Stein Aabø er den kommentator i Dagbladet som oftest skriver lengselsfulle kommentarer om et rødere styre i Norge. Idag også.
I dagens Dagbladet har Aabø en kommentar med overskriften «Radikal røst lar seg høre«, som handler om tidsskriftet Røst (Radikalt Økonominettverks SkrifTserie). Forfatterne er de sosialøkonomene som Ap-statsministeren Einar Gerhardsen ifølge Høyre-kjempen og 1940-helten C. J. Hambro «lot slippe løs på et vergeløst samfunn».
Disse sosialøkonomene, Ragnar Frisch, Petter Jacob Bjerve og Trygve Haavelmo, tok til orde for aktiv bruk av statens ressurser for å planlegge og skape et sosialistisk samfunn – eller som røde Aabø formulerer det; «De ga politikerne et grunnlag å bygge opp velferdsstaten på. De forklarte fordelen ved å etablere universelle ordninger som omfattet alle og begrunnet hvorfor markedsøkonomien hadde sine klare begrensninger når det gjaldt å bygge et samfunn.»
Tidligere Ap-leder (1975 – 1981) og sosialdemokratisk ideolog Reiulf Steen har i flere bøker hevdet at norske sosialdemokrater ikke skapte velferdsstaten av eget bryst, men kopierte en britisk plan som gav Labour en overveldende valgseier i 1945.
Den modellen som Frisch, Haavelmo og andre røde økonomer overførte til Norge, førte Storbritannia inn i fagforeningstyranniet, og endte i «misnøyens vinter» 1978/79. Ja, folk var så misfornøyde at Det konservative partiet (Thatcher, Major) fikk styre i hele 18 år før velgerne igjen turde slippe Labour til – efter at Tony Blair hadde gjort en krapp høyresving, til sentrum i britisk politikk.
Misnøyens vinter var preget av 3-dagers arbeidsuke, stadige streiker, og søppelberg i Londons gater. Storbritannia hadde en økonomisk produktivitet sånn omtrent på linje med kommunistiske Bulgaria.
I Norge førte den internasjonale oljekrisen i 1973/4 til at regjeringene Bratteli og Nordli (hhv 1973/76 og 1976/81) hemningsløst brukte oljeinntekter på forskudd. Det var en statlig jappetid med kommunale kulturpalasser og lånevirksomhet som førte til at Finnmarkskommunene i 1989 måtte sende sin tidligere fylkesmann Anders Aune (som også hadde vært stortingsrepresentant for Ap) tilbake på Stortinget og skaffe flertall for å sette en strek over gjelden, og for spesielle skatteordninger for Finnmark og Nord-Troms. Tilslutt måtte Nordli innføre lønns- og prisstopp. Da denne ble opphevet under Gro Harlem Brundtlands første regjering (01.februar – 16.oktober 1981) havnet inflasjonen på hele 15%.
Kan noen oppegående og samfunnsorienterte mennesker ønske seg tilbake til en slik tid?
Tydeligvis. Aabø «sammenligner» Gerhardsens sosialøkonomer med dagens økonomer: «Ragnar Frisch, Petter Jacob Bjerve og Trygve Haavelmo ville fått de fleste av dagens økonomer til å fortone seg som revisorer.».
Forskjellen fra 1970-tallet til idag er det som på fint kalles paradigmeskifte, og som skjedde på slutten av 1970-tallet. Det var da både politikere og økonomer fikk øynene opp for advarselen fra mer liberalt orienterte. Utviklingen mot en altomfattende velferdsstat og redusert invidviduell frihet (og ansvar!) ville medføre kollaps. Storbritannias status før Thatcher overtok, viser hvor langt på vei man var kommet.
Nobelprisene i økonomi til Milton Friedman og F. A. Hayek, og maktskiftene til Thatcher (1979), Reagan (1981), Willoch (1981), Schlüter (1982) kan symbolisere paradigmeskiftet, fra tro på planøkonomi og statlige planer for menneskelig lykke – og over til markedsøkonomi med tro på individets frihet og ansvar.
Et land som Norge (og Storbritannia) er ikke til å kjenne igjen, om man sammenligner 2006 med f.eks 1976). Men tro nå ikke at troen på markedet og mistroen til staten er så svært forskjellig fra de røde økonomenes glansdager. Når folk er misfornøyde med noe er de så snare til å rope på staten (eller kommunen) at selv Gerhardsens sønn Rune ble skremt (på 1990-tallet). Han oppfordret folk til å ta ansvar for snemåking selv. Sånn sett er han sin fars sønn. De store ting i livet, som pensjon, egen og familiens helse, barnenes utdannelse etc, det må fortsatt være et offentlig ansvar..
Aabø kommer med noen patetiske eksempler på at markedsøkonomisk tenkning ikke kan brukes på områder der det offentlige har et ansvar.
Det er grunner til at statens ansvar gradvis er blitt litt mer begrenset på noen områder enn det var fra 1930-tallet og i 50 år fremover. Det er grunner til at konkurransemekanismen brukes fremfor å tviholde på offentlige monopoler (enten de er statlige eller kommunale).
Dessuten handler alt tilslutt om holdninger; hvem som har rett til å ta hvilke beslutninger for andre. «If a man cannot be trusted with the government of himself, how can he then be trusted with the government of others?»
Disse økonomene dine er ikke radikale, Aabø. De er konservative!
Det er egentlig ganske utrolig at noen forsøker å skape en nostalgi rundt 1970-årenes samfunn..
