I dag kårer både Dagbladet og Aftenpostens hvem som er de mektigste i musikk-Norge. Kulturminister Trond Giske topper begge listene. Kanskje har Karl Marx et godt poeng?
Et av marxismens klare budskap er at ideer styres av underliggende materielle forhold. Kunstnere og kultureliten står trygt plassert på den siden av politikken som vil gi dem mest penger. Til gjengjeld har de gitt den materielle basisen en statslegitimerende overbygning.
Staten har til alle tider bestukket de intellektuelle for å støtte opp under den eksisterende maktstrukturen. Tidligere var det heksedoktere og prester som ble brukt. Med sekulariseringen er den rollen overtatt av intellektuelle som er like full av ukritisk overtro (hva skal man ellers kalle generasjoner som trodde på Stalins godhet?)
De har en hobby som ikke kan gi dem det daglige rekesmørbrød i et fritt marked, i hvert fall ikke på kort sikt. De strømmer derfor til honningskrukken. Statens egne sirener synger ut sin forlokkende sang: ”Uten subsidier til kunstnere går vi et barbarisk samfunn i møte”. Og de biter på hele gjengen, mens de får sine privilegier strømmende opp i lommeboka.
Med mer moderne maktanalyser, blir det imidlertid tydelig hvem som bestemmer. P4 ble nesten nedlagt med et pennestrøk fra Valgerd. Trond Giske styrer pengestrømmen og kan når han ønsker det skru av pengestrømmen til de han av en eller annen grunn ikke liker.
Musikere og andre kunstnere er blitt slaver av statsmakta! Velkommer til plassen der folk som selger sjela si havner…
