I jubileumsåret for uavhengigheten i 1905 unngås nok oppmerksomhet om at Norge på denne datoen i 1814 fikk en ny grunnlov, bare et snaut halvår efter den forrige.
Grunnloven fra 17.mai 1814 inneholdt bestemmelser om hvordan prosessen for endringer i Grunnloven skulle foregå for fremtiden. Grunnloven var ikke bare et markant brudd med eneveldet fra dansketiden, men også en opprørserklæring mot stormaktenes Kiel-traktat fra 15.januar samme år. For Norge skulle gies i krigsbytte fra Danmark til Sverige. Det fant ikke nordmennene seg i, og laget en grunnlov som i første paragraf inneholdt en selvstendighetserklæring.
Da svenskenes kronprins Carl Johan, den franskfødte marsjal Jean Bernadotte var ferdig med å knuse Napoleon på kontinentet, vendte han nesen hjemover, for å tukte de opprørske nordmennene. I juli innledet han krigshandlinger, men våpenstillstanden inntrådte allerede efter 2 uker. Kong Christian Frederik abdiserte, og forhandlingene om revisjon av Grunnloven startet. Man skulle tilpasse den union med Sverige.
Da passet det bra at Carl Johan under Kiel-forhandlingene hadde endret forslaget til pkt. 4. i traktaten mellom Danmark og Sverige, som fastslo at Norge skulle overdras fra Danmark til Sverige, og innlemmes i Sverige. Carl Johans endring besto i at Norge skulle bli selvstendig, bare forenet med Sverige under en konge.
To selvstendige land under samme konge? Da passet det jo bra om nordmennene fikk en grunnlov tilpasset den nye tid? Hittil hadde man jo vært styrt efter det danske eneveldets betingelser. Eneveldet i Danmark ble innført i 1660, over 100 år før den franske revolusjonen. Napoleonstiden medførte at konger og fyrster ikke lenger regjerte eneveldig, men i samsvar med konstitusjoner, ofte laget efter mønster av den som ble innført i Frankrike efter revolusjonen, eksportert av Napoleons armeer under hans erobring av hele det europeiske kontinentet.
I Norge skulle altså Carl Johan gi nordmennene en grunnlov. Kanskje forelå det planer om dette allerede før 17.mai-grunnloven? Carl Johan hadde forening av den skandinaviske halvøy på sitt program allerede fra han kom til Sverige som kronprins høsten 1810. Propagandaen rettet mot Norge tydet på at han ville skjenke Norge en grunnlov. Nå var den der, som et fait accompli. Men den måtte endres, for å tilpasses unionen.
Til tross for paragrafen om hvordan grunnlovsendringer skal foretas (se over), ble en helt ny grunnlovgivende forsamling valgt høsten 1814. Den kunne konsentrert seg om kun å foreta endringer i de paragrafene som måtte endres pga. unionen. I stedet ble samtlige paragrafer vedtatt (på nytt). Man kan dermed formelt snakke om en ny grunnlov. Likevel; det var 17.mai-grunnloven som ble lagt til grunn for arbeidet høsten 1814.
Ifølge boken ”Norges grunnlov i 175 år» (Mykland, Opsahl, Hansen, Gyldendal 1989) ble det gjort viktige endringer, ut over de som var nødvendige for å nedfelle unionen i Grunnloven. Christian Frederik var en ekte sønn av det danske eneveldet, og jobbet hardt i kulissene på Eidsvoll for å bevare en sterkest mulig kongemakt innenfor den nye konstitusjonen. Nå ble dagsorden en annen; å bevare mest mulig styring på norske hender. Derfor fikk statsrådet (regjeringen) en mye mer selvstendig stilling vis a vis kongen i novembergrunnloven.
04.november 1814 var arbeidet med den nye grunnloven ferdig. Kl. 17 skulle Stortinget velge konge. For de aksepterte eller erkjente ikke den internasjonale og folkerettsgyldige traktaten fra Kiel i januar. De hadde utformet sin egen grunnlov – sågar 2 ganger. Og nå skulle de velge konge – for 2.gang.
Det ble Carl XIII av Sverige, den siste i den gamle Vasa-slekten. Men det var Carl Johan som for de fleste var den egentlige kongen. Selv om han fikk kronen på hodet først i 1818.
04.november er altså datoen Norge fikk sin 2.grunnlov.
