Lot justisministeren amatører med særinteresser legge premissene for den nye hundeloven? Det påstår dagens gjesteskribent.
Lobbyister påvirket Justisdepartementet til å forby Europas yngste FCI-godkjente hunderase, den tsjekkoslovakiske ulvehunden i Norge. Fagfolk kritiserer forbudet. Norsk Kennel Klub skriver rett ut at forbudet ikke er faglig begrunnet, men er basert på private særinteressers kontakt med departementet. Her er historien hvordan forbudet kom i stand.
Av Per Olav Christensen
Konsekvensen av forbudet er at norske hundeeiere mister muligheten til å bli kjent med en hunderase med et tydelig kroppsspråk, klare signaler, høyv angrepsterskel og lite negativt stress. Runar Næss, norsk fagmann på ulve- og hundeatferd, berømmer atferden til de mange hundene som han møtte i 2001.
Dette skjedde…
Dette skjedde da den tsjekkoslovakiske ulvehunden ble forbudt i Norge. Det er en skremmende historie om hvordan en godkjent hunderase kan forbys takket være enkeltpersoner som aldri har møtt et eksemplar av arten.
Som grunnlag for sin anbefaling om å forby tsjekkoslovakisk ulvehund benyttet Justisdepartementet informasjon fra høringsinstanser uten faglig kompetanse, men med spesiell interesse av å forby hunder som av utseende kan minne den uinvidde om ulv. Ifølge Norsk Kennel Klub (NKK) er forbudet ikke faglig begrunnet.
To enkeltpersoner, som Departementet benevner som høringsinstanser og som er de eneste som nevner rasen ved navn, har vært sentrale pådrivere av forbudet mot tsjekkoslovakisk ulvehund. Den ene er lokallagsleder for Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk, en forening som har som uttalt mål å få fjernet ulv fra norsk fauna. Den andre er en forhenværende hundetrener med uttrykte sympatier for denne folkeaksjonen. Deres aggressive forsøk på å skape en opinion mot rasen inneholder systematisk innsamling og misbruk av data, det skrives om overvåking av privat eiendom, påvirkning av naboer, bevisst formidling av uriktige opplysninger og i media antydes at eieren trolig begår faunakriminalitet siden det i hans nabofylke visstnok er observert blandinger mellom ulv og hund.
Høringsinstansenes begrunnelse for å forby rasen var faren for å forveksle valper etter paringer mellom ulv og tsjekkoslovakisk ulvehund med ulv. De skriver videre at rasen ikke hører hjemme i norsk natur, dessuten også at ”dens høye jaktlyst gjør den farlig for barn som løper og faller” og at det er en rase som ”krever mye av sin eier”.
Den forhenværende hundetreneren har i media og i brev til bl.a. Storting og styringsverk arbeidet spesielt aktivt for å få rasen forbudt og skriver han til Stortinget bl.a. at ”tsjekkoslovakisk ulvehund ble konstruert av ”sovjethæren” som en billig og svært farlig grensebeskytter i det tidligere Øst-Europa…”. I et annet brev skriver han om ”de hundene som jeg har sett i Norge”. Det første er, som vist i hovedartikkelen, direkte feil – det andre utsagnet er i beste fall tvilsomt. I Norge finnes bare ett eksemplar av rasen og det har verken høringsinstansene eller Departementets rådgivere sett. Det har tidligere aldri vært tsjekkoslovakiske ulvehunder her i landet.
Den forhenværende hundetreneren påstår å kjenne rasen fra kurs i Tsjekkia, men den tsjekkiske rasehundklubben og andre mulige arrangører avviser at han har deltatt på slike.
Høringsinstansene og Justisdepartementets rådgivere har ingen annen kunnskap om rasen enn den som er tilgjengelig for alle på internett, og der finnes det intet som kan forsvare et forbud. Dette innrømmer departementet, men velger likevel å forby rasen ganske enkelt fordi det finnes ulv i dens opphav.
Under forarbeidene til loven mottok departementet store mengder informasjon og dokumentasjon, blant annet. fra den slovakiske kennelklubben som har femti års rasekunnskap og er internasjonal garantist for rasens standard. Faktaopplysninger fra oppdrettere, eiere og andre interesserte med entydige positive signaler om rasens egenskaper og bruksvennlighet ble ignorert og ikke videreformidlet til lovgiverne.
Det finnes mye, dokumentert kunnskap og undersøkelser om tsjekkoslovakisk ulvehund, innhentet i forsøk gjennom årtier. Disse viser at rasens jaktinstinkt ikke skiller seg fra og i mange tilfeller er lavere enn schäferhundens, som opprinnelig er en gjeterhund og har langt mindre jaktlyst og selvstendighet enn for eksempel polare hunderaser som ikke er blitt forbudt i Norge. Er man interessert i fakta vil en også finne forskning som viser at det bare tar noen få generasjoners avl før ulvens mentalitet er borte.
Til tross for dette har Justisdepartementet valgt å legge vekt på lobbyarbeidet til særinteresser uten faglig kunnskap eller kjennskap til rasen. Når dette er den standard departementet velger å legge seg på, er det grunn til også å være bekymret for fremtiden til andre hunderaser i Norge.
Artikkelforfatteren har mangeårig erfaring fra brukshundarbeid fra bl.a. lavine- og fjellredningstjeneste i Forsvaret.
Artikkelen er et utdrag av en artikkel trykket i «Hund og fritid» nr 3/2005, som også beskriver historien om rasen.
