FrPs sosiale samvittighet, John Alvheim, tar farvel med aktiv politikk ved å stemple egen partiledelse som løgnere. Var han ikke selv en del av ledelsen?
Idag kom John Alvheim, sosialpolitisk talsmann for FrP på Stortinget i 16 år, og tidligere nestleder i FrP (1999 – 2001) med sine politiske memoarer. Media valgte konfliktdyrking internt i FrP som førstevalg da innholdet skulle anrettes for det brede publikum. Det er jo konflikter media lever av.
Jensen og Søviknes løy
i et TV2-program med Pål T. Jørgensen, som ifølge Alvheim aldri burde vært sendt. De benektet at Søviknes hadde gjort det som Cathrin Rustøen beskyldte ham for.
Senere måtte han tilstå sine handlinger, mistet nestformannsvervet – men ble tilgitt av sin kone. På en dramatisk pressekonferanse ble Carl I. Hagen og en gråtende Siv Jensen presset av journalister: Partiledelsen hadde kjent om saken lenge før den ble avslørt i media – og forsøkt å legge lokk fremfor å rydde opp. Siv Jensen var sågar blitt kontaktet av mer enn en kvinne fordi Jensen var eneste kvinne i partiledelsen. Siv gråt ikke for kvinnene, eller av nestformannskollegaen som misbrukte sine posisjon til å få sex. Nei, hun gråt fordi ledelsens dekkoperasjon og løgner var blitt avslørt og eksponert for all verden.
Det var en vanskelig periode, med indre strid i Oslo FrP, i stortingsgruppen, og i flere andre fylkeslag. Et halvt dusin stortingsrepresentanter havnet utenfor partiet. Søviknes måtte gå som nestformann midt i denne konfliktsituasjonen – på grunn av egne dumheter.
Avslører Alvheim noe nytt?
Neida, både dekkoperasjonene og det faktum at både Jensen, Hagen og de andre i ledelsen visste om Søviknes’ eskapader er vel kjent. Men boken til Alvheim gir media en ny mulighet til å grave opp historien – i tilfelle noen har glemt den.
Egen prektighet
Politiske motstandere kunne nok ønsket at boken kom før valget istedenfor nå. Boken gir Alvheim en merkelig sorti. Han er blitt hyllet mye dette året, både fordi han går ut av stortingsgruppen og aktiv politikk, fordi han efter 12 år slutter som leder i helse- og sosialkomiteen på Stortinget, og fordi han fylte 75 år.
Rett før en ny stortingsgruppe begynner sitt arbeid kommer Alvheim trekkende med gammel skittentøyvask. Var han den eneste i ledelsen med ryggrad? Ble han nedstemt? Hadde og har han ikke såpass moralsk autoritet i ledelsen at han av alle var den som kunne satt foten ned for alle dekkoperasjonene? Man kan stille seg mange spørsmål både om hva Alvheim gjorde med skandalene før de ble offentlig kjent i 2001 – og hvorfor han kommer med dette nå?
Alvheim har alltid vært den moralsk indignerte i FrP – med uomtvistelig hederlighet og stor autoritet i et parti der opptil flere har rulleblad hos politiet. Ved å presentere resten av partiledelsen (i 2001) som løgnere kan han selv sole seg i sin egen prektighet.
I VG karakteriserer han forøvrig Carl I. Hagen som «godtroende», en som lar seg blende av enkeltmenneskers talegaver.
Det er mange uttrykk vi forbinder med – og kunne brukt om – Carl I. Hagen.
«Godtroende» er ikke et av dem..
