Stakkars Høyre sliter med sine mange personligheter for tiden. Spesielt rører partiets gamle, konservative sosialister på seg.
To poeng som har dukket opp i det siste er at de gav mye skattelettelser til de rike og bare noen hundrelapper til folk flest, sist i VG i dag. Et annet poeng som ble beskrevet for noen dager siden var at valgfrihet ikke er har den rette effekten hvis folk tror at det ikke gjelder hele landet og de fattigste.
Det er ikke rart at folk flest ikke får noe merkbart i skattelettelser. Dette skyldes rett og slett at Høyre og Bondevik-regjeringen ikke senket skattene. Skatteinntektene til det offentlige økte radikalt i denne perioden, selv om man justerer for inflasjon. Grunnen til at dette fremstilles som skattelettelser er at alle partier er tjent med en falsk definering av hva som er skattelettelser. Det gir partiene muligheter til å skryte av at de enten har gitt/vil gi skattelettelser eller at de ikke øker skattene. Samtidig gir det alle partiene mulighet til å bruke stadig mer av vanlige folks penger på å bestikke velgergrupper.
Nå er ikke jeg noen ekspert på skattesystemets innretting, det er jo litt meningsløst å bruke all tid på slikt for en fattig mann som er mot skatt. Det er mer lønnsomt for rikfolk og deres advokater slik at de skal slippe unna skatt som tross alt stort sett betales av lønnsmottagere med middels inntekt. Jeg tar dette forbeholdet av hensyn til mulige unøyaktigheter i de påfølgende avsnittene. Hvis ingen gjør det før meg, skal jeg skrive en grundig artikkel om temaet (hvis noen vil betale meg for en slik artikkel, selger jeg meg til høystbydende…).
Skatteøkninger kamufleres på minst tre måter. La meg ta den enkleste først, den som opptrer i progressive skattesystemer. Desto mer man tjener, desto høyere skatteprosent. Inflasjon gjør pengene til folk mindre verdt og dette kompenseres med lønnsøkninger. Dermed oppjusteres folk til en høyere skatteklasse, med økt skatt som resultat. Med 2 prosent inflasjon er det snakk om 5000 i lønnsøkning for noen som tjener 250 000 kr og dertil flere hundrelapper i ekstra skatt(eprosentstraff) uten at man egentlig tjener mer. Kompensering for dette markedsføres alltid som skattelettelser fra politikerne uten at dette er de facto skattelettelser. Dette poenget bør være ganske ukontroversielt, det neste er litt vanskeligere.
I tillegg til inflasjon har du resultatet av økonomisk vekst. Dette øker i snitt lønningene til folk. Dette forsterker effekten nevnt ovenfor med høyere skatteklasse. Det hever imidlertid også skatteinntektene generelt. La oss illustrere det med et eksempel der vi holder inflasjonen utenfor og ikke regner med at skattesystemet er progressivt. La oss anta at det er snakk om 1000 milliarder kr (1 000 000 000 000 kr) i lønninger og en skattesats på 30% Dette gir skatteinntekter på 300 milliarder kroner (300 000 000 000 kr). La oss anta at to forhold. 1) En økonomisk vekst på 4%. 2) En skattereduksjon på 1%. Med 3% økonomisk vekst øker (litt forenklet) lønningene til 1,04 milliarder. 29% av dette beløpet er 301,6 milliarder. Er dette en skattelettelse og i så fall hvor stor? Med 30% skatt ville skatten vært 312 milliarder. I dagens system regnes dette som og markedsføres som 11,4 milliarder i skattelettelser. Skattelettelser regnes som lavere skatt med det nye systemet i forhold til med det gamle systemet.
Problemet med dette er åpenbart. Faktum er jo at det betales inn 1,6 milliarder mer i skatt. Det offentlige har flere penger som de kan bruke. Staten har vokst. Riktignok er det riktig at statens andel som en følge av dette har gått ned, men er dette det samme som skattelette? Kun dersom man mener at skattelettelser og mindre skatt ikke har noe med hverandre å gjøre, noe som synes som en merkelig definisjon. Øker skatteinntektene, har skattene vokst. La oss anta at du har to trær i hagen. I løpet av noen år vokser det ene en meter og det andre to meter. Det at det ene treet vokser fortere enn det andre, betyr ikke at ikke begge vokser.
Så godt som alle skattelettelser i historien – jeg kjenner ikke til noen unntak – har ikke betydd at staten får mindre penger, men at dens andel av den samlede økonomien har sunket. For de av oss som ønsker en mindre stat, er det i slike tilfeller meningsløst å snakke om skattelettelser eller mindre skatt.
Høyre er en ulv i fåreklær når det gjelder skatt. Deres hule skryt er ikke annet enn kamuflasje av det enkle faktum at de er tilhenger av å bruke mer penger over offentlige budsjetter. Vi liberalere kaller dette skritt i gal retning.
Når det gjelder den andre saken, valgfrihet til også de i distriktene og til de fattige har jeg fundert mye på hvilken gullskål jeg bør veie mine ord på. Problemstillingen er at dersom man sier sannheten, så anklages man for å være hjerterå og ikke bry seg om verken de fattige eller distriktene. La meg derfor begynne med et retorisk spørsmål: Hvordan foretrekker du å se et menneske? Vil du se henne stående på egne ben, stolt, selvstendig og i stand til å ta vare på seg selv? Eller vil du se ham krypende, avhengig av andre menneskers almisser?
Velferdsstaten ynkeliggjør mennesker. Problemet er således ikke de av oss som påpeker at keiseren ikke har noen klær. Problemet er at mennesker blir redusert til vesener som er avhengig av politisk godvilje for å overleve, eller i det minste leve et godt og velstående liv.
Mennesker lever i snitt 80 år. De første 15 av disse er de avhengige av sine foreldre eller andre for å klare seg. Deretter er de i stand til å livnære seg gjennom jobb til de blir 60-70 år gamle. De siste 10-20 årene av ens liv er man heller ikke i stand til å få seg selv gjennom sitt daglige arbeid. Fra 15- til 25-årsalderen prioriterer de fleste utdannelse, noe de selvsagt bør betale for selv, men det er ikke poenget her å argumentere for dette synet. Poenget er at de fleste har 40-50 år av sitt liv til å forberede sin alderdom. Til å spare, investere, kjøpe egen bolig eller på andre måter forberede seg til sin alderdom. På den måten kunne de selv være sin egen lykkes smed når de blir gamle. De kunne stå på egne ben, uten å være avhengige av almisser fra andre. Dessverre får de ikke lov til det i dagens samfunn.
Det skal nemlig være ”samfunnets” ansvar å sørge for alderdommen. På den måten reduseres eldre mennesker til klienter som er avhengig av almisser for å klare seg. La oss gjøre en ting helt klart i denne sammenhengen. Stortinget kan hele tiden fjerne eller redusere pensjonene eller andre tilbud etter sitt eget forgodtbefinnende. En tyveåring er avhengig av den politiske viljen (og evnen) i 2055 i forhold til sin alderdom. Dette er nedverdigende. Det er et nedverdigende system. Det er strukturell vold – for å slå tilbake med en av venstresidens floskler.
Dette er viktig å huske i det påfølgende. Likeledes er det viktig å huske at en rekke av de mennesker som faller utenfor systemet, gjør det p.g.a. systemet. I et fritt samfunn ville de klart seg. Så til saken.
Bosetter du deg på en øy langt ute i havgapet, så fortjener du verken døgnåpne butikker, skole eller sykehus. Og bor det ikke mer enn noen hundre mennesker en plass, kan du ikke forvente verken konkurranse eller variert tilbud. Folk i distriktene fortjener – for å si det rett ut – mindre valgfrihet enn folk som bor i byer. En rekke av de goder som er naturlige der det bor mange mennesker, er – og bør være – ikke-eksisterende i utkantstrøk. Dette burde Høyre si rett ut med den negative/positive konsekvens at et tosifret antall ordførere melder seg ut av partiet og over til Senterpartiet der de hører hjemme.
Hva så med de fattige? La oss si det rett ut: Det er rettferdig at noen har valgfrihet til å boltre seg på Deli de Luca mens andre må kjøpe billig kneip. Det er en skam at trygdemottakere kan gå inn på en bensinstasjon å kjøpe en coca-cola til 22 kr når de kan gå 100 meter ekstra å kjøpe den samme brusen til 11 kr på en matbutikk. Det er en skam at trygdemottakere har råd til å stå å spille vekk 1000-vis av kroner på en spilleautomat. Hvis de gjør dette, bør de tigge eller sulte.
Det bør bli slutt på at trygdemottakere – hvorav mange er i stand til å jobbe – har råd til å leve som grever. VG og Dagbladet klarer alltid å grave frem et eksempel på enkeltskjebner som har det ille – ofte uforskyldt. Faktum er likevel at de fleste trygdemottakere har god nok råd til å leve på en måte som man for en generasjon siden ville karakterisere som råflott sløseri. Og tro meg – jeg har jobbet i kioskbransje i 5 år – folk som ikke gidder å jobbe lever som grever!
Høyre bør si rett ut at dette er urettferdig. Urettferdig mot alle de menneskene som sliter seg på jobb hver morgen og står på hele dagen. Disse tvinges til å betale for luksusen til trygdemottakerne. Dette er grunnleggende urettferdig.
La oss gjøre en innrømmelse. Vi skjønner godt de som velger å leve på trygd istedenfor å arbeide. Det er ofte økonomisk rasjonelt. Samfunnet legger forholdene til rette for dette. Høyresiden / markedstilhengere vil si at de bare følger sine økonomiske incentiver. Venstresiden / statstilhengere vil si at samfunnets strukturer støter dem ut. Begge forklaringer er selvsagt riktige. Dessverre er både høyre- og venstresiden tilhengere av et økonomisk system som opprettholder og forsterker denne tendensen.
La oss utbrodere problemet litt, både med høyre- og venstresidens språk. Trygd gir en årslønn på – for å anslå et tall som ikke trenger å være nøyaktig for å få frem poenget – 180 000 kr. Jeg jobber nattevakt på Shell. Jeg jobber 7 netter og har 7 netter fri. Det gir meg en årslønn på ca 220 000 kr i året. Det er 40 000 kr mer enn jeg ville få på trygd. Det gir en ekstra timelønn på 23 kr i timen for å jobbe i stedet for å gå på trygd.
Høyresidens retorikk vil således være ganske enkel. Det er økonomisk ulønnsomt å jobbe for 23 kr timen. De økonomiske incentivene tilsier derfor at folk velger vekk jobb til fordel for trygd. Vi får derfor stadig flere trygdemottakere. Dette er sant!
Venstresidens retorikk er like enkel. I markedsøkonomien er man opptatt av effektivitet og velger derfor vekk de som ikke kan tilfredsstille kravene. De som ikke er flinke nok får derfor ikke jobb og blir avhengige av trygd. Dette er også sant. La oss utdype litt (siden de av våre lesere som er på høyresiden ofte er ukjente med denne tankemåten og fordi venstresideleserne neppe skjønner hele den økonomiske sammenhengen).
Trygdeytelser fungerer de facto som en minstelønn. Ofte som en følge av tariffavtaler som tilsier at lønnen må ligge over trygd. Dette gjør det ulønnsomt for bedrifter å ansette mennesker hvis arbeidsverdi er mindre enn denne minstelønnen. Etter hvert som trygdene er blitt høyere og mer utbredt, har denne økt. Således blir stadig flere ”presset ut”.
Det kan høres grusomt ut at trygder må settes kraftig ned (eller helst fjernes, men dette er kanskje en litt for radikal anbefaling til Høyre), men man må huske på at med reelle skattelettelser – av stort omfang – og flere i arbeid, vil det være lettere å leve av mindre. De av oss som fortjener det vil alle bli rikere.
Det er dessverre et faktum at det er de svakeste – hvis arbeidskraft og personlige styrke er minst – som først og fremst er offer for velferdsstatens trygdepolitikk. Det er de som bærer de tyngste børene – menneskene som systemet først og fremst skulle hjelpe. På nok et område viser det seg at frihet er til fordel for de svakeste! Er det rart at vi er liberalister?
Vi tror det nok dessverre er urealistisk at Høyre bryter med sin sosialdemokratiske historiske tradisjon og blir en forkjemper for mindre skatt og en mer rettferdig trygdeordning. Men det kan jo være lov til å håpe – og i hvert fall gi dem det rådet!
