Irans president, Mahmoud Ahmadinejad, oppfatter vestlig kultur som en trusel, og har nedlagt forbud mot vestlig musikk, også klassisk musikk, på alle statlige radio- og TV-stasjoner. Tidligere ble vestlige filmer forbudt.
For diktaturer av alle slag har kulturelle uttrykk alltid blitt oppfattet som en trusel. For enten det er dikt, sanger, romaner, filmer eller bildende kunst representerer alle genrene individets frie tanke.
I diktaturer er som kjent indidvidet ikke fritt – men det er likevel vanskelig å kontrollere tankene. I China ble «vestlig imperialistisk» kultur såvel som landets egne tusenårige kultur oppfattet som en trusel, og ble bekjempet og ødelagt med hård hånd. Nazistene hadde sine bokbål. I Pinochets Chile ble sangeren Victor Jara drept av militærdiktaturets bødler. I Sovjetunionen skulle kunsten uttrykke ideologiens mål. Kunst som ikke gjorde dette, ble svartelistet under mottoet «er du ikke med med er du mot meg». Regimet ble baktalt i form av vitser. For at ikke KGB skulle arrestere folk som gjennom humor kritiserte regimet, ble vitsene omtalt som «siste nytt fra radio Jerevan» – en oppdiktet radiokanal.
Flere jeg kjenner har vært i Iran de siste årene, og kan fortelle at under en «muslimsk» overflate bobler det av vestlig-inspirert liv; både moter, sminke, musikk og dans. Og alkohol. Respekten for landets ledere er lav.
Selv om Ahmadinejad vant presidentvalget med ca 62% av stemmene, er Iran dypt splittet. Den forrige presidenten, Mohammad Khatami, var mer liberal enn forgjengerne – og skapte håp om et mer liberalt styre. Håpet ble knust med valget av Ahmadinejad. Nå kan Irans borgere forberede seg på å vende tilbake til årene rett efter den islamske revolusjonen i 1979. Selv om revolusjonsgløden i den islamske republikken forlengst er slukket.
Ahmadinejad viser sin bakgrunn fra de mest fundamentalistiske islamske miljøene i Iran; revolusjonsgardistene. Han har uttalt at Israel bør utslettes, og omtalt folkemordet på jødene, Holocaust, som en myte.
Håpet om en normalisering av forholdene i Iran, og mellom Iran og resten av verden, har fått kraftige skudd for baugen.
La oss håpe at Irans kunstnere og kulturarbeidere fortsetter å gi uttrykk for individets frie tanker. Og inspirerer alle iranere – slik at diktaturet tilslutt faller.
Inspirasjon kan de blant annet finne i den gamle tyske folketonen, som ofte synges i norsk tekst av Alf Cranner:
Din tanke er fri
Din tanke er fri,
hvem tror du den finner.
Den flykter forbi,
slik skygger forsvinner.
Den kan ikke brennes,
av fiender kjennes.
:/: Og slik vil det alltid bli:
Din tanke er fri! :/:
Jeg tenker hva jeg vil,
mitt ønske bestemmer.
I stillhet blir det til,
i ukjente drømmer.
Min tanke og lengsel
vil bryte hvert stengsel.
Og slik vil det alltid bli:
Min tanke er fri!
Og tvinges vi inn
bak jernslåtte dører,
da flykter den vind
som tankene fører.
Fordi våre tanker
kan rive ned skranker.
Og slik vil det alltid bli:
Vår tanke er fri!
