Ekspropriasjon betyr at myndighetene mot en av dem selv fastsatt kompensasjon velger å stjele en eiendom i stedet for å kjøpe den til markedspris. Dagens Næringsliv hadde i går en interessant reportasje om dette uten å nevne ekspropriasjon med et ord.
Liberalister har i en årrekke kjempet mot denne vederstyggelighet. På landsmøtet i Unge Venstre denne helgen var det for eksempel et resolusjonsforslag der man ønsket å ta avstand fra ekspropriasjon. I skrivende stund vet jeg ikke hvordan det gikk med forslaget, men det er all grunn til å anta at det ikke ble vedtatt.
Motargumentene har alltid vært av praktisk karakter. Det vil bli umulig å bygge veier dersom man er nødt til å kjøpe ut alle frivillig. Det kommer helt sikkert til å bo en gammel, sta gubbe midt i det aktuelle området som nekter å selge. Disse private stabeisene med minner over fornuft kombinert med grådige grunneiere og spekulanter, vil hindre nødvendig utvikling.
Mot dette stilles opp rasjonelle politikere og byråkrater som velger de riktige løsninger til hele samfunnets beste. De overvinner privat egoisme av hensynet til fellesskapet og god infrastruktur.
Denne virkeligheten er rett og slett ikke riktig. La oss sitere litt fra reportasjen i Dagens Næringsliv:
”Stortinget banket gjennom Nasjonal Transportplan 15. juni 2004. De færreste av representantene merket seg hva vedtaket betydde for beboerne i Spikkestadbakkene. … Uten politiske garantier hadde brått Vegvesenet ingen penger til innløsning av huseierne. Og med et stort statlig kryss på husene, finnes det selv ikke drømme kjøpere til noen av dem. Dermed klappet fellen sammen, og den lille grenda Myhrehavna satt usedvanlig hardt fast. Husene skulle rives, men ingen vet når. Folk ville bort, men satt spikret. Alle ville kvitte seg med husene, men ingen ville ha dem. Eventuelle finanskostnader grunneierne påføres i påvente av fremtidig innløsning, vil ikke bli dekket av Statens Vegvesen. … I forslag til Nasjonal Transportplan er det ikke funnet rom for å prioritere statlige midler til dette prosjektet i perioden 2006-2015.”
Praktisk politikk i Norge er således ikke bare at man fordriver mennesker fra egne boliger, men at man utsetter det på ubestemt tid. Holder dem som gisler, Dagens Næringsliv kaller dem ”langtidsfanger”.
Veistubbpolitikere på Stortinget vedtar planer og gode intensjoner for sine lokale velgere. På veien overser de at det faktisk finnes mennesker som blir berørt av deres planer. Mennesker som får store personlige og økonomiske kostnader knyttet til disse planene.
Det må da finnes bedre alternativer? Svaret er sannsynligvis ja, men det er svært vanskelig å finne gode empiriske eksempler på private løsninger knyttet til veier. Dette skyldes det enkle faktum at offentlig virksomhet fordriver ikke bare private huseierere, men også private alternativer. Hvorfor skal privatpersoner/-firmaer bygge veier når staten gjør det?
Det er grunn til å anta at private entreprenører kan finne gode løsninger knyttet til privat veibygning som både tar hensyn til eventuelle gratispassasjerer og potensielle stabeiser.
Ekspropriasjon får meg alltid til å tenke på den australske filmen The castle som gikk på kino i Oslo for en god del år siden. Den handlet om en snål familie som fikk beskjed om at deres hus måtte rives av hensyn til utbygging av en flyplass. Et poeng er at et privat firma hadde økonomiske interesser knyttet til dette offentlige vedtaket, noe som nok også er tilfelle knyttet til en del infrastrukturprosjekter i Norge…
Det var imidlertid noe annet som bet seg fast i meg. Det var snakk om at man skulle rive et hus, men dette ble møtt av følgende slående uttalelse fra familiefaren: ”This is not a house, it’s a home.”
