I går arrangerte Monticello Society et storartet Reagan-seminar i forbindelse med hans 95-årsdag. Liberaleren var selvsagt tilstede.
Arrangementet var et samarrangement med Oslo Markedshøyskole (Frokostseminarene ved Campus Kristiania), og Sigrun Strømsøyen derifra ønsket velkommen. En nesten fullstappet sal – nærmere 100 deltakere – var samlet for en spennende opplevelse. Jon Henrik Gilhuus – president i Monticello Society – foretok den høytidelige åpningen med litt informasjon og reklame for Monticello. Kommunikasjonsrådgiveren – og filmklippnerd – Dag Inge Fjeld viste klipp med taler fra Reagan. Klippene viste bl.a. ”Evil Empire”-speach fra 1982 og hans tale i Berlin in 1987: ”Mr Gorbatchov: Open this gate. Mr Gorbatchov: Tear down this wall”
Det var klart for de spennende foredragene. Først ute var tidligere utenriksminister Jan Petersen som skulle foredra om ”Reagan og norsk politikk”. Han var i tvil om hva han kunne bidra med, og innrømmet at det nok var mer ekspertise i salen. Petersen var tilstede i Reagans begravelse og begynte med en historie derifra som eksempel på at Reagan var slagferdig og retorisk god. Det var foredragets høydepunkt…
Petersen påpekte hvordan Reagan snakket klarer enn andre politikere på 80-tallet. Han så tydeligvis ting tidligere enn andre. Et annet poeng var hvordan Reagan var verdiorientert i sin tale. En lærdom var viktig fra Reagan: Å stå fast på det som er riktig. For øvrig pratet Petersen om utenrikspolitikk generelt og fikk frem sitt ønske om John McCain som presidentkandidat i 2008.
Petersens foredrag var en stor skuffelse, han snakket rett og slett om noe helt annet enn temaet han skulle prate om. Men kanskje forteller dette noe om hvordan Reagan ble sett på mens han var president? Selv ikke en tidligere utenriksminister fra det konservative Høyre tok Reagan alvorlig nok den gang til at han hadde noe intelligent å si om ham 20 år senere…
Jahn Otto Johansen holdt derimot et strålende foredrag under headingen ”Reagan og norsk presse”. Han begynte med å takke for at det ikke ble nevnt at han hadde vært sjefsredaktør i Dagbladet siden han i dag helst ikke ville bli forbundet med den avisen.
– Det amerikanske samfunnet er det mest selvkritiske landet i verden i dag. De vil ha motforestillinger. Det er ikke tilfeldig at de ti mest intelligente menneskene i Tyskland reiser til Amerika. Der er det muligheter.
Johansen pratet om tre faser knyttet til sin forståelse av Reagan. Den første var før han reiste dit som korrespondent.
– Jeg trodde han skulle bli en ny Nixon. Man må være ganske konservativ i Amerika for å føre en ikke-konservativ utenrikspolitikk. Jeg var ganske ensom svale da jeg skrev at Reagan ikke var konservativ. Reagan var en positiv erstatning etter Carter. Problemet med Carter var at hans administrasjon var splittet og at Sovjetunionen invaderte Afganistan. Jeg tenkte: La oss få en Reagan som kan bli en ny Nixon. Det mente forresten russerne også. De tok ikke hans anti-sovjet utspill alvorlig. De hadde hørt det samme fra Nixon og de hadde aldri samarbeidet bedre med noen.
– Nå var ikke Reagan noen Nixon. Vi fikk rett til slutt, men med bakgrunn i helt andre premisser. Det er forresten det verste du kan gjøre. Ha rett for tidlig og gi uttrykk for det. Folk tilgir deg gjerne dine feil, men aldri det!
– Fase 2 var min tid i USA. I likhet med alle andre gikk meg med en drøm om å få intervjue en amerikansk president.
Johansen fortalte om det overvurderte superegoet til NRK. Kanal ble i Washington oppfattet som en lokalstasjon fra Montana. NRK tror at politikere der og står klar til å leke med dem, at alle dører er åpne i Washington. Det motsatte er tilfellet. Johansen beskriver hvordan Reagan ikke gav intervjuer og hvordan alle tv-opptredener var stramt regisserte. Han var i Berlin og hørte suset da Kennedy sa ”Ich bin ein Berliner”. Han skulle selvsagt sagt ”Ich bin Berliner”, men taleskriveren var ikke så god i tysk. Det var rådgiverne som styrte dette.
– Men Reagan hadde noe i tillegg. Han hadde en egen kvalitet. Når han virket sympatisk og avslappet, var det fordi han var sympatisk og avslappet. Den gang var akademikerne svært arrogante overfor Reagan. Ikke bare i Europa, men også i USA. Det var noe likandes ved Reagan som ikke appellerte til dem.
– Reagan gav ikke intervju fordi han var ganske smart Han spilte på journalister som skrek til ham. Det gav sympati hos folk flest. ”Stakkars Reagan”, tenkte folk. Dessuten kunne han kun svare på det han hadde lyst til.
Johansen fikk ikke noe intervju med Reagan, men fikk han i tale likevel. Amerikanske presidenter arrangerer photo-opportunities der det blir tatt bilde av Reagan. Jahn-Otto Johansen benyttet anledning og slengte ut et spørsmål som Reagan svarte på og fulgte opp med et til om det var mulig å ”do business med Gorbatchov”, noe Reagan bekreftet. Dette ble sendt på tv i USA samme kveld, men kom ikke i Dagsrevyen før neste kveld i Norge. Her var det nok med nyheter en gang om dagen.
– NRK kunne tillate seg det den gang, de hadde ingen konkurranse.
Etterpå klagde Reagan på at han aldri ble latt i fred av amerikanske journalister. Torvald Stoltenberg som stod ved hans side kommenterte da at det var en av hans norske journalister som hadde ropt. Det likte Reagan.
– Reagan likte den replikken. I motsetning til Carter hadde han selvironi. Carter fortalte masse historier, men de var ondskapsfulle og gikk ut over andre. Reagan var også svært god på one-liners.
Fase 3 handler om hvordan man ser på Reagan i dag. Her har det ifølge Johansen skjedd en tilnyktering. Kritikerne har blitt mer nyanserte og tar avstand fra ting de tidligere har skrevet.
– Det har blitt en historisk konsensus om to ting. For det første var Reagan mer nyansert og mer komplisert enn vi trodde. Han tenkte mer nyansert. Dessuten jobbet han mye mer og bedre enn samtiden gav ham kreditt for. For det andre var det noe som de ultrakonservative ikke liker å prate om. Han ble den sterkeste atomvåpenmotstander. Han hørte mer på militære enn på sivile og kom frem til det som var konsensus blant militære: Kjernevåpen er et politisk våpen, ikke et militært våpen. Dette synet hadde han helt fra California.
– Han skremte alle i Rejkavik da han nesten gikk med på total nedrustning. Han stilte imidlertid klare krav til Gorbatchov som begikk sin største tabbe da han takket nei.
– Reagan går inn i historien som en av de store amerikanske presidenter.
Johansen avsluttet sitt foredrag med å gi ros til Monticello. Selv om han av og til fikk kritikkk derifra satt han pris på deres grundighet og oppfordret dem til å stå på videre. Spesielt var valgsidene bra og oppdaterte.
Etter en pause ble det spørsmål fra salen til foredragsholderne. Spørsmålene varierte fra forhold knyttet til økonomisk politikk til Reagans betydning for opposisjonen i Øst-Europa.
Jahn-Otto Johansen påpekte bl.a. at det var viktig at Reagan satt en pæl gjennom forestillingen og at big government var bra. At han viste storhet da han stoppet kritikken av Sovjetunionen og begynte å prate business og mente at Reagan ubetinget hadde fortjent en fredspris.
Jeg hadde planlagt å stille Jan Petersen spørsmål om han ikke syntes det var direkte uhøflig å bli invitert for å prate om Reagan og i stedet prate om noe helt annet. Nå hadde dessverre/heldigvis Petersen hadde en annen avtale og måtte gå før spørsmålsrunden var ferdig. For å sitere en av tilhørerne: ”Da det skjedde, økte nivået betraktelig”…
Dagen ble avsluttet med ”Reagan: The Great Communicator”, et foredrag ved Trond Blindheim. Hvis man overser små faktafeil (han rotet eksempelvis til den biografiske gjennomgangen av Reagans forhistorie), så var foredraget absolutt interessant. Men det er jo det som gjør Blindheim så god som debattant på Holmgang og i reklamesammenheng: Man lar ikke virkeligheten komme i veien for et godt retorisk poeng!
Han fortalte om hvordan opinionsforskere lå i forkant av kandidatene og foret dem med hånd. Det pompøse 80-tallet var preget av alle de tingene som passet til et markedstilpasset politisk budskap. Det var kjappesens tiår.
– Reagan var som en westernhelt som red inn. Han var det perfekte uttrykket for den amerikanske drømmen. Fattiggutten som ble president. Alderen bidro til hans talemåte. Han var som en blanding av Erik bye og Derrick. Med en utrolig selvtillit og sjarm.
Blindheim fremhevet Reagan som en skikkelig storyteller innen markedsføring. En som avnt fordi han glimt i øyet og ordet i sin makt. Men også fordi han hadde usedvanlig profesjonelle markedsførere til å jobbe for seg. Og rikfolk i bakgrunnen som ville sponse ham.
– Reagan vinner fordi han knuser Carter i en politisk debatt. Han var en mester foran kamera. Genuint opptatt av sin fremtreden. Han pugget inn politiske taler. Hadde manus i hodet, ferdig pugget.
For å vise Reagans evner viste Blindheim flere taler og klipp med Reagan. Utvalget var valgt ut med omhu. Bl.a. fikk vi se videoen som ble vist foran det siste republikanske konventet han deltok på som president og han gigantiske replikk mot Mondale i 1984.
– Reagan kommuniserte med en helt spesiell personlig tone. Jeg er for øvrig spesielt inponert over innsettelsestalen da han ble president første gang. Skjermen deler seg slik at man i det ene bildet får se de 52 gislene som blir løslatt samtidig som han holder sin tale i det andre bildet.
– Det er spesielt å se hvor flink han er til å spille på følelser. Alt stemmer. Timingen! Tonefallet.
Blindheims foredrag og filmklipp var en flott avslutning på et spennende Reagan-seminar. Jeg satt i hvert fall med en god følelse etterpå. Alt det arrangementstekniske hadde gått glimrende. Samarbeidet med OMH fungerte utmerket. Publikum var variert og engasjert. Det var betegnende at over 20 stykker ble med for å spise middag og ta seg noe herlig å drikke på etter seminaret.
Avslutningsvis bør det imidlertid sies at arrangementet bærer preg av problemet knyttet til det jeg kaller ”debattenes jernlov”. Hvis man ønsker mye tilhørere, må man invitere en eller flere kjendiser enten de har noe å bidra med eller ikke. Både Jon Henrik Gilhuus og Jan Arild Snoen kunne pratet minst 10 ganger bedre om temaet enn Jan Petersen. Og selv om Trond Blindheim var bra, er jeg ikke i tvil om at Dag Inge Fjeld kunne gjort akkurat det temaet mye bedre.
Problemet er bare at da hadde publikumstallet blitt halvvert. Folk flest – utover den mest interesserte kjerne – foretrekker alltid en dårlig kjendis fremfor en glitrende ekspert. I hvert fall når de vurderer om de skal delta på et arrangement! En konsekvens er at dette seminaret arrangementsmessig ble en større suksess enn et vanlig møte i Monticello, men dessverre intellektuelt sett mindre stimulerende (selv om Jahn-Otto Johansen uten tvil gav det en ekstra dimensjon).
Ut av dette følger to oppfordringer:
1) Til de som ikke tidligere har vært med på noe i Monticello, men synes amerikansk kultur, historie eller politikk er interessant: Meld deg inn og kom på et av de smalere arrangementene!
2) Til de som arrangerer fra Monticello og OMH: Ta med en foredragsholder fra Monticello neste gang man arrangerer et større arrangement. Det fortjener de som kommer for å høre på!
