I forbindelse med filmatiseringen av Gymnaslærer Pedersen har diskusjonen blusset opp igjen om hvorfor en rekke av 70-tallets skarpeste unge hjerner ble en del av denne bevegelsen.
Det har blitt pekt mye på historiske forhold slik som eksempelvis Vietnam-krigen som forklaringsfaktorer. Jan Zahl stiller i Dagsavisen i dag et viktig spørsmål i den anledning. Hvis det var ytre faktorer, hvorfor rammet det ikke de 99% av befolkningen som ikke ble fanget opp av disse tankene? Og hvorfor skjedde det ikke i resten av verden?
Liberaleren har lyst til å komme med en forklaring som ikke har vært fremme i sakens anledning. Den enklere og mer individualistisk. To stikkord: Konsekvens. Dyktighet.
AKP-mls tanker er faktisk ikke så helt spesielle. De inneholder elementer som var – og til en viss grad fortsatt er – helt vanlige. Tro på planøkonomi, muligheten til å styre samfunnet. Denne troen var mye mer utbredt den gang enn i dag. Jeg vil tippe at en gjennomsnittlig Høyre-mann den gang hadde like mye tro på samfunnsstyring av økonomien som en gjennomsnittlig Sver i dag! Kollektivisme. Oppfattelsen av at noen av individets mål og ønsker er underlagt samfunnets beste, Diktatur. Flertallsdiktaturet har bred oppslutning.
Det AKP-ml gjorde var rett og slett å trekke klarere logiske konsekvenser av disse tankene. Hvis planøkonomien var bedre enn markedet, så burde vel dette brukes på alle områder? Hvis kollektivet var viktigere enn individet, så burde vel kollektivismen fremmes på bekostning av individet? Hvis diktaturisk myndighet var riktig, så var det vel bedre med et opplyst diktatur enn et tilfeldig flertallsdiktatur?
Jeg tror dette er grunnen til at mange skarpe mennesker ble AKP-ml-ere. De skjønte den altomfattende sosialistiske tankeretningen bedre enn andre. Her er det klare likhetstrekk til hvorfor noen av oss – i all beskjedenhet de beste av oss – blir konsekvente liberalister/anarkister. Hvis markedsøkonomi er bedre enn planøkonomi, bør ikke denne brukes på alle områder? Ikke minst de viktigste. Hvis individualisme er bedre enn kollektivisme, bør denne ikke da gjelde alle politiske forhold? Hvis diktatur er feil, bør man ikke også avskaffe flertallsdikaturet?
Dette forklarer imidlertid ikke hvorfor AKP-ml ble så mye større enn tilsvarende bevegelser i andre land. Forklaringen her tror jeg er så enkel som at lederne – bl.a. Pål Steigan, Sigurd Allern og ikke minst Tron Øgrim – var ekstremt dyktige. Jeg tror dette gjelder hinsides hva folk egentlig er klar over. La meg illustrere dette gjennom et eksempel som jeg husker fra da jeg leste ål Steigans bok ”ML-bevegelsen i Norge”.
AKP-ml ble stiftet som en følge av at SUF-ml som var Sosialistisk Folkepartis (forløperen til Sv) ungdomsorganisasjon brøt med partiet. Drivkraften bak radikaliseringen i SUF-ml var et lokallag i Oslo, lokallaget på Hellerud. Både Øgrim og Steigan var aktive i dette lokallaget. Dette var før data-alderen og tilgangen til trykkemuligheter var svært viktigere. SUF Hellerud mobiliserte nok ressurser til å kjøpe sitt eget trykkeri, for mer enn 200 000 kr. Og dette var i pengeverdi på 60-tallet. Dette tilsvarer at et lokallag i Oslo i dag av for eksempel AUF, Unge Høyre eller FpU skaffer like mye penger som hele det landsomfattende budsjettet – uten tilgang til statsstøtte…
AKP-ml ble rett og slett en suksess p.g.a. egenskapene til de individene som ledet bevegelsen. Tenk hvor deilig det ville vært hvis vi hadde hatt et fritt samfunn der disse menneskene kunne jobbet med ærlig, produktiv verdiskapning i stedet for politikk…
PS: Etter at jeg hadde skrevet dette, leste jeg Pål Steigans kronikk Indre jubel i Dagbladet i dag. Den gir mer innsikt i den indre drivkraften som gjorde AKP-ml mulig enn nesten alt annet som er skrevet de siste 10 år. Den illustrerer vårt poeng og anbefales på det sterkeste!
