Emiren av Kuwait, sjeik Jaber al-Ahmad al-Sabah, er død, 76 år gammel. Det bringer tankene til Iraks invasjon i 1991, og hvordan verdenssamfunnet stilte opp for å bringe demokratiet til Kuwait.
For skams skyld kunne man ikke erklære «bringe demokratiet tilbake til Kuwait», fordi Kuwait som de fleste land i Midtøsten er diktaturer, styrt på samme måte som eneveldige konge- og fyrstedømmer i Europa før revolusjonene i 1776 og 1789.
VG skriver: «Sjeik Jaber har vært emir i Kuwait siden 1977, etter først å ha vært finansminister og deretter statsminister i landet.» Han overlevet et attentat i 1985, og Saddams 7 måneder lange okkupasjon i 1990/91.
Kuwait er et av disse styrtrike landene i Midtøsten, hvis rikdom ene og alene skyldes olje. Al Sabah-familien kontrollerer landet og økonomien. Det skal sies at landets 2,3 millioner innbyggere er blitt løftet inn i velstand, av oljerikdommen – og av fattige innvandrere fra Midtøsten og Asia. Disse utgjør over halvparten av innbyggerne i landet.
Løftet fra Gulfkrigen om å innføre demokrati i betydningen flerpartistyre er ikke oppfylt.
Liberaleren har tidligere vært kritisk til at vestlige demokratier bidrar til å opprettholde arabiske diktaturer – stikk i strid med ideene fra 1776 og 1789. Skal vi i Vesten nyte godt av individuell frihet, og holder revolusjonsideene opp som idealer vi bygger samfunnet på, er det ingen grunn til at våre myndigheter skal bidra til å opprettholde diktaturer i andre deler av verden. Kanskje kan utenriksminister Gahr Støre hviske sin venninne Condi noen ord i øret. Om demokrati, individuelle rettigheter etc. Sånt det står om i Uavhengighetserklæringen.
Vi feller ingen tårer over at nok en diktator er død, men har et ørlite håp om at også innbyggerne i Kuwait skal få nyte godt av sine medfødte rettigheter – til liv, personlig frihet, og til søken efter individuell lykke.
