I dag markeres Holocaust-dagen, til minne om nazistenes folkemord på jødene. Dagen har fått fornyet aktualitet efter flere utspill fra Irans president. Han er ikke alene om å så tvil om eller bagatellisere folkemord.
Nazistene dominerte Tyskland i 12 år, og Europa i seks. Følgene var katastrofale. Nazistenes ideologi var likevel bare en av flere totalitære ideologier som dominerte og ble utøvet i vår del av verden. Naziregimet i Tyskland kan behandles som et enkeltstående tilfelle – og er grusomt nok i seg selv. Men det gir ingen grunn til å la være å rette søkelyset mot andre regimer med utgangspunkt i totalitære ideologier – og konsekvensene av deres herjinger.
Nazistene kom til makten (1933) gjennom såkalt demokratiske valg, mens Tyskland fortsatt var et ungt demokrati (siden 1919) – men i en forfatningsmessig og politisk unntakstilstand. Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet (NSDAP) innførte diktatur – med alle dets kjennetegn, startet det som er blitt kalt den 2.verdenskrig, og gjennomførte folkemord på 6 millioner jøder. Jødeutryddelsene er så ufattelige i sitt omfang og sin grusomhet. La oss likevel ikke glemme at nazistene også plasserte homofile, sigøynere, samt kommunister og andre politiske motstandere i konsentrasjonsleire. Slavearbeidet og folkemordet fikk høyeste prioritet – selv da krigen truet naziregimet, og hele Tysklands eksistens. Bare dét alene sier noe om fanatismen som lå bak.
Nye generasjoner bør få korrekt og saklig informasjon om hva som skjedde, hvordan det skjedde – og om ideologien som kunne utløse Holocaust.
Samtidig er det viktig å opplyse om at jødehatet ikke kan isoleres som fenomen, og plasseres hos nazistene alene. Europa har en mørk historie å svare for når det gjelder forfølgelse av jødene både som folk og som individer. Holocaust var den groteske endestasjonen for en lang, europeisk tradisjon.
Holocaust som fenomen tilhører historien, men må slett ikke forvises til historiebøkene. Bevisene eksisterer fysisk den dag i dag. I tillegg til dokumentasjon fra rettssakene, med vitner, fysiske bevis – og tilståelser.
Like viktig som å vitne om Holocaust er det å være oppmerksomme på signaler om at kreftene og ideene som kunne realisere folkemordet igjen er i vekst. Kunnskap, informasjon, og offentlig debatt vil holde minnene i live, gjøre allmennheten oppmerksomme på faresignaler – og bidra til verdier som vaksinerer mot å gjenta fortidens feilgrep.
Samtidig skal ikke Holocaust kunne brukes som unnskyldning eller forklaringsmodell for å foreta overgrep i vår tid. Jødene selv, staten Israel og dens myndigheter, personer og grupperinger som definerer seg som forsvarere både av jødene og Israel må holde seg for gode til å godta eller forsvare overgrep mot Israels naboland eller minoriteter – og la være å bruke beskyldninger om rasisme og nazisme mot dem som kommer med legitim kritikk av staten Israels politikk.
Når Irans nye president, Mahmoud Ahmadinejad, ikke bare uttaler at staten Israel må opphøre å eksistere, men sår tvil om eksistensen av Holocaust, og Iran velger å arrangere en konferanse for å vurdere om Holocaust er en myte eller et historisk faktum, er han på ville veier. Irans president har makten sin kun fordi han leder et diktatur bygget på undertrykkelse av sine innbyggere, og bruken av hat mot ”de andre” som middel til mobilisering – og til å flytte fokus bort fra regimets egne forbrytelser. Med sin tvil om Holocaust (uansett om den er ekte eller et virkemiddel) er Ahmadinejad iferd med å gjøre seg til en latterlig figur efter svært kort tid i presidentstolen. Diktatur er imidlertid aldri latterlig.
Kommunismen var som nazismen en totalitær ideologi som skapte totalitære regimer – og som eksisterte både før og efter naziregimet i Tyskland. Øst-Europa og Russland gikk slett ikke frie for den forfølgelse av jødene som foregikk i Europa lenge før Hitlers diktatur ble etablert.
I Sovjetunionen fikk jødene merke at kommunismens ideologi om å frigjøre de undertrykte massene knapt gjaldt dem. Er det noen som ikke fortjener noe minnesmerke i Yad Vashem er det Josef Stalin. Det røde diktaturet (1917 – 1991) var for mange et forbilde både før og efter 2.verdenskrig – men jødene hadde ingen grunn til å idyllisere Sovjetunionen eller deres vasallstater efter 2.verdenskrig. Heller ikke i dag er livet noen dans på roser for Russlands jøder.
Det påstås ofte at nazismen dømmes på bakgrunn av nazistenes ugjerninger, mens kommunismen unnskyldes på grunn av deres edle mål.
For Liberaleren er begge to deler av det samme: Totalitære ideologier som frakjenner individet dets medfødte rettigheter, samt ukrenkelighet og verdighet.
Den beste vaksine mot både diktatur, folkemord og forfølgelse av dem flertallet oppfatter eller definerer som ”annerledes” er liberalismen.
Liberalismen som ideologi bygger på menneskets medfødte rettigheter, på en statsmakt hvis oppgave er å beskytte nettopp rettighetene – og som styres av menneskenes valgte representanter. En samfunnsmodell der staten er et redskap for menneskene – og ikke omvendt. Et samfunn der individet har rettigheter – som ikke kan krenkes av et flertall.
Menneskerettigheter, demokrati, og en statsmakt med klart definerte oppgaver og grenser må være selve fundamentet i forsvaret mot fremvekst og eksistens av totalitære ideologier og regimer.
