Som liberalist er jeg naturligvis også feminist. I den forstand at jeg ser hver kvinne (som mann) som et individ med like rettigheter. Derfor er det naturlig å kjempe mot diskriminering og forskjellsbehandling som er basert på kjønn.
Kvinnedagen 2006 er over, og en rekke viktige perspektiver, temaer og debatter druknet i det tradisjonelle; de debattene og vinklingene som er medias favoritter – og de temaene og debattantene som vanligvis dukker opp.
Du kan være sikker på at Siv Jensen vil avskaffe Kvinnedagen, at Kvinnegruppen Ottar (oppkalt efter Elise Ottesen-Jensen) vil kalle alt som smaker av nakne kropper for pornografi og utnyttelse av kvinner. Du kan være sikker på at mer eller mindre sosialistiske kvinner vil kreve kvotering, styrt utjevning av forskjeller – og andre typer særrettigheter.
Siden den organiserte kvinnebevegelsen startet sitt arbeide for å fjerne lovstyrt og holdningsbestemt diskriminering av kvinner her til lands, har kvinner oppnådd mye. Kvinner og menn har like rettigheter, og kvinner har lovbeskyttelse mot kjønnsbestemt diskriminering. Man er utvilsomt kommet langt (det skulle bare mangle!), og det er viktig å ikke glemme de seire som er oppnådd.
Så er spørsmålet om man kan komme lenger, og på hvilke områder.
Diskriminering av menn ved samlivsbrudd
Hvis noen hevder at kvinners viktigste oppgave er å føde og oppdra barn, holde hus og hjem i orden, og bistå og støtte sin mann, så vil nok omgivelsene begynne å lure på hvilket århundre man lever i – eller om man tilhører en eller annen sekt.
Men det er visst helt i orden å hevde at menn helst ikke bør ha for mye daglig omsorg for barn, og helst ikke så tidlig i et nytt barns liv. Likeledes er det forbausende få som reagerer på at menn generelt kan mistenkeliggjøres og stemples som potensielle overgripere og voldsutøvere.
Fortsatt er det slik at kvinner får omsorgsrett i det store flertall av barnefordelingssaker efter samlivsbrudd. Og mens det stadig fokuseres på menn som unnlater å betale barnebidrag, er det lite fokus på kvinner som saboterer fedres samværsrett med sine barn.
Hvis Kvinnebevegelsen mener noe med sine fraser om likestilling, bør den i større grad kjempe for at menn skal få omsorgsrett oftere efter samlivsbrudd, eller at hovedregelen skal være delt omsorg.
Kvinnebevegelsen bør også reagere like sterkt mot kvinner som saboterer samværsrett som de gjør mot menn som ikke betaler barnebidrag. Og det handler om mer. Nemlig de samlivene som ikke er brutt.
Likestillingskampen blir for snever om den ikke tar skrittet videre, fra kvinners naturlige rett til å ta utdannelse, ha lønnet arbeid, gjøre karriere – til også å gjelde menns rett til å delta på ”hjemmearenaen”; omsorg for like meget som oppdragelse av barn, styring av husholdningen og medbestemmelse i prioriteringer der.
At kvinnedominerte yrker er lavlønnsyrker, er fagbevegelsens ansvar
Hver eneste 08.mars kan du være sikker på å få høre at kvinner betales mindre enn menn for samme jobb, at denne forskjellen ikke kan forklares med annet enn kjønnsdiskriminering, at den ikke er blitt mindre på 30 år med kvinnekamp, – og at kvinnedominerte yrker er lavlønnsyrker.
Er det sikkert at dette er en kjønnsspesifikk sak?
Efter min mening kan det like gjerne være mangelen på konkurranse om arbeidskraften i kvinnedominerte yrker, og måten lønnsforhandlingene gjennomføres på, som gjør at lønn og status er lav.
Lønnsoppgjørene først. Som kjent gjennomføres lønnsoppgjørene i en viss rekkefølge. Industriarbeiderne i privat sektor først, oppgjøret i offentlig sektor efterpå. Oppgjørene gjennomføres for hele forbund og bransjer, istedenfor på den enkelte bedrift eller arbeidsplass. Siden alt er styrt av hovedoppgjøret mellom LO og NHO, efter hvilken ramme disse i allianse med Norges Bank og regjeringen mener er forsvarlig er det vanskelig for spesielt lønnsomme bedrifter eller bransjer å belønne sine, og for bedrifter/bransjer som går dårlig er det heller ikke lett å få arbeidstagerne med på en solidaritetsaksjon for egen arbeidsplass.
Hva har så dette med kjønnsforskjeller i lønnsmarkedet og dårlig lønn og lavstatus i kvinnedominerte yrker å gjøre?
Hvis to kommuner, f.eks Lørenskog og Nittedal begge sto foran en storstilet utbygging av barnehaver og skulle gjennomføre nyansettelser ville lønn og arbeidsvilkår være et konkurransefortrinn. Men med felles lønnsforhandlinger for alle barnehaveansatte er det ikke akkurat enkelt for arbeidsgivere å tilby høyere lønn for å lokke til seg personell. Når det ikke er konkurranse om arbeidskraften blir det heller ikke noen drivkraft for høyere lønn. Det er det samme lønnstillegget som tilbys der det er god dekning og der det er dårlig dekning i denne sektoren. Bytter du ut kommunene og barnehavene med helseregioner og sykehus, eller barnehave med gamlehjem, har du akkurat samme situasjon. Lærerne kan også inkluderes i den såkalte solidariske lønnspolitikken.
Er du kvinne og hjelpepleier, sykepleier, lærer i grunnskolen, eller ansatt i barnehave bør du alvorlig tenke over om du skal ta et oppgjør med den såkalte solidariske lønnspolitikken og bryte ut. Fremheve din kompetanse, dine resultater – og be om egne lønnsforhandlinger med arbeidsgiver.
Den såkalt solidariske lønnspolitikken er en politikk for fortsatt lave lønninger i, og lav status for, kvinnedominerte yrker.
Rosa Prosa – kvinners rett til egen seksualitet, uten skam
Debatten på Tabloid på Kvinnedagen handlet mye om kvinners seksualitet, og utgivelsen av boken Rosa Prosa nettopp på Kvinnedagen. Boken handler om kvinners rett til egen seksualitet – uten skam.
Her fant vi Glamourmodeller og Kvinnegruppen Ottar i skjønn forening; det ble for mye seksualitet – i for direkte språk. Det private ble for offentlig og for politisk.
Nettopp kvinners seksualitet er et av de viktige barometre for kvinnekampen og likestillingen i vårt land, og i den vestlige verden. Kvinners seksualitet og rett til privatliv på egne premisser har vært et av de store temaene i kvinnekampen helt siden 1880-tallet.
Det handlet om abort, om skilsmisse, om kvinnerollen. Rett og slett om kvinners rett til egen kropp – og egendefinerte grenser. På dette området er samfunnet tilsynelatende kommet ganske langt. Kvinner har rett til abort, til skilsmisse, og trenger ikke frykte for egen økonomi i tilfelle man vil bryte ut av et voldelig eller undertrykkende samliv.
På holdningsområdet er det fortsatt langt igjen. Mange kvinner må fortsatt leve med janusrollen; hore eller madonna. En seksuelt utagerende kvinne som har mange partnere risikerer baktaling, ryktespredning og stempling av sitt privatliv.
Skal en kvinne kunne nyte sin egen seksualitet uten å føle skam? Uten å bli stemplet og mistenkeliggjort? Det er fortsatt tabubelagt og brennbart. Dette var tydelig i Tabloiddebatten. La oss se nærmere på konkrete eksempler som viser hvor kort likestillingskampen er kommet på dette området.
Æresdrap, vold mot kvinner, kjønnslemlestelse, trafficking – er mannssaker
Et visst parti er svært opptatt av kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresdrap i visse innvandrermiljøer, men ikke særlig uttalt opptatt av æresdrap og vold mot kvinner i såkalt etnisk norske miljøer. Heller ikke media kan sies å se på de samme fenomenene med likt fokus og identisk språkbruk.
Personlig mener jeg det er en helt uakseptabel bagatellisering av vold mot kvinner når det påpekes (for øvrig helt korrekt) at menn er mer utsatt for vold. Vold mot kvinner foregår på andre arenaer enn vold mot menn, og med andre relasjoner mellom utøver og offer. Kvinner er mest utsatt for vold i hjemmet, av en person hun har en nær relasjon til. La oss kalle en spade for en spade; når kvinner mishandles og voldtas av såkalt etnisk norske menn er ikke dette et uttrykk for at alle menn er potensielle voldtektsmenn og mishandlere (slik det gjerne hevdes om menn når volden utøves i såkalte innvandrermiljøer), og det har heller ikke nødvendigvis noe med etnisk norske menns generelle holdninger til kvinner å gjøre. Men det kan ha noe å gjøre med holdningen den enkelte voldsutøver har.
La oss jobbe for å slutte med språklig apartheid når drap på kvinner omtales. Det er ikke slik at en innvandrer begår æresdrap, mens det er en familietragedie når en etnisk norsk mann gjør dette.
Vold er uakseptabelt som middel for konfliktløsning, uansett om det er menn eller kvinner som er offeret, og uansett om offer og utøver er etnisk norske eller ikke.
Trafficking – kidnapping og smugling av kvinner over landegrenser for misbruk i sexindustrien – bør kalles med sitt rette navn; slavehandel. Trenger vi et eget begrep fordi ofrene er kvinner og barn, og hensikten er seksuell utnyttelse?
Ethvert individ har visse, medfødte og ukrenkelige, rettigheter. Det er like alvorlig når individet som får sine rettigheter krenket eller berøvet er en kvinne, som når det er en mann.
I voldtektssaker kan det kvinnelige offeret ofte føle at det er hun som sitter på tiltalebenken. Hvorfor var hun på det stedet på det tidspunktet? Hvorfor hadde hun på seg de klærne? Hadde hun brukt rusmidler på forhånd? Kjente hun den tiltalte mannen? Hadde hun fast partner? Hvilken seksuell forhistorie hadde hun?
Ikke alle menn som blir tiltalt for voldtekt er skyldige. Men det er heller ikke slik at påståtte ofre er promiskuøse som egentlig ”fortjener” det de hevder de er blitt utsatt for. Slike holdninger som ofte kommer til uttrykk i rettssaker som handler om voldtekt, har lite med et likestilt samfunn å gjøre.
Efter min mening må en kvinne (om hun ønsker) kunne vandre naken nedover Karl Johan en lørdags kveld kl. 2300, uten at hun på grunn av tid og sted og (manglende) påkledning skal risikere å bli utsatt for noe som helst i retning av overgrep.
Som mann står jeg kun ansvarlig for mine egne holdninger og handlinger overfor kvinner. Betyr det at jeg skal la være å si ifra hvis jeg mener at en annen mann (eller flere) gir uttrykk for hva jeg oppfatter som kvinnediskriminerende holdninger?
Som mann og politisk engasjert bør jeg være like opptatt av å få bukt med slavehandel, sexmisbruk, vold og mishandling av kvinner, æresdrap og kjønnslemlestelse som en politisk engasjert kvinne.
Det handler om å synliggjøre saker, temaer – og holdninger man ønsker å bekjempe.
Derfor er disse temaene mannssaker. Ihvertfall for meg.
Glasstaket
I fjorårets valgkamp var kvotering av kvinner inn i styrer i næringslivet et hett tema. Noen ville bruke statens makt til å overstyre private virksomheter og privat eiendomsrett. Er det interessant hvor mange kvinner som sitter i et styre for en bedrift? Nei, ikke hvis de ikke har peiling på hva bedriften driver med. Like lite interessant som å plassere menn uten peiling der. Så kan man påstå at ukvalifiserte menn har havnet i mange posisjoner opp gjennom tidene, og likestilling oppnås først når like mange ukvalifiserte kvinner havner i posisjon. Det ville være å gjøre likestillingen en gedigen bjørnetjeneste.
Poenget må være å få rett kvalifisert person på rett plass, uavhengig av kjønn. Er kvinner og menn så forskjellige at innfallsvinkler, perspektiver og problemløsning er helt ulik? I så fall vil de bedrifter som har begge kjønn i rikt monn representert blant arbeidstagere, i ledelse og styre ha et stort konkurransefortrinn. Skal man utjevne forskjeller gjennom lovpålegg? Eller skal man la markedet virke – også her?
Det svir å tape i konkurransen – så hvorfor ikke la enkjønnede bedrifter få oppleve nettopp dette?
Hvis det finnes så mange velkvalifiserte kvinner, hvorfor trenger de den krykken som kvoteringsregelen vitterlig er? Og hvorfor starter de ikke opp for seg selv – og utkonkurrerer de håpløst gammeldagse, utdaterte og håpløse mennene? Det finnes da flere kvinner i Norge med betydelig formue – som kan bidra til at kvinner får prøve seg?
Kvinnedag – hver dag!
De temaene mediene løftet opp og frem på Kvinnedagen vil helt sikkert dukke opp om et år.
Hva har jeg – og du – gjort, i mellomtiden?
Har vi snakket om alle de temaene vi snakker om alle andre dager enn 08.mars? Eller har vi fortsatt å følge opp temaene fra Kvinnedagen?
Det bør være kvinnedag hver dag, og mannsdag for den del. Det bør nemlig være det unike individets dag, hver dag.
En bedre verden er mulig – for kvinner og menn! Vær forandringen du ønsker i verden!
En sak til:
Unge Høyre-lederen Torbjørn Røe Isaksen brukte Kvinnedagen til å trekke frem kvinner som inspirerer ham. Som jeg skrev om 08.mars 2005 er et av mine fire forbilder fortsatt Mary Wollstonecraft.
Hun var feminist – og liberalist!
