Hvis John Alvheim nå sitter på en sky og skuer ned på oss, vil han nok glede seg over Liberalerens mangel på sorg over hans død. Det er et tegn på hans betydning og suksess.
I mer enn 15 år var John Ingolf Alvheim (1930 – 2005) en av Fremskrittspartiets mest sentrale politikere. Første gang jeg kom borti hans navn var i en artikkel i Farmand på skolebiblioteket på slutten av 80-tallet. Den handlet om FrPs mangfold og som Hagens evne til å omgi seg med ulike meningsfeller var det fem navn jeg fortsatt husker omtalt. Liberalistene Tor Mikkel Wara og Pål Atle Skjervengen, populisten Jan Simonsen, den populære lokalpolitikeren Lodve Solholm og den kristenkonservative John Alvheim. Den gang var jeg oppriktig stolt over at et parti kunne ha slik bredde, men jeg ble snart klokere.
På denne tiden var Fremskrittspartiet fortsatt et ungt parti som ennå ikke hadde funnet sin form. Ulike fløyer kjempet om makten. John Alvheims viktigste fortjeneste er at han vant denne kampen. Hans kristensosialisme utkonkurrerte både liberalistene og populistene. Fremskrittspartiet ble et trygghetsorientert sosialdemokratisk parti, forankret i den kristne kulturarv.
John Alvheim trådte inn på den nasjonale politiske arenaen for fullt i forbindelse med valg av ny 2. nestformann i Fremskrittspartiet i 1991. Kampen stod mellom ham og Jan Simonsen. Avtroppende nestformann Pål Atle Skjervengen gikk sterkt inn for John Alvheims kandidatur. Han skulle bidra til å gjøre FrP til et seriøst parti. Hovedgrunnen til at Alvheim tapte dette valget var at svært mange liberalister – spesielt i Oslo og FpU – brøt med Skjervengen og støttet Simonsen. I valget mellom klamydia og kolera, foretrakk de Simonsens populistisk orienterte frie flyt av alt som var moro. Mørkemannen Alvheim appellerte ikke til de dynamiske ideologer.
I sin bok skriver Alvheim at partiet endelig kunne bli seriøst etter at liberalistene forsvant i 1994. På sett og vis hadde han rett. For bli tatt seriøst, er et parti nødt til å bevege seg i retning sentrum. Liberalistene ville bevege partiet i mer ekstrem retning. Dernest var liberalistenes prinsippfasthet en utfordring for de som ønsket en sterk partipisk. De var med fordi de mente noe, ikke primært for å få politisk makt. Det er undervurdert hvor sterk gjennomtrekk det har vært av unge liberalister i FrP i alle år.
Fremskrittspartiet var alltid preget av en spenning mellom de bekymrede og trygghetsorienterte på den ene siden og de unge og spenningssøkende på den andre siden. Det er liten tvil om at ønsket om trygghet, bl.a. i forhold til saksfelt som helsevesen, pensjoner, innvandring og forsvarspolitikk, er den retningen som har fått overtaket som FrPs offisielle politikk. John Alvheim var arkitekten og den fremste talsmannen for den helsepolitiske delen av dette skiftet. Således har han vært en sentral skikkelse i arbeidet med å gjøre Fremskrittspartiet – og dermed også norsk politikk – mindre liberalistisk.
I Saga-talen i 1973 uttalte Anders Lange at ”de syke kunne ligge i Selvaag-brakker fordi det var skattebetalernes penger”. For å kunne gi de nødvendige skattelettelsene var det nødvendig å redusere de offentlige utgiftene. Utviklingen til dagens helse- og sosialpolitikk i FrP er slående. Nå er det ikke bare p.g.a. oljefondet at FrP ikke har pengemangel. Alvheim har fått bred aksept for ideen om at her skal det ikke stå på pengene. Han er hovedmannen bak snuoperasjonen som har gjort FrP til et utgiftsparti.
Helt siden han ble innvalgt på stortinget i 1989, har Alvheim hatt sete i Helse- og Sosialkomiteen. I perioden 1997 til 2005 var han komiteens leder. Han var i en årrekke blant Norges ledende helsepolitikere og har blitt kåret til den mektigste i Helse-Norge. Han klarte på en unik måte å kombinere sin makt med en harmdirrende kritikk av alt og alle. Det vonde var alle andres ansvar.
Liberalerens klare oppfatning er at John Alvheim har lykkes i sitt arbeid med å gjøre Norge til et mindre liberalistisk politisk landskap. Men er det ikke noe positivt å trekke frem? Selvsagt! Vi vil spesielt trekke frem to forhold.
John Alvheim stod alltid opp for enkeltmenneskene. Han tok opp gjennom årene tak i en rekke enkeltskjebner. Dette er viktig, for man må aldri glemme at det står et menneske bak hvert tall. Dette glemte ikke Alvheim, for det fortjener han ros.
For det andre så var han ikke redd for å se nye løsninger på gamle problemer. Han gjorde eksempelvis en god innsats for å sikre narkomane mulighet til å få metadonbehandling.
”Når jeg er her, er ikke døden her. Når døden er her, der ikke jeg her,” sa Epikur for mer enn 2000 år siden. Liberaleren frykter at Alvheims arv dessverre vil leve videre. Det sier litt om mannens storhet.
