Sosialistene fornekter seg ikke, og avlyser den pågående demokratiseringen av offentlige tjenester, ved å stanse varslet konkurranseutsetting.
I Dagens Næringsliv advarer SVs Inga Marte Thorkildsen private investorer mot å sette pengene sine i f.eks helsesektoren. Grunnen er at folkefrontregjeringen varsler innstramning i bruken av private tjenesteprodusenter i offentlig sektor. Det offentlige helsevesenet skal ikke lenger bruke private produsenter i samme grad som nå. Samtidig skal privatisering og konkurranseutsetting bebudet av Bondevik II-regjeringen stanses eller reverseres. I samferdselssektoren, for eksempel.
Du er kanskje overrasket over at vi bruker begrepet «demokratisering» om privatisering og konkurranseutsetting?
Tenk over det. For sannheten er at når det offentlige ikke bare har monopol på å levere visse varer og tjenester, men til og med gjennom lovverket forbyr konkurranse, da må det kunne kalles udemokratisk.
Kjernen i økonomisk teori når det gjelder monopoler (som ikke er naturlige) er at de eksisterer kun av to grunner; enten fordi ingen har funnet det attraktivt å starte en konkurrerende virksomhet som tilbyr samme/tilsvarende vare eller tjeneste – eller fordi monopolet består på grunn av lovregulering (forbud).
Liberaleren mener det er en demokratisk rettighet å kunne velge mellom ulike produsenter av varer og tjenester. Demokratiet handler ikke bare om å kunne ytre seg fritt eller velge mellom forskjellige partier når det er valg.
Det er en ærlig sak å ikke like konkurranse, eller mislike privat næringsliv. Sosialister er bare hakket mindre ideologisk dogmatiske enn kommunister. Og de vil som kjent at staten skal eie produksjonsmidlene. Nå er det ikke enkelt å være kommunist idag, eftersom planstyrt økonomi har vist seg å være en komplett fiasko. Markedet har bevist sin overlegenhet i å dekke den efterspørselen som til enhver tid eksisterer, efter ulike varer og tjenester.
Istedet for å nasjonalisere alt næringsliv velger man massiv statlig intervensjon i markedet – gjennom skatter og avgifter, lover og regler, og ved at staten selv driver tjenesteproduksjon – og konkurranse er regulert bort ved lov. Hver gang politikerne intervenerer i markedet, skapes forstyrrelser som ødelegger de mekanismene i markedet som skal sørge for at tilbud dekker eksisterende efterspørsel, nye oppfinnelser, produkter, tjenester og næringer oppstår mens det som ikke efterspørres mer går ut av produksjon.
Spørsmålet er om det er en ærlig sak å forby det man ikke liker. Å forby en konkurrent er direkte usportslig. Istedet for å skjerpe seg selv, sine ansatte og sine produkter når konkurrenten blir nærgående og stamkunder skifter beite, velger sosialistene å bruke det unike ved staten; lovverket, til å forby konkurrenten. En privat bedrift av en viss størrelse kan tilby lavere priser, bedre service, ekstraprodukter eller tjenester – eller rett og slett kjøpe opp konkurrenten (hvis prisen er god nok, og konkurrenten er til salgs). Men man kan ikke forby konkurrenten (det vil si, har man god nok kontakt med lovgiverne kan det hende at lobbyvirksomheten ender i subsidier, særordninger – eller forbud). Det var nettopp derfor at Adam Smith roste markedet, men advarte mot kapitalistene.
Idag er staten den største kapitalisten, og den verste. Fordi den besitter de virkemidler ingen private kan benytte (uten ved lobbying eller smøring), nemlig lovgivers makt.
For sosialister er ikke mangelen på konkurranse noe problem. De oppfatter demokratiet som mest utviklet når det offentlige sørger for folks liv fra vugge til grav. Uten konkurranse. Utdannelse, helse – og visse varer/tjenester som politikerne definerer som så viktige eller vitale at de må unntas fra konkurranse.
For oss er den enkeltes mangel på valgfrihet en innskrenkning av demokratiet. Og statens blanding av roller – ved både å være den som gir rammer i form av lover, skatter, og den som avgjør hva som er brudd på lovene, og at staten samtidig opptrer som produsent av varer og tjenester – er svært tvilsom.
Forskjellen mellom eksistensen – og fraværet – av konkurranse, er dramatisk. Der konkurranse ikke eksisterer bør du kreve konkurranse. Bare da kan du regne med at prisen du betaler er mest mulig korrekt, og service mest mulig optimal. Har du valgfrihet kan du som forbruker gi signal om produkter/tjenester du synes er for dårlige – ved å velge andre. Der det er monopol må du avfinne deg med dyre og dårlige tjenester.
Vi håper folk flest ikke aksepterer innskrenkningen i demokratiet som Ap, SV og SP nå gjennomfører. Krev valgfrihet og demokrati!
