Ifølge kulturminister Trond Giske (Ap) har rike mennesker en plikt til «levere noe tilbake til samfunnet». Men har de egentlig det?
Aps wonderboy Trond Giske fikk den «lette» posten som kulturminister i regjeringen Valla, men i likhet med bysbarn Børge Brende er han istand til å få fokus på seg, uansett hvilken post han bekler for sitt parti.
Nå er det de rikes påståtte gjerrighet overfor kulturlivet han angriper. Han mener at rike mennesker som ikke «gir noe tilbake til samfunnet», må utelukkes fra «det gode selskap», hva nå det måtte være.
Er det virkelig slik at rike mennesker har en større forpliktelse enn andre til å sponse kulturlivet?
Naturligvis ikke.
Giske representerer et parti som mener at staten skal garantere for det meste i menneskers liv. I Kulturmeldingen fra 1974 (fremlagt under regjeringen Bratteli (Ap) het det at kulturen skulle brukes i byggingen av det sosialistiske samfunnet (fritt efter hukommelsen)). Uttalelsen til Giske kan tolkes dithen at han nå vil ha større innslag av privat kapital ihvertfall på ett område i samfunnet. Pussig, all den tid han er medlem av en regjering som gikk til valg på å få bort private innslag både innen utdannelse og helse, og redusere både privatisering og konkurranseutsetting av oppgaver det offentlige idag har.
Rike mennesker betaler skatt, som oss andre, og er dermed med på å finansiere hva staten til enhver tid måtte finne på å bruke penger til – også innen kulturlivet. Da har de gjort sin del, ifølge Giskes eget parti. De har vært med på «fellesskapsløsninger».
Hvis rike mennesker, som oss andre, ønsker en kultursfære i eget liv, kjøper de bøker og kunst, og/eller går i teater, opera eller på kino. Da bruker de av sin egen lomme til å betale – som resten av oss.
Hvis disse rike menneskene Giske henviser til, ikke kun er rentenister men aktive eiere av firmaer, skal man ikke se bort fra at firmaene deres både kjøper inn kunst, og kanskje også sponser kulturlivet. Da er det klart at disse rikingene både privat og profesjonelt (og som skattebetalere) har gjort sitt for å holde kunstnere og kulturarbeidere med penger til salt i maten (og kanskje vel så det).
Bare fordi noen har større inntekt (og formue) enn de fleste andre, kan man ikke som statsråd påstå at det hviler et spesielt ansvar på dem for å bruke pengene sine på en spesiell sektor – samtidig som man gjør sitt beste for å hindre dem i å bruke pengene på andre sektorer i samfunnet, og helst ser at de har mindre både inntekt og formue!
Hvis Giske ville sikre kulturlivet flere penger burde han for det første gi næringslivet bedre rammebetingelser – ved å redusere skatter og avgifter, samt lover og regler. Da blir det kanskje mer penger i bedriftene til å bruke også på kulturelle formål.
Det beste ville naturligvis vært om Giske erklærte at kulturlivet herefter skulle bli fristilt fra politisk styring og innblanding. Det ville vært et kraftig signal til enhver borger – uansett hvor bemidlet vedkommende er – om å bruke egne penger på de kulturelle aktiviteter vedkommende ønsker at skal eksistere i fremtiden.
Giske står desverre for det motsatte; fortsatt politisk innblanding i kulturlivet. Det er det lite å gjøre med, men påstanden hans om at de rike må «levere noe tilbake til samfunnet» bør plukkes ned med en gang.
For videre lesning anbefaler jeg forfatteren Øyvind Myhres innlegg i Ideer om frihet nr 3. 1989; «Hvem skal finansiere min gode smak?»
