Dagbladets redaktør har ikke svart på mailen fra Liberalerens redaktør. VG sensurerer den kjente bloggeren VamPus – som svarer med å stå frem med fullt navn. Det er bloggerne som svarer på trusler om vold og drap fra ekstreme muslimer – ved å løfte arven efter Voltaire.
Forsvarer ikke ytringsfriheten
Landets to største tabloidaviser, VG og Dagbladet, har foreløbig valgt å ligge lavt, uansett hva Olav Versto forsøkte seg med nylig. VG har sensurert bloggeren VamPus. Mer om det senere. Dagbladet ved redaktør Thor Gjermund Eriksen er blitt utfordret til å klargjøre sitt syn på ytringsfriheten av flere bloggere – men har ikke svart. Det er lettere å synse om statskirkens fremtid enn å løfte ytringsfrihetens fane klart og stolt.. Dagsavisen vil at ytringsfriheten skal brukes ”med vett”.
Heller ikke Nettavisen tør løfte ytringsfrihetens fane. At kunnskapens høyborger, som Universitet i Bergen har fått ha en Muhammed-illustrasjon på sin hjemmeside i flere år uten å møte reaksjoner, viser at ikke alle illustrasjoner av Muhammed møtes med like sterke fordømmelser. Nå har imidlertid UiB valgt å fjerne illustrasjonen. Bør slik unnfallenhet føre til boikott blant oss som ønsker ytringsfriheten ubeskåret?
Jyllandsposten har nå gitt opp kampen for ytringsfriheten – i hvert fall når den må kjempe mot ekstreme muslimer.
Anonym blogger står frem
At en av Norges mest kjente bloggere, av Dagbladets panel kåret til den beste, velger å stå frem med fullt navn, sier sitt om hvilke følelser saken om Muhammedtegningene i Magazinet og Jyllandsposten frembringer. VGs journalist Anders Giæver brukte VamPus som eksempel på at sterke meninger fremført anonymt eller med psevdonym er uheldig for den offentlige debatten. Og oppfordret VamPus til å stå frem. Nå gjør hun dét – men Giæver hadde kanskje ikke tenkt seg at begrunnelsen for å fjerne anonymitetens slør er at hans egen avis sensurerer henne?
Liberaleren undres ikke over VamPus konsekvente forsvar for ytringsfrihet – for vi kan avsløre at bloggeren VamPus også er identisk med en tidligere leder i FRIdemokratene – som er et samlingssted for liberale mennesker.
VG bruker opphavsretten som sitt fikenblad for sensur. I og for seg akseptabelt for en liberalist at eiendomsretten også forsvares. Men gjør VG det med alle illustrasjoner som VG-bloggene flommer over av? VamPus kan raskt teste ut VGs begrunnelse, ved å bruke en av de illustrasjonene hun selv oppfordrer andre til å bruke.
Både Dagbladet, Nettavisen har valgt å fokusere på at VamPus står frem. En rekke bloggere, som Bård Standal forsvarer VamPus’ handlinger (å trykke tegningene – og oppfordre andre til å gjøre det samme. I motsetning til etablerte media har bloggerne valgt å stå opp for ytringsfriheten. Standal insinuerer at etablerte media er lunkne i saken fordi man ikke liker den som først begikk den provoserende handlingen; Magazinet.
Utenlandske aviser tør der norske tier
Kanskje har redaktørene av utenlandske aviser forstått hva norske redaktører ikke klarer å uttrykke (ennå); at kampen for ytringsfrihet kanskje er den mest grunnleggende kampen i vårt samfunn.
Derfor har aviser i en rekke land valgt å trykke tegningene; blant annet France Soir (Frankrike), Die Welt (Tyskland), Italia, NRC Handelsblad og Elsevier (Nederland), La Stampa (Italia), El Periodico (Spania).
Reportere uten grenser støtter (naturligvis og heldigvis) kampen for ytringsfrihet.
Ber om ny blasfemiparagraf
Noen (muslimer) mener at deres religiøse følelser krenkes – av personer, organisasjoner og blader som selv følger i tradisjonen med å rope på sensur for å beskytte sine religiøse følelser. Den kjente advokaten Abid Raja fremmer i dag ønsket om en ny blasfemiparagraf. Den blasfemiparagrafen som faktisk eksisterer, selv om den ikke er brukt siden 1930-tallet, gjelder ikke eksplisitt kristendommen. Derfor kan alle religiøse samfunn som føler seg såret eller krenket av ytringer bruke denne lovbestemmelsen.
Liberaleren derimot, ser helst at ingen har anledning til å påberope seg slike bestemmelser i lovverket. Blasfemiparagrafen bør fjernes!
Religiøs fundamentalisme
er ikke unikt for islam. Kristendommen har også gjennomgått perioder hvor toleransen for krenkende ytringer var mindre enn i dag – men så ble også vantro, hekser og andre både torturert, brent på bål, eller måtte rømme for livet.
Salman Rushdie skrev boken ”Sataniske vers”, og fikk en religiøs dødsdom (fatwa) mot seg. Hans forlegger i Norge, William Nygaard, ble forsøkt drept like ved sitt eget hjem. Forfatteren Taslima Nasrin skrev boken ”Lajja”, og fikk føle raseriet til ekstreme hinduer. I India har det hindunasjonalistiske partiet BJP gjort det bra i flere valg.
Noe av styrken i liberalismen er toleransen for at mennesker kan gjøre andre valg enn deg. Alle har rett til å leve livet sitt som de vil, så lenge de ikke krenker din rett til å gjøre det samme. Når religiøse grupperinger forsøker å begrense ytringsfriheten er dette nettopp en slik krenkelse.
Fundamentalister nærer seg av hverandre
Kristne og muslimske (og andre) fundamentalister har egentlig mye til felles. Kampen mot abort, mot homofili, mot ”usedelighet”, mot kvinnefrigjøring, mot blasfemi etc. Det er ikke til å undres over at KrF (som ikke kan karakteriseres som et fundamentalistisk parti) har opplevet en vekst av medlemmer som er muslimske.
Når Magazinet velger provokasjonens vei, fremfor å alliere seg med meningsfeller, ligger forklaringen i ulik religion. Ekstremkristne miljøer i Norge er ikke bare mot abort, homofili, kvinnefrigjøring etc. – men også mot innvandring. Fordi mange av dem som kommer til Norge ikke er kristne, men f.eks muslimer. Magazinet velger kulturkonflikten for å skape større aksept og forståelse for sitt eget ekstreme budskap. Redaktør Selbekks dobbeltmoral og inkonsekvente holdning er grundig avslørt. Det er ikke ham som forsvares – men handlinger blant annet Liberaleren mener skal være beskyttet av norsk lov.
Ytringsfrihet og trosfrihet – hånd i hånd
Som Lars Gule sa det på NRK Standpunkt i går: ”Religionsfriheten er ytringsfrihetens tvilling.” Det er naturligvis korrekt. Religiøse ytringer som bønn, salmer, gudstjenester etc er ytringer. Skal man ha frihet til religiøse ytringer, må man samtidig akseptere friheten til antireligiøse ytringer.
Når frihet blir en selvfølge
Fordi det er ekstremkristne som var først i Norge med å følge Jyllandspostens eksempel, går mange vill i sitt lunkne forsvar av ytringsfriheten (slik blant annet Bård Standal har påpekt). Blant annet Dagsavisen og Dagbladet. Ytringsfriheten fortjener et rakrygget forsvar – uansett hensikten med ytringene. Aksepterer vi angrep på ytringsfriheten (i toleransens navn!) fra en gruppering , kommer snart angrepene fra flere kanter.
Godtar vi at én frihet reduseres, forsvinner snart flere.
Vi har vært privilegerte i Norge, som har kunnet ta en rekke friheter som en selvfølge. Nå kommer lakmustesten: Er vi villige til å forsvare også når det kan koste?
Liberalismen holder opp menneskets medfødte rettigheter som utgangspunktet for organiseringen av et fritt samfunn. Av de medfødte rettighetene utledes en rekke andre rettigheter. Eksempelvis:
Det enkelte menneske har rett til liv, som innebærer at ingen individer eller tilfeldig sammenslutning av sådanne (staten, kirken, andre organisasjoner) rettmessig kan ta liv.
Retten til personlig frihet inkluderer:
– retten til å bevege seg fritt
– retten til å dyrke sin religion – eller la være å dyrke noen religion overhodet
– retten til å tilslutte seg organisasjoner – eller la være
– retten til å ytre sin mening fritt, også om skjevheter i samfunnet
– retten til å inngå frivillige avtaler på de betingelser man finner for godt
– retten til legitimt å tilegne seg fysisk eiendom
– retten til ikke å kunne fengsles uten lov og dom, og uten å kunne kjenne anklagenes innhold og anklagerens navn (rettsstaten)
Retten til søken efter individuell lykke innebærer at det enkelte menneske må innrette sitt liv som man selv ønsker, så lenge man ikke krenker andres rettigheter. I dette ligger at organisasjoner (som staten, religiøse samfunn, partier etc.) ikke kan sette opp allmenngyldige mål for menneskelig lykke – og så trykke dette nedover hodene på folk.
Både kristne, muslimer, hinduer, jøder og ateister vil kunne leve sammen i fred og fordragelighet i et samfunn der ovennevnte friheter og verdier er basis.
Da må vi begynne å betrakte hverandre som individer – ikke grupper. Og godta at vi er forskjellige og velger ulike veier for vårt liv. Noe vi ikke kan gjøre uten å erkjenne hvert eneste menneske de samme rettigheter.
Dette er en kamp for individets frihet – og mot kollektivisme enten den har sitt utgangspunkt i en ideologi, religiøs overbevisning, etnisitet eller nasjonalitet.
Kanskje er våre viktigste motstandere fordommer, uvitenhet og tilvente oppfatninger.
