilket FrP det skal taes oppgjør med..
I dagens Aftenposten brisker FrPs enehersker Carl I. Hagen seg, og peker nese til kritikerne. ” ”- Bedreviterne bare lo da jeg sa at Fr.p. i dette århundret skal bli hva Ap var i det forrige århundre. Nå ler de ikke lenger”, sier han til avisen.”
Hagens politiske motstandere og konkurrenter har usedvanlig dårlige evner til å klargjøre følgene av FrPs politikk, partiets avstand mellom programfestet politikk og hva partiet faktisk gjør, og de stadige linjeskiftene i partiets politikk. Trøsten deres får være at FrP flere ganger har klart å skyte seg selv i foten. Og at det er lenge til neste valg, så Hagens hird ikke får brukt gallupstyrken til annet enn selvtilfredse smil.
Det må dog være et tankekors at resten av det politiske Norge er avhengige av FrPs egne tabber for å unngå at galluphøydene partiet har oppnådd både i 2001 og 2006 skal omsettes i stemmer på valgdagen.
Skal vi si det like ut: Om Valla-regjeringen fortsetter å snuble i egne ben og kvittere ut løftebrudd i samme tempo som hittil, og de øvrige ikke-sosialistiske partier kun fortsetter å påpeke sosialistenes løftebrudd fremfor å bygge et politisk alternativ med troverdighet hos velgerne, vil Siv Jensens politiske karriere nå en ny topp når hun i oktober 2009 avløser Jens Stoltenberg på statsministerkontoret.
Aps ”oppgjør” bør partiet ta med seg selv
Aps partisekretær Martin Kolberg har hovedansvaret for vedlikeholdet og utbyggingen av partiets organisasjonsapparat. Likevel har han varslet et oppgjør med FrP, og har så vidt begynt.
Problemet er at Aps ikke klarer å se at FrP er to partier i ett; i programmet finnes mye liberalisme (rett nok ikke så mye som før), men i praktisk politikk og retorikk er det tonene fra et parti i sentrum; med betydelige trekk fra venstresiden. Det vil ikke hjelpe hverken Ap, den røde regjeringen eller de tidligere regjeringspartiene om Kolbergs strategi skal fortsette i samme spor som den begynte; som et oppgjør med det liberalistiske FrP. Det er nemlig ikke den varianten av partiet velgerne stemmer på. Det er heller ikke den programprofilen Kolberg er opptatt av å argumentere mot, som FrP er ivrigst til å bruke i markedsføringen av seg selv.
Dessuten kan en betydelig del av FrPs oppslutning ikke tolkes som en primær støtte til partiets standpunkter, men som en misnøye med stadige løftebrudd fra andre partier – og med tradisjonelt politisk taktikkeri.
Kolbergs strategi har derfor galt utgangspunkt, og vil garantert feile om han og Ap ikke revurderer sin slagplan. Kolbergs oppgjør bør først og fremst være med eget partis manglende evne til å oppfylle sine politiske løfter.
FrP har beholdt sitt ideologiske draft men stukket ut en annen kurs
Skal man forstå noe av FrPs berg- og dalbane både i valg og meningsmålinger siden starten i 1973, må man forstå partiets utgangspunkt og kursskifter.
Anders Langes Parti startet i 1973 som et typisk protestparti. 20 år med rødt flertall på Stortinget ble i 1965 byttet ut med borgerlig flertall, som varte i 8 år. Den sosialdemokratiske politikken fortsatte likevel med full styrke; det offentlige byråkratiet vokste, skattefinansierte velferdsløsninger var også de borgerliges mantra – og de valgte bort private løsninger og privat ansvar for eget liv. Misfornøyde borgerlige velgere fikk endelig et alternativ i 1973.
Med Carl I. Hagen som sjef fra 1978 (til i dag!) fikk partiet en organisasjonsbygger, taktiker og strateg til å omforme folkelig protest til gjennomarbeidet systemkritikk med organisatorisk bakkemannskap til å støtte opp under en usedvanlig medierettet markedsføring.
Hagen fikk unge hjelpere til å bistå i arbeidet med å bygge opp FrP, og tok i 1985 sjansen på å forankre FrPs systemkritikk og politiske løsninger i en ideologi der de i hovedsak hørte hjemme; liberalismen. Med dette ankerfestet seilte FrP både i sol og storm i 9 år, før det politiske kompasset skiftet. De siste 12 årene har det ideologiske draftet vært mest til pynt i partiets seilas. Man har valgt å satse mest på skiftende populistiske vinder for å få fremdrift. Noen av disse vindene er også tegnet inn i draftet, slik at det ideologiske ankerfestet er noe annerledes enn tidligere.
Oljefondet har forandret alt, derfor har Hagen gitt opp å oppdra velgerne
Hva kjennetegner FrP i sitt 33. år, efter 28 år med samme formann, 21 år efter at liberalismen ble ideologisk ankerfeste, 12 år efter at mannskapet som holdt seg til draftet ble byttet ut med dem som helst vil seile dit vinden fører dem, og 5 år efter at de minst strukturerte og mest bråkete blant mannskapet måtte gå planken?
FrP avbrøt i 1994 jobben med å bygge opp et parti som avstemmer mest mulig av den praktiske politikken med det ideologiske ankerfestet. I 2001 valgte partiet å kutte båndene til den uregjerlige populismen fra partiets barneår. Populismen skal være en toppstyrt strategi med godt skolert og forberedt mannskap på alle dekk. Partiets strategi passer med Hagens egne holdninger; stram ledelse, organisatorisk ryddighet og orden, finstilt politisk nese for hva som rører seg i folkedypet, kombinert med troen på egen fortreffelighet.
Jeg har tidligere skrevet på Liberaleren at Carl I. Hagen har gitt opp å ”oppdra” velgerne til å bli og like ”det nye liberalistiske mennesket” – som har personlig frihet og tar ansvaret som følger med. For ingen norsk politiker trenger egentlig å kutte utgifter og beholde inntekter. Oljefondet (som er omdøpt til Pensjonsfondet) har forandret norsk politisk virkelighet. Carl I. Hagen er så langt den eneste som har tatt konsekvensene av dette, i sitt budskap til velgerne.
Med Pensjonsfondet som en Sareptas krukke er det lettere å friste velgerne med at velferdstilbudet består (og faktisk bygges ut) selv om skattene kuttes kraftig. Partiet evner dermed å markedsføre seg mot begge velgertypene partiet faktisk appellerer til.
FrP appellerer til to velgertyper
Norsk Monitor opererer med noen ”velgertyper”, som de forskjellige partiene appellerer til i ulik grad. Foran 1993-valget møtte jeg av og til i FrPs valgkamputvalg, og stiftet bekjentskap med en kunnskap partistrategene kan velge å forholde seg til eller innrette seg efter når de legger opp strategien for en lengre horisont enn neste valg.
FrP-velgerne fant man (i 1993) i to hovedtyper blant velgerne; den fryktsomme og den fryktløse. Disse skiller seg både i alder og livsinnstilling. Ulike sider ved FrPs politikk har hele veien appellert til begge gruppene. Siden 1994 har partiet gradvis skiftet kurs, slik at partiet mest appellerer til de fryktsomme. Dette er velgere partiet deler med Ap og SP.
Den fryktsomme velger er redd for at det offentlige velferdstilbudet skal bli borte. Redd for at kriminelle skal gjøre både hverdag og helg utrygt, at narkotika skal erstatte alkohol som rusmiddel, at utlendinger skal ta fra nordmenn jobbene – og kjøpe opp arbeidsplassene, og at innvandring skal endre ”det norske”. Den fryktsomme velger vil derfor bruke mer penger på helse og eldreomsorg, politi og rettsvesen, ha strengere straffer og mindre innvandring. Hørt den før?
Den fryktløse velger liker forandring, synes nye kulturer er interessante, liker å reise til fremmede steder, smake ny mat, høre ny musikk og lese bøker forfattet av folk fra andre verdenshjørner. En ekte individualist som liker å ta egne valg, og ha styringen over eget liv. Mange lover som ”beskytter” mot risiko og farer er uønsket. Høye skatter og avgifter er noe som fratar den fryktløse velger kontrollen med eget liv, og friheten til å ta egne valg. Den fryktløse velger er definitivt ikke noe flokkdyr. At slike velgere finner seg til rette i et liberalistisk parti bør ikke overraske noen.
Fremskrittspartiet ville fjerne lover og regler, fjerne og redusere skatter og avgifter, og la det enkelte menneske selv foreta valg de mener er viktige og riktige for eget liv. Privatisering og konkurranseutsetting av offentlig virksomhet var derfor både et riktig ideologisk standpunkt, og en naturlig konsekvens av at lover, skatter og avgifter ble redusert. Hvordan gi den enkelte frihet og økonomisk mulighet til å styre eget liv, hvis det ikke fantes private alternativer å velge mellom?
Samtidig vil partiet ha strengere straffer, mer politi, lav innvandring, assimilering fremfor integrering, og mer penger til politiet, Forsvaret, og helse og eldreomsorg.
Den konflikten om partiets kulturpolitikk som eksisterte før 1994 var en typisk kollisjon mellom de to linjene partiet forsøkte å føre samtidig. Hvis mennesker selv skal ha frihet og mulighet til å velge kulturuttrykk de liker må de få beholde pengene sine. Staten skal derfor bruke mindre penger på kultur. Samtidig er man avhengig av at noen av pengene som da frigjøres brukes til å styrke politiet, Forsvaret og helsesektoren. I dag har Pensjonsfondet løst både dette og andre dilemmaer for partiet.
FrP vil kuwaitifisere norsk politikk
Med Pensjonsfondet som Sareptas krukke kan partiet nå bevilge mer til alle sine gode formål, og samtidig kutte skatter og avgifter. Partiet appellerer fortsatt både til den fryktsomme og den fryktløse velger.
Det som ikke stemmer i dette bildet, er holdningen til innvandring. Partiet vil ha færrest mulig innvandrere. Kuwait derimot, lar egne borgere leve i sus og dus, mens frmmedarbeidere på korte og strenge kontrakter gjør nødvendige men tunge jobber. Partiet har løst dette dilemmaet også, med sitt ”utenlandsbudsjett”. Andre partier argumenterer mot å bruke mer penger i norsk økonomi fordi dette øker inflasjonen, rentene – og tar sannsynligvis effektivt livet av de moderate lønnsoppgjørene. FrP sier at løsningen er å kjøpe tjenester utenlands. Norske borgere får nødvendige tjenester, uten at økonomien ødelegges.
De etablerte partienes problem
er at hvis de først godtar Frps argumentasjon om å bruke mer penger, vil alle demninger og hemninger bryte – hos velgerne. Mye vil ha mer, og barns ønskelister til jul vil bli blåbær mot foreldrenes ønskelister – hver eneste dag.
Aps problem er naturligvis at FrP ikke lenger har noe problem med å få sine budsjetter til å ”gå opp”. Partiet kan love velgerne både skattelettelser og mer politi og eldreomsorg. Hvis partiet får gjennomslag hos velgerne, vil sosialistene ikke slippe unna med påstanden om at offentlige velferdsløsninger må være skattefinansierte. Hvorfor kan ikke sosialistene finansiere sine ”gode formål” på samme måte som FrP – med penger fra Pensjonsfondet? Vil velgerne spørre om.
FrP vil styrke såkalte fellesskapsløsninger – uten å skattefinansiere dem. Partiet har også gått til Kuwait fremfor til Milton Friedman når de søker inspirasjon for å skape vekst og velstand: Pensjonsfondet skal brukes til å investere i næringsutvikling og utdannelse – slik at Norge også forbereder seg på tiden efter oljen. Det er ingen tilfeldighet at FrP sto sammen med Ap i synet på IT Fornebu. På 2003-landsmøtet tok Carl I. Hagen til orde for statlige investeringsfond. Hagen søker dermed også tilbake til de nasjonale strategene de første årene efter 1814. Staten har alltid spilt en stor rolle i utviklingen av Norge som nasjon. Også på områder som utvikling av næringsliv, kommunikasjon og utdannelse. Hagen har kanskje ambisjoner om å havne i historiebøkene selv nettopp som nasjonal strateg – for et nytt århundre.
Det er naturligvis helt riktig som Carl I. Hagen sier: FrP kombinerer nå både løsninger fra den politiske høyresiden – og fra den politiske venstresiden.
Hvordan skal Ap forholde seg til et parti som lover å styrke offentlige løsninger, og kun finansieringen av løsningene er annerledes?
Aps problem er naturligvis at Fremskrittspartiet fremstår som langt mindre liberalistisk i dag enn før 1994. Hvis Ap fortsetter å argumentere den liberalistiske delen av FrP, bommer Kolbergs folk både på FrP – og velgerne.
Aps egne løftebrudd
Ap (og de andre partiene) har i alle år lovet full barnehavedekning, mer politi og færre kriminelle i gatene, bedre eldreomsorg og kortere sykehuskøer. Kollektivtrafikken skal bli bedre. Ungene skal lære noe på skolen – ikke bare være der.
De kan kanskje sies å ha forsøkt å oppfylle sine løfter. Men det finnes faktorer som gjør jobben vanskelig; det blir stadig flere eldre, og behovet for bedre eldreomsorg og sykehus blir derfor større. Norsk økonomi er mer internasjonal, og dermed mer sårbar. Så lenge Norge ikke melder seg ut av verden (slik Nord-Korea har gjort), har vi internasjonale forpliktelser vi ikke kan se bort fra (f.eks EØS og WTO).
Så har du naturligvis de stigende forventningers misnøye. Når landet blir rikere forventer folk seg mer. Når politikerne har mer enn nok med å holde skansene, øker misnøyen. Og FrP.
Istedenfor å ta oppgjør med et FrP som ikke eksisterer, bør Kolberg og co. kanskje bruke tiden på å finne ut hvordan hans eget parti skal holde løftene som ble gitt til velgerne foran 2005-valget. Det kan være et godt sted å starte, om man skal fjerne grunnlaget for FrPs vekst.
Verden er blitt mer komplisert, men FrP velger det enkle
I dag skal Carl I. Hagen holde sin siste tale til partiets landsstyre. Selv var jeg medlem av FrPs landstyre fra februar 1992 til 04.mai 1994. På et av de siste landsstyremøtene jeg var tilstede ble Hagen konfrontert med partiets enkle løsninger i gamle dager: Et landsstyremedlem så på sisteutkastet til partiets nye stortingsprogram, og syntes det var vel detaljert og omfattende. Hvor ble det av de gamle dagene da FrP gav folket enkle og forståelige løsninger?
Carl I. Hagen svarte at han også husket de dagene, men efterhvert som han hadde deltatt i politikken og fått mer kunnskap og innsikt hadde han funnet ut at verden ikke var så enkel lenger. Derfor ble også programmet mer omfattende enn før.
Verden er fortsatt komplisert, men FrP har igjen henfalt til den enkle løsningen.
I dag heter den Pensjonsfondet.
