Man trenger ikke være smart eller demonstrere noen samfunnsinnsikt for å bli filmskuespiller (om noen trodde dét). Ane Dahl Torp er den siste som dessverre bekrefter dette.
Du har vel sett Dagbladet-reklamen fra missekåringen, der den heldige vinner fremstår som tomhjernet og dermed bekrefter alle fordommer om vinnere av slike kåringer. Hun får en bunke Dagbladet i hodet. Dagbladet = solid bakgrunn for egne meninger.
Ane Dahl Torp er en av Norges nye stjerneskuespillere, og løfter visstnok den nye filmen basert på Dag Solstads bok ”Gymnaslærer Pedersen og den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land”. Vekkelsen det er snakk om, er kommunismen utkrystallisert gjennom partiet AKP (m-l).
Hjernedød skuespiller om idealisme
Dahl Torp har gitt en rekke intervjuer, og forteller at hun har lest mye Solstad i forkant av innspillingen. Det er hennes bagatellisering og idyllisering av AKP’ernes politiske prosjekt som skremmer meg.
Til Filmmagasinet sier hun følgende om filmrollen som kommunisten Nina Skåtøy: ”Det viktigste for meg var å danne meg et vakkert bilde av revolusjonen som Nina trodde på, hva den drømmen egentlig var. Det samfunnet som skulle komme etterpå, et Kina i Norge. Og det var ikke nødvendigvis så lett. Jeg snakket med mange om dette, men folk var stort sett ekstrem kritiske til AKP-ml og det de sto for. Derfor søkte jeg til kunsten, musikken og litteraturen. Til Solstad og Mao.” og ”Det som er vakkert med Nina, Pedersen og de andre i filmen, er at de kjempet innbitt for noe som er større enn seg selv (vår uthevning, red. anm.). Man kan alltids diskutere om det de trodde på var riktig, men de kjempet ut ifra idealisme, for at verden skal bli et bedre sted for alle. Jeg tilhører en generasjon som er mer egennyttig, veldig få av oss brenner for noe som ikke gavner oss selv. Jeg skal ikke snakke for andre, men selv har jeg av og til litt dårlig samvittighet, jeg bebreider meg selv litt for det.”
Til Klassekampen uttaler den selvransakende skuespilleren at ”Jeg kjente en egen kjærlighetssorg da jeg lagde filmen: De brant for noe større enn seg selv. Jeg har ikke noe tilsvarende. Jeg følte mine egne prosjekter ble nedrige,..” Og jada, Klassekampen er den avisen AKP’erne selv startet for å propagandere for revolusjonens komme.
Steigan hvitvasker
Og i kulissene bidrar tidligere AKP-koryfé Pål Steigan med hvitvasking av AKP’ernes blodrøde fortid. En typisk Steigan-uttalelse: ”.. Men etter å ha lest intervju med Ane Dahl Torp, skjønner jeg at hun har forstått engasjementet vårt for en sak som var mye større enn oss selv. Den gangen var det ingen som forsto at klassekamp var nødvendig. I dag er klasseskillene større en noen gang. Se bare på den gigantiske kløften mellom fattig og rik,..”.
Det kan jo være greit for Ane Dahl Torp og andre å vite at Steigan har håndhilst på en av historiens største massemordere, Pol Pot.
Diktaturforkjempere tar ingen selvkritikk
Det har vært gjort flere forsøk på å ta oppgjør med marxist-leninistenes diktaturhyllest og bortforklaring av fyrtårnenes folkemord, blant annet av Gerhard Helskog (2001) og Bernt Hagtvet (2003). Påfallende få av AKP-toppene har tatt noen form for selvkritikk. Heller ikke andre diktaturforkjempere, som LO-leder Gerd-Liv Valla, har tatt noen selvkritikk. Hun var som kjent med i Kommunistisk Universitetslag (KUL).
Hvordan ville nordmenn flest reagert hvis hele Nasjonal Samling ble hvitvasket med at ”de kjempet for noe som var større enn dem selv”? Det ville blitt et leven uten like. Ane Dahl Torp kan likevel bruke samme setning til å hvitvaske AKP’erne – knapt nok uten reaksjoner.
Det er skremmende.
AKPs diktaturforherligelse versus vår uengasjerte samtid?
Søndag presterte Dagbladets Unn Conradi Andersen å hevde at ”Vi foretrekker å ikke tro på noe. Det er tryggest sånn.”
Hun får snakke for seg selv. Det er fullt mulig å tro på noe, være engasjert i og jobbe for noe – uten at dette ”noe” skal være diktatur, folkemord og utslettelse av individet.
Forfatter Vigdis Hjort tar i Dagbladet i dag et oppgjør med filmen, og mener den er lettvint, men at i vår overfladiske tid fortjener vi nettopp slike filmer.
Bare ved å lese Liberaleren ser hun at noen har vist engasjement kontinuerlig siden 1999 (på blant annet denne måten, og før 1999 på andre måter).
Er det ikke pussig hvordan folk som var unge i de blodrøde 1970-årene kan fortsette å rakke ned på «vår uengasjerte samtid» uten at noen tar til motmæle?
Vær forandringen du ønsker i verden!
Denne kommentaren er mitt bidrag for å vise at ikke alle stemmer i norsk offentlighet anno 2006 demonstrerer like stor mangel på innsikt som Ane Dahl Torp.
En bedre verden er mulig!
Uten diktatur og massemord på annerledes tenkende.
Det finnes bedre veier..
