Jeg husker Fremskrittspartiets valgkamp i forbindelse med kommunevalget i 1987. Det var bilde av et stempel med ”Ja” på. Et symbol på holdningen man skulle vise i kommunepolitikken.
Linjene til den sosialistiske sløsebyråden fra Fremskrittspartiet i Oslo, Anette Wiig Bryn, er slående. Hun er byråd for næring og kultur og har tidligere markert seg som tilhenger av dyre offentlige biblioteker og som tilhenger av økt bruk av skattepenger på idrett. Man kunne imidlertid håpe på en litt mer positiv holdning i forbindelse med kommunal behandling av næringslivet.
Jeg husker det gamle FrP-slagordet om skjenkebevillinger: ”Lett å få, lett å miste”. Jeg har alltid vært enig i første delen. Det nye slagordet bør kanskje være ”Byråkratisk vanskelig å få, lett å miste”?
Bakgrunnen for denne velfortjente hetsen av Fremskrittspartiet i Oslo er en artikkel i Aften i går. Allerede i 2003 refset Kommunerevisjonen Oslo kommune for behandlingstiden i forbindelse med skjenke- og serveringsbevillinger. Lovfristen er 60 dager.
I Næringsetaten hadde to av fem serveringssteder lenger saksbehandlingstid, i enkelte saker tok det opp mot 450 dager. Hos byråden var gjennomsnittlig saksbehandlingstid 250 dager, i enkelte saker tok det opp mot 590 dager før vedtak ble fattet.
Hernando de Soto er kjent for å beskrive hvorfor u-land er fattige. En av grunnene er at det kan ta opp mot et par år for å få lov til å starte opp en bedrift. Det er koselig å finne likheter mellom en fattig svarting og FrP-velgere, de lider begge under at deres ledere er byråkratiske sosialister…
