Saken om Muhammed-tegningene i danske Jyllandsposten og norske Magazinet inneholder alle disse ingrediensene. Skal vi bli provosert over flaggbrenningen – eller dobbeltmoralen til Magazinet?
De siste dagene har media dynget på med omtale av muslimer i Midt-Østen som brenner danske og norske flagg. Noen lar seg provosere av flaggbrenningen – men ikke jeg. For meg er dette kun en del av ytringsfriheten, og jeg har ingen sentimentale følelser knyttet til flagget. Et flagg er kun et stykke tøy i bestemte farver og mønstre – som vekker emosjoner når det taes frem og brukes ved bestemte anledninger og datoer.
Flaggbrenning – legitim ytring
Istedenfor å la seg provosere av flaggbrenningen er det kanskje en idé å spørre om hvorfor flaggene brennes. I islam er det en unison enighet om at profeten Muhammed ikke skal avbildes. Jyllandsposten ønsket å fokusere på at danske medier bedriver selvsensur, ved ikke å gjengi bilder eller tegninger av Muhammed. Det norske bladet Magazinet ville fokusere på at norsk ytringsfrihet ikke må begrenses av at islam som religion nå er representert blant norske innbyggere.
At flaggbrenning oppfattes som så provoserende, kan ha sammenheng med at nordmenn ikke er så opptatt av yttergrensene for ytringsfriheten. Den skal helst være noe vi smykker oss med, men ikke brukes på en slik måte at den provoserer.
Det er likevel ikke alltid at flaggbrenning provoserer.
Dobbeltmoralen hos Magazinet
Om jeg ikke blir provosert, så reagerer jeg i hvert fall på at Magazinet uttrykker dobbeltmoral om ytringsfrihet. Magazinet mener at islam ikke skal begrense norsk ytringsfrihet, men mener samtidig at Blasfemiparagrafen må beholdes – slik at (den kristne) religion ikke krenkes i den offentlige debatten.
Magazinet følger en lang tradisjon hos kristenfolket her til lands. Det er de samme kretser som påberoper seg retten til å hetse islam i ytringsfrihetens navn, som ønsket å sensurere Arnulf Øverland, Agnar Mykle, Jens Bjørneboe og andre.
Er det verre å fremstille den kristne gud som en sort mann som røker sigar – enn å publisere tegninger av profeten Muhammed?
Mens Magazinet har klart å provosere (og kanskje ville gjøre det), er Muhammed illustrert i norske lærebøker, uten at dét vekker samme oppsikt og reaksjoner.
Villet provokasjon
Det kan godt hende at hele saken er en villet provokasjon fra Magazinet. De konservative kristne i Norge har ikke maktet å forhindre at Blasfemiparagrafen i praksis er død – og at det publiseres krenkende ytringer om kristendommen. Disse gruppene har heller ikke klart å forhindre at abortloven og partnerskapsloven ble vedtatt, eller kvinnefrigjøringens fremgang.
Å provosere til kulturkonflikt kunne være et egnet virkemiddel for disse gruppene til å hisse opp allmennheten mot mennesker med annen religiøs og kulturelll tilhørighet, til sekundært å oppnå større forståelse og støtte for egne standpunkter – og sinke eventuelt reversere liberaliseringen av samfunnet. Til tross for at konservative kristne og konservative muslimer nok har mer til felles en konservative kristne nordmenn og liberale nordmenn (som meg selv).
Feige regjeringer
Den danske og norske regjering har hatt ulik tilnærming til reaksjonene fra muslimer og muslimskdominerte land. Mens Gahr Støre unnskylder og knapt gidder poengtere at i Norge er det ytringsfriheten som gjelder, har statsminister Anders Fogh Rasmussen vært prisverdig klar. Til i går. Nå forsøker han å ”snakke ned” faren for eventuell terrorisme, ved å fremheve sin respekt for de ulike religioner og deres tabuer.
Jeg betviler ikke at både Fogh Rasmussen og Stoltenberg er fulle av respekt for andres religioner og kultur. Men saken handler om ytringsfrihet. Både i Norge og Danmark har borgerne rett til å ytre seg fritt om det de ønsker å ytre seg om. Men kan ikke regne med at andre gidder å høre. Enhver må jo gi uttrykk for den forvirring som råder i ens hode. Som redaktøren i Magazinet..
Skal lovgivningen beskytte allmennheten mot at noen har dårlig smak, og ikke eier takt og tone? Nei, naturligvis ikke. Derfor burde aldri Gahr Støre beklaget. Og Fogh Rasmussen burde holdt seg på den opprinnelige kursen.
Aftenposten har avdekket Utenriksdepartementets pinlige forsøk på logre for religiøse ekstremister – og Dabladet omtaler i den sammenheng et utrolig klossete forsøk på å holde debatten i Norge «rolig».
Ifølge Olav Versto i VG er det ikke første gang norske myndigheter er ute og beklager.
Forstemmende.
– Og medier
Jyllandsposten er nå ute og unnskylder og beklager. Det er synd. For den danske avisens begrunnelse er langt mer legitim og aktverdig enn norske Magazinets. Når kjente norske avistegnere ikke tør ta i denne debatten fordi de er redde for represalier sier det sitt om at ytringsfriheten trenger forsvar. Ytringsfriheten er en medfødt rettighet for alle mennesker – men må forsvares hver dag. Den er dessverre ikke vunnet en gang for alle. Blant ytringsfrihetens forsvarere som er kommet i søkelyset er Per Edgar Kokkvold. Han fortjener ros for sitt mot – selv om han gjør jobben sin. Trusler om vold og drap kan få noenhver til å gå i dekning.
Generalisering om kulturkonflikt og innvandring
Noen ser sitt snitt til å fiske noen stemmer på å skjære alle muslimer over en kam, og anse dem som en trusel mot ”vestlige verdier”. En slik generalisering er det grunn til å advare mot. Ingenting kan skjerpe fronter og bli selvoppfyllende profetier på samme måte som generalisering og oppbygging av fiendebilder. Derfor er det bra at personer på begge sider forsøker å roe ned gemyttene. Dessverre viser den mangeårige samfunnsdebattanten Aslam Ashan manglende gangsyn. Selv om redaktøren i Magazinet har ønsket å provosere, legitimerer ikke dette trusler om og utøvelse av fysisk vold.
Er man villig til å se nyansene, vil man se at ytringsfriheten forsvares av mange – og unnskyldes av noen. Trusler om vold er ikke hovedreaksjonen på tegningene. Ja, hele debatten om tegningene kan bli brukt i interne maktkamper hverken Jyllandsposten, Magazinet eller andre er særlig orientert om.
Liberaleren er ikke alene om å håpe at mennesker hvis røtter befinner seg i land med færre demokratiske tradisjoner enn Vesten ved å bosette seg i Norge eller andre land efterhvert verdsetter de sivile rettigheter enhver borger skal nyte godt av. Da vil enhver innvandrer som setter pris på ytringsfrihet, religionsfrihet, stemmerett, bevegelsesfrihet, og rettsstatens prinsipper bli en like god forsvarer av disse rettighetene som personer med flere generasjoners røtter her.
Generalisering, mistenkeliggjøring, påstander om kulturkonflikt, og krav om færre innvandrere vil ikke bidra til at Norge bevarer sin stort sett fredelige og relativt frie offentlige debatt.
Debatten raser
i tradisjonelle media, og på nettet. Noen vil boikotte danske og norske varer, andre vil kjøpe slike varer som et svar på boikotten. Noen tar av i sitt forsvar for Magazinets provokative handling.
Liberaleren er klar på at ytringsfriheten må forsvares – og at lovverket ikke kan beskytte mot dårlig smak, eller mot dobbeltmoral. Flaggbrenning er en legitim ytring – men ytringen bør baseres på faktisk informasjon snarere enn rykter og propaganda.
Det hadde vært å håpe at myndighetene var i stand til å forsvare retten også til ekstreme ytringer. Ytringsfriheten brukes ikke hvis det bare er ”ikke-støtende” ytringer som får slippe til. Uansett hvor dårlig smak Magazinet har og hva hensikten er, omfatter ytringsfriheten også dem.
For sikre religionene like muligheter til å bli krenket – og la krenkelsen være beskyttet av ytringsfriheten, må Stortinget ta seg sammen og fjerne Blasfemiparagrafen.
For den som måtte være i tvil: For Liberaleren er ytringsfrihet en fundamental rettighet for alle mennesker.
Bård Standal har i sakens anledning tatt et oppgjør med hyklere som møter seg selv i døren.
