Veien til helvete er ikke bare brolagt med gode hensikter. Den er også brolagt med mange små, uskyldige skritt.
I Dagsavisen i skrives det om at Datatilsynet har nektet innføringen av frivillige dopingtester av mosjonister på landets mange treningssentre. Antidoping Norges daglige leder Anders Solheim reagerer på dette. Siden det er snakk om en frivillig deltakelse, er det jo ikke så farlig.
Poenget som han misser – eller som han kanskje holder skjult – er at dette etablerer et byråkrati som senere kan brukes til mer omfattende kontroll. En frivillig ordning er selvsagt verdiløs. Det er jo kun de som ikke bruker doping som vil la seg teste. Ordningen vil imidlertid skaffe rutiner for slike kontroller, kontakter med treningssentrene, ansatte og sikkert også offentlige bevilgninger til dette ”viktige” arbeidet.
I neste omgang så vil man selvsagt kunne oppleve følgende tre ting. Man innrømmer at det er begrenset effekt siden de bare får testet de som allerede er rene, noe som gjør dette litt bortkastet. Dessuten er det slik at doping er farlig for alle, ikke bare toppidrettsutøvere. Endelig er det helt sikkert en sammenheng mellom mosjonsdoping som man lærer i ung alder på et treningsstudio og holdningen/utbredelsen av doping på toppnivå.
Av hensyn til alle – den enkelte utøver og samfunnet for øvrig – er det således tryggest med mulige tester av alle. Kanskje vil man som et ekstra skritt på veien friste med litt ekstra statsstøtte til treningssentre som gjør dette til et kriterium for medlemsskap.
Når det gjelder formynderi skal man alltid være mest redd for de små, uskyldige skrittene. Det passer bra å minne om frosken i gryten. Hvis du plasserer en frosk i en gryte med vann og varmer den gradvis opp, vil frosken bare akseptere gradvis høyere temperatur til den dør. Kaster du den oppi en gryte med kokende vann, vil den hoppe rett ut igjen og overleve. Dette er en logikk som formyndere og politikere vet å utnytte.
