Det finnes to særinteressegrupper som har egeninteresse av å skape panikk og følelse av frykt på tvers det som er til beste for samfunnet og dets borgere.
Disse to gruppene er media og de som jobber med kriseberedskap av ulike typer.
Store katastrofer leder til ekstra interesse for nyheter. Det gir store og gode oppslag og folk følger spent med. Dette gir selvsagt penger i kassa til aviser og tv. Det gir imidlertid også interesse for journalistene og deres arbeid. Alle som jobber i media tjener således på katastrofer. Store katastrofer er i deres personlige egeninteresse.
Nå er det imidlertid ikke slik at store katastrofer er en gitt objektiv størrelse. Det er noe som skapes, ut i fra vurderingene som definerer det som store katastrofer. Hadde det vært en objektiv størrelse, kunne man tømt presseklubbene i Oslo og sendt hele journalistgjengen til Afrika. Det som skjer der er imidlertid stort sett ikke interessant siden nordmenn flest driter i om afrikanere dør, selvsagt med unntak av når de støtter avlat for egen samvittighets skyld for eksempel i forhold til u-hjelp, der vitsen ikke er resultatene, men ”den gode vilje”. Finnes det ikke interessante katastrofer, så har VG like store bokstaver i overskriftene likevel.
Media sin oppgave er rett og slett å skape interessante nyheter, gjøre de mer spennende enn de er. Klarer de å skape panikk – slik at alle bare må kjøpe avisen og se på tv-nyhetene, er det sikker suksess. Da har de vært flinke! Å nedtone en trussel gir derimot ingen ekstra lesere, tvert imot.
La oss så se på den andre særinteressegruppen. De som jobber med sikkerhet. Mens journalister generelt ses på med skepsis, i hvert fall i undersøkelser, nyter den andre gruppen stor tillit. Nesten alle stoler – til dels blindt – på de som jobber med vår sikkerhet. Disse sikkerhetsgruppene kan være alt fra det amerikanske forsvarsdepartementet og CIA til det lokale mattilsynet. Det er riktig å trekke linjene så langt for å understreke at folk i hele det politiske landskapet stoler på i hvert fall sin sikkerhetsgruppe.
Siden mange på høyresiden har et spesielt naivt syn på forsvarets evner og objektivitet – ikke minste det amerikanske – tar vi en digresjon. USA bygde opp sin verdens tredje største planøkonomi – det amerikanske forsvaret – som beskyttelse mot kommunismen. Så forsvinner kommunismen. Den naturlige konsekvensen ville således vært en nedleggelse eller kraftig nedbygging av dette forsvaret. Men, vent! Tenk på alle de som jobber i denne planøkonomien pluss alle de som jobber i tilknyttede næringer som eksempelvis våpenindustrien! De vil jo miste jobben! Og det ønsker de ikke. De har således svært sterke incentiver til å skape en ny alvorlig trussel. Deres incentiver gjelder både å blåse opp eksisterende trussel og å faktisk gjøre trusselen reelt sett mer alvorlig.
Nå kan det selvsagt tenkes at disse truslene fantes også under kommunismen, men ble vurdert som mindre alvorlig den gang sammenlignet med kommunismen. Det er imidlertid en kjensgjerning at så godt som alle høyreorienterte mennesker med forkjærlighet for USA automatisk kjøpte det nye fiendebildet. Likeledes var venstresiden automatisk skeptisk. Vel, ferdig med den digresjonen.
Poenget er at ekspertgrupper i utgangspunktet har stor tillit. Folk stoler på dem! Men hva skjer dersom folk blir helt trygge? Støtten – inkl. pengene – til disse gruppene vil forsvinne. Vi har vel alle sett bilder i avisene og på tv det siste halvåret om hvordan det er på kjøkkenet og i kjelleren hos enkelte Oslo-restauranter? Hvorfor tror dere disse bildene havner i avisen? Rett og slett fordi kontrollørene vil vise at de gjør en veldig viktig jobb.
Jeg kjenner noen som jobber på storkjøkken i serveringsvirksomhet. De hadde nylig en kontroll. Beskjeden var klar. ”Her kunne dere blitt stengt på dagen” Tidligere instrukser var ikke fulgt. Reglene er nemlig svært firkantete, bruk av trefjøler er eksempelvis forbudt på kjøkken. Jeg kan se for meg mennesker dø gjennom hele forrige århundre i de tusen hjem p.g.a. denne uforstandige bruken av treredskaper.
Sannheten er at de fleste sikkerhetsregler er noe tull. I praksis følges de ikke – rett og slett fordi det vil bli for dyrt og upraktisk. Reglene gir imidlertid kontrollørene makt til å stenge nesten enhver virksomhet – på trynefaktor om ønskelig. Det gir makt – og egeninteresse for disse. Likeledes gir det mer penger i kassa og flere ansatte. Det koster jo å skape sikkerhet. En katastrofe og skikkelig trussel gjør folk villigere til å finne seg i nesten alt. Og betale nesten hva som helst.
Incentivene går således i retning av å gjøre trusselen så enorm og farlig som mulig. Det bør tillegges her at også eksperter kan oppføre seg redelig og dempe trusler. Både ut ifra ærlighet og ut ifra langsiktig tillit. Dette endrer imidlertid ikke hovedincentivet.
Et mye brukt eksempel på et tilfelle der man har interesse av å gjøre trusselen alvorlig er drivhuseffekten. Krisemaksimering gir store penger til spennende forskning. Bakgrunnen for denne artikkelen er imidlertid frykten for fugleinfluensa og et oppslag i Aften i går der det ble presentert kriseplaner for Oslo. Bl.a. muligheten for å stenge og evakuere hele skoler.
Overskriften fra denne artikkelen er hentet fra et tv-program av John Stossel som jeg så for flere år siden: ”Are we scaring ourselves to death?” Her ble en rekke trusler plukket fra hverandre. På slutten av programmet ble det presentert noen grafer der ulike trusler var brudt ned statistisk på hvor mange døgn kortere et menneske liv gjennomsnittlig p.g.a. av dem. Nesten ingen av de mediaopphetede truslene gav noen effekt i det hele tatt. Så kom røyking som var mange ganger større enn de andre til sammen.
Til slutt: Den tingen som mer enn alt annet til sammen reduserte menneskers levetid: Fattigdom! Vi trenger ikke se til Afrika for å se at fattigdom dreper mer enn noe annet. Bare se på forskjellen i levealder i de ”rike” kontra de ”fattige” delene av Oslo. Det er snakk om mange år i forskjell!
Hva er det som sementerer fattigdom og hindrer rikdom? Dette er en stor problemstilling. Et element er i hvert fall kostbare reguleringer og uberettiget frykt med tilhørende kostnader. De som blåser opp frykten for fugleinfluensa, risikerer å sitte med blod på hendene. Liberaleren frykter at slike saker og panikken som spres bidrar til å stenge grensene for varer og mennesker. Dersom grensene ble helt stengt (for å dra et worst case scenario i tråd med mediaincentiver omtalt tidligere i denne artikkelen), ville garantert mangfoldige millioner – kanskje milliarder – mennesker dø. Mennesker som vil hindre fri flyt over landegrenser, har blod på sine hender! La oss håpe at fugleinfluensaen ikke skremmer mennesker til døde!
