Det virker som om alle er enig i at hvis redaktør Selbekk i Magazinet hadde vurdert konsekvensene av å trykke Muhammed-karikaturene hadde han latt være. Er dét så sikkert?
Beklaget Stoltenberg ytringsfriheten?
Jens Stoltenberg kom i hardt vær da han i VG tilsynelatende beklaget at Selbekk hadde trykket karikaturene. Beklaget Norges statsminister at vi har ytringsfrihet i Norge? Eller mente han at hvis Selbekk hadde tenkt seg om sa hadde han latt være å publisere? Betød dét at Stoltenberg helst ser at myndighetene i Norge kan kontrollere ytringer – slik som i en rekke av de land der reaksjonene akkurat nå er sterkest?
Efter redegjørelsen fra regjeringen i Stortinget, landet Stoltenberg på at Magazinet var i sin fulle rett til å publisere karikaturene – men at de ikke burde gjort det. Og hadde redaktør Selbekk vurdert konsekvensene ville han latt være. Her har Stoltenberg en helt annen tilnærmelse enn Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen. Han ønsket lenge ikke å kommentere Jyllandspostens ytringer – nettopp fordi Danmark har ytringsfrihet. Skal statsministeren gå rundt å ta stilling til ikke bare ytringenes innhold – men om ytringene i det hele tatt bør ytres?
Liberaleren er ikke enig med dem som kritiserer de 10 forfatternes kritikk av statsministeren i VG. Statsministeren har naturligvis ytringsfrihet til å mene noe om innholdet i hvilken som helst ytring i den offentlige debatten i Norge. Men man er inne på svært farlige veier hvis statsministeren skal mene noe om hva som bør ytres og ikke.
Selbekk – lagelig til for hugg
Dessverre har Vebjørn Selbekk selv innrømmet at han ikke ante konsekvensene av å publisere Muhammed-karikaturene, og at han nå angrer. I tillegg har han demonstrert sin inkonsekvente holdning til ytringsfrihet og blasfemi; han henviste til ytringsfriheten da han forsvarte sin rett til å publisere Muhammed-karikaturene, men forsvarte sitt syn om opprettholdelse av blasfemiparagrafen da Ytringsfrihetskommisjonen ville fjerne den, med at kristne måtte slippe å se sin tro latterliggjort. Selbekk har lagt hodet på blokken, og gjort det lett for motstanderne å angripe ham og Magazinet. De fleste tillegger Selbekk og Magazinet et eneste motiv for å publisere tegningene: Å provosere muslimene (sekundært; å provosere til debatt om ytringsfrihet).
Jyllandsposten – bedre sak
Heller ikke Jyllandsposten holder en prinsipiell linje i saken, selv om deres motiv kan synes mer reelt enn Magazinets: Jyllandsposten ville reise debatt om hvorfor det ikke var mulig for forfatterne av en barnebok om Muhammed å få boken illustrert. Tegnerne var nemlig redde for represalier. Imidlertid har Jyllandsposten takket nei til en karikatur av Jesus, fordi dette ville såre og krenke kristne. Selv om avisen ikke er konsekvent i sitt forsvar av ytringsfriheten, er den opprinnelige hensikten med trykkingen av karikaturene å reise en viktig debatt; finnes det selvsensur i vestlig presse, av frykt for reaksjoner/represalier fra muslimer?
Anne Holt tar feil
Også i Norge kjenner vi nå til at det faktisk er selvsensur i forhold til ytringer som berører muslimer. Tegneren Finn Graff har klart uttalt at han ikke kunne tenke seg å tegne Muhammed.
Forfatteren Anne Holt gikk i Dagbladet i rette med de forfatterne som i VG kritiserte Stoltenbergs plassering av skyld for ambassadebrenningen i Damaskus på Magazinet. Hun hevder at ytringsfriheten i Norge ikke er truet.
Anne Holt tar feil. Så lenge noen, som Finn Graff, sensurerer sin egen karikaturvirksomhet, er ytringsfriheten truet. Redaktørene i de store avisene avviser å trykke karikaturene, fordi de ikke vil helle bensin på bålet. Redaktør Bernt Olufsen i VG sier imidlertid at den eneste grunnen til at man skulle trykke karikaturene nå, er å vise folk hva striden egentlig handler om. Nettopp!
Hittil har kun såkalte blåbloggere publisert karikaturene – for å vise at man ikke med trusler om vold kan kue ytringsfriheten. Store europeiske aviser har trykket karikaturene – og gjort begrunnet det med solidaritet, og ytringsfrihet.
Et tankeeksperiment: Selbekks bedre begrunnelse
La oss tenke oss en situasjon der redaktør Selbekk fikk kritikk for sin publisering av karikaturene – og uttalte følgende:
”Jeg har vurdert konsekvensene, og mener det er riktig å trykke karikaturene – for å vise at ytringsfriheten er til for de provoserende, kvalmende, krenkende og sårende ytringer. Hvis ytringsfriheten ikke beskytter slike ytringer er den ingenting verdt.
Dessuten er det viktig å tåle debatt om alle slags forhold i samfunnet vårt. Vi nordmenn er gjennom generasjoner opplært til å sette pris på det frie samfunns rettigheter og kvaliteter, kanskje i den grad at vi tar dem som en selvfølge. Samtidig bor det nå stadig flere i vårt land som kommer hit direkte fra land og samfunn der våre friheter ikke er en selvfølge. Da er det viktig at vi tør debattere hvilke konsekvenser dette har.
Jeg forstår at noen vil føle seg krenket og såret over konsekvensene. Kanskje er vi i Norge for redde for reaksjoner på noen typer ytringer, men ikke andre. Vi har for eksempel en blasfemiparagraf – som er sovende. Men vi har også en rasismeparagraf, og i Vest-Europa er det svært liten toleranse overfor dem som tviler på eksistensen av Holocaust. Skjebnen til David Irving er et eksempel på dét. Jøder, homofile, funksjonshemmede og innvandrere beskyttes av spesielle lovbestemmelser – mens religiøse grupperinger opplever at blasfemiparagrafen i praksis ikke brukes.”
Med en slik begrunnelse fra Selbekk hadde vi kanskje sluppet fokus på hans inkonsekvens, skyldplassering fra regjeringen – og fokus på hans plassering i de marginale deler av de politiske landskapet, blant ultrareligiøse krefter som også omfavnes av fremmedfiendtlige. En som er enig i denne vurderingen, er forfatterforeningens leder Anne Oterholm.
Da hadde vi kanskje fått en reell debatt om ytringsfrihetens kår i Norge – fremfor en kampanje for forståelse og beklagelse fra den sittende regjering.
Det er synd ytringsfrihetens prøvesten i Norge er den patetiske redaktør Vebjørn Selbekk.
