Dagbladet har i dag en kommentar om den politiske venstredreiningen i Latin-Amerika. Også Peru er inkludert som sannhetsvitne – selv om valget der avholdes først senere i år.
Dagbladet ramser opp Venezuela, Argentina, Brasil, Uruguay og Chile som eksempler på venstrevinden som blåser over Latin-Amerika. Men avisen kutter noen svinger og forenkler vel mye.
Ta valget i Chile nylig. Bent Johan Mosfjell har i en annen artikkel i dag poengtert at selv om Bachelet kaller seg sosialist, og hennes seier er den 4. på rad for den samme koalisjonen som har styrt Chile siden Pinochet gav seg i 1990, så er det ikke en sosialistisk politikk som har vært ført. Chile er kanskje det landet i Latin-Amerika som fører den mest markedsliberale politikken.
Efter valgene i Brasil, Argentina og Boliva er Peru og Colombia de landene i Latin-Amerika som har de mest høyreorienterte presidentene; Alejandro Toledo og Alvaro Uribe.
I denne artikkelen vil jeg fokusere på Dagbladets bruk av Peru som sannhetsvitne for venstredreiningen.
Toledos tapte sjanse
Toledo tiltrådte som president i 2001, efter at den sittende presidenten, Alberto Fujimori ”hoppet av” på et offisielt besøk til sine foreldres hjemland Japan, via en fax til kongressen. Hans avgang ble ikke akseptert av de folkevalgte, som isteden gjorde vedtak om å avsette ham – og forlangte ham utlevert. Japan har liten tradisjon for å utlevere ”sine” innbyggere, og Fujimori fikk i stedet opphold. I fjor ble han arrestert da han var på vei tilbake, via Chile. Peru har forlangt ham utlevert, og vil stille ham for retten, for både drap, maktmisbruk og brudd på menneskerettighetene under hans presidenttid (19990 – 2000).
Fujimori arrangerte et valg i 2000, der han ble gjenvalgt – efter at han hadde fått valgkommisjonen til å akseptere at han stilte for en 3.periode, i strid med grunnloven. Toledo var motkandidaten som ble slått på målstreken. Efter at Fujimori rømte og ble avsatt, ble det arrangert et nytt valg i 2001, som Toledo fra Peru Posible (Peru kan!) vant.
Toledo ble ansett som en mann med ”rene hender”, og historiene om fattiggutten som startet som skopusser og kom seg opp og frem her i verden (bl.a studerte han økonomi ved Stanford i USA, og har jobbet i Verdensbanken) gjorde ham til et symbol både for landets fattige, urbefolkningen, og for de mer høyreorienterte.
Imidlertid har Peru en historie der stabile partier er innbyrdes motstridende begreper. Det lengstlevende partiet er APRA, et sosialistparti som hadde presidentvervet sist i perioden 1985 – 1990. Den unge Alan Garcia startet friskt med å ville nasjonalisere viktig industri og banker (et bilde der han styrer en militær tanks inn hoveddøren til en bank er blitt herostratisk berømt). Imidlertid rømte han fra et land i kaos med hyperinflasjon etc. våren 1990. I hele Fujimoris 10 år som president befant Garcia seg i Paris.
Toledo har vært handlingslammet som president, fordi hans parti (opprettet i forbindelse med 2000-valget) ikke har hatt flertall i kongressen. Hans konkurrenter på høyresiden (Lourdes Flores Nano) og venstresiden (Alan Garcia) har sabotert gjennomføringen av Toledos politikk i kongressen, og resultatene har vært synkende oppslutning for Toledo på grunn av velgernes misnøye. Toledo stiller ikke som kandidat i årets presidentvalg. Den første presidenten i Peru med røtter i urbefolkningen vil sannsynligvis ikke få noe spesielt positivt eftermæle.
Nasjonalister og høyreorienterte best an
Kan Dagbladet ta Peru til inntekt for venstredreining i Latin-Amerika? Den Toledo vant over i 2001 var Alan Garcia fra det sosialist-populistiske partiet APRA. Nå har Garcia en oppslutning på under 20%.
Presidentvalget i Peru er i april, og det er ikke Garcia som ligger best an, men nasjonalisten Ollanta Humala og den høyreorienterte Lourdes Flores Nano. Sistnevnte kom på 3.plass i 2001-valget.
Som NRK-korrespondent Haakon Børde skriver, er Ollanta Humala en tidligere offiser som har forsøkt seg på statskupp. Dette var mot Fujimori, i oktober 2000. På denne tiden var Fujimoris popularitet sterkt på hell – fordi han forsøkte å skaffe seg en 3.periode – i strid med grunnloven. Men også fordi lederen for det hemmelige politiet, Valdimiro Lenin Montesinos Torres var mistenkt både for drap på opposisjonelle, korrupsjon og narkotikatrafikk. I januar 2005 krevet Humalas bror at Toledo gikk av som president, ved at han og flere tilhengere okkuperte en politistasjon.
Nå er Humala i ledelsen på meningsmålingene, så vidt foran den høyresidens kvinnelige kandidat Lourdes Flores Nano.
Toledos problem kan også bli Humalas; partiet hans har ikke nominert kandidater til kongressen. Dermed kan Humala bli valgt til president, men uten mulighet til å få støtte av et flertall i kongressen for å få gjennomført sin politikk. Han har heller ikke presentert noe omfattende program foran valget, men det er kjent at han ønsker å nasjonalisere viktig industri.
Avgjør pengene, har APRA avgjort en sjanse. De har halvparten av alle pengene de 32 partiene som ventes å stille til valg disponerer, ifølge avisen El Comercio. I oppslutning ligger likevel Garcias parti et stykke bak Humala og Flores Nano.
Partier, personer – eller klassetilhørighet?
Partiene i Peru er ustabile, og dannes ofte rundt en person i forbindelse med et valg. Ledernes popularitet varierer veldig – men det er ikke partienes farve eller ideer som er viktig for velgerne.
I Peru handler det mye om kandidaten representerer overklassen eller underklassen. Flores Nano anses som en kandidat for overklassen. Garcia tilhører et masseorientert sosialistparti som bruker melodien til Marseillasen (med tilpasset tekst) som partisang (!) – men de 10 årene Garcia var i Paris levet han uten økonomiske problemer. Kunne han livnære seg av å skrive bøker og faste spalter i aviser? Neppe. Dette faktum bidrar nok til at han ikke er spesielt populær, og brukes for alt hva det er verdt av hans motstandere.
Toledos folkelige bakgrunn gav ham sjansen, men uten et godt apparat rundt seg mistet han momentum – og ville nok tapt med glans om han forsøkte å bli gjenvalgt.
Om det er nasjonalisten Humala, høyresidens kvinne Flores Nano, eller sosialisten og populisten Garcia som vinner, er for tidlig å si. Å inkludere Peru i noen latinamerikansk venstrevind er dog altfor tidlig.
Vil du lese mer om kandidatene i det forestående presidentvalget, har du muligheten her.
