Jens Stoltenberg har valgt seg et mannskap som må karakteriseres som trygt og solid. Stoltenberg tør ikke eksperimentere med eksperimentregjeringen.
Som nevnt tidligere er dette en kindereggregjering der 3 forhold er historiske som nye; Ap samarbeider med andre, SP samarbeider med (andre) sosialister, og SV er i regjering for første gang. Å eksperimentere med statsrådene ville vært dristig – men Jens viker unna. Han kunne kostet på seg å bli historisk, om han hadde funnet ytterligere en kvinne fra eget parti.
Ap er dårligst på likestilling i denne regjeringen, med fordelingen 60/40. SP har 50/50 pg SV 60/40 i kvinnenes favør. Gjennomsnittsalderen i regjeringen er 44 år, og aldersspredningen er overraskende jevn; 55 år er eldst og 32 yngst.
AP stiller med et solid mannskap, der 5 personer har vært statsråder tidligere, to er/har vært lokale topper; fylkesordføreren i Finnmark og den tidligere byrådslederen i Bergen. Odd Eriksen er medlem av fylkesrådet («regjeringen») i Nordland, og har 3 perioder på Stortinget bak seg. Knut Storberget har bare 1 periode på Tinget bak seg, men er meget kjent advokat. Gahr Støre var stabssjef for Stoltenberg i hans forrige regjering, og var rådgiver under Gro Harlem Brundtland. Trond Giske er Aps åpenbare arveprins, og måtte med. Også Karita Bekkemellom og Sylvia Brustad er «tungvektere» som sikkert vil bekle tunge verv i Ap også i årene fremover. Men fornyelsen i Ap er det så som så med. 30- og 40-åringene har vært med før.
Om Stoltenberg med dette mannskapet kommer til savne Hanne Harlem og Grete Faremo er usikkert, men de ville ikke svekket Aps kontingent.
SV satser topptungt i sin første regjering. Her er både partileder Halvorsen og nestleder Djupedal, samt tidligere partileder Erik Solheim. I tillegg har Heidi Grande Røys 1 periode bak seg i Stortinget, mens Helen Bjørnøy kunne blitt kvinnelig biskop i statskirken, og har markert sosial bakgrunn fra Kirkens Bymisjon (der også Odd Einar Dørum i avtroppende regjering har jobbet). Kristin Halvorsen blir historisk i en historisk regjering (se over), fordi hun blir den første kvinne som blir finansminister i Norge. Utnevnelsen av Erik Solheim blir sikkkert ikke forbigått i stillhet av partiets venstre fløy. At miljøpartiet SV ofrer Heidi Sørensen (x-Natur og Ungdom) blir sikkert lagt merke til.
Også SP er topptunge, med partileder Åslaug Haga – som har vært statsråd, tidligere partileder Odd Roger Enoksen – som har vært statsråd, mens både nestleder Liv Signe Navarsete og Terje Riis-Johansen var politiske rådgivere i Bondevik I-regjeringen. At partiets absolutte ener Marit Arnstad takket nei og ble erstattet med Odd Roger Eniksen – partileder med taperstempel – kan nok SP få merke når slitasjen setter inn. Med Riis-Johansen har Bondelaget fått en fot innenfor regjeringen.
Med 7 tidligere statsråder fra ulike regjeringer, bare fire statsråder uten erfaring fra Stortinget (men 2 av dem har vært rådgivere under tidligere regjeringer) og flere med tung lokal/regionalpolitisk erfaring er dette en regjering som ikke bør få problemer i møtet med Stortinget. Nye statsråder kan alltids få problemer med embedsverket i departementene – men Stoltenberg har plukket ut en gjeng som har såpass politisk kompetanse at de nok ikke lar seg pille på nesen. Med olje/energi- og næringsministre fra Nord-Norge sier Stoltenberg ifra at landsdelen som bar venstresiden frem til seier skal høres og synes under det nye regimet. Derfor kunne Ap heller ikke akseptere SVs nei til oljeboring i nord. Da måte landsdelen fortsatt å gå på krykker – også i fremtiden.
Med denne regjeringssammensetningen er budskapet: Her skal det jobbes – fra dag 1!
