Vær varsom-plakaten er en trussel mot mediemangfoldet.
Liberaleren har ikke noe imot etiske restriksjoner på hva som skrives. Vi har selv slike grenser for hva vi anser som akseptabelt. Det er imidlertid skummelt dersom alle journalister i alle aviser følger de samme retningslinjene. Dessverre er det slik i dag.
Vær varsom-plakaten er nettopp blitt revurdert gjennom demokratiske prosesser blant journalistene. De har votert over hva som er god presseskikk. Det er svært interessant hvordan tilsynelatende kritiske journalister, redaktører og aviseiere er villige til å ofre sin egen dømmekraft til fordel for et flertallstyranni.
Hva som regnes som god presseskikk endrer seg stadig i forhold til ulike forhold i samfunnet. Eller mer presist: Det endrer seg i forhold til hva en majoritet i Presseforbundet mener er rett. Når dette er vedtatt, føler journalister og aviser seg forpliktet til å følge disse retningslinjene.
Et mangfold av etiske vurderinger blir redusert ned til en monopolistisk fasit. Det er skremmende at ikke journalister gjør opprør mot et slikt meningsdiktatur. Saker som de selv føler at er naturlige å skrive om, må endres eller fjernes fordi et flertall har vedtatt at det er upassende.
La oss ta et eksempel for illustrere poenget. Vær varsom-plakaten endret nylig sine formuleringer knyttet til omtale av selvmord. Det er i den anledning på sin plass å trekke frem et av de pinligste øyeblikk norsk pressehistorie. Kun skandaleavisen SøndagSøndag viste journalistisk integritet og løftet frem en viktig sak som alle andre medier fortiet.
Saken er selvsagt selvmordet til sønnen til statsminister Gro Harlem Brundtland. Selvsagt går det svært sterkt inn på en mor når en sønn velger å avslutte livet. Selvsagt har dette påvirkning på tankene til en mor. Selvsagt påvirker det arbeidet hennes. Det viste seg i ettertid at dette påvirket statsminister slik at hun trakk seg som partileder for Norges regjeringsparti. Det er således uansvarlig av kritiske aviser – som grafser i all slags sosialpornografisk tull knyttet til politikere – å ikke løfte frem denne begivenheten til den opplyste offentlighet.
Ifølge vedtatt god presseskikk den gang var det ”riktig” å fortie saken. Det kan således være fristende å kun kritisere Vær varsom-plakat for dens innhold. Selv om det endrer seg hva som er god presseskikk, vil meningsmonopolet bestå. Det skumle er at alle fulgte et vedtak og at kritikken ble rettet mot dem (SøndagSøndag) som brøt ut og presenterte viktig informasjon om politiske personer til landets velgere. Dette har vært og vil forbli et problem.
Liberaleren er stolt av å ikke følge Vær varsom-plakaten. Vi gleder oss over at andre nye medieimpulser – ofte representert ved bloggere – også opererer utenfor journalistklubben enig og grei.
