I dag fortsetter Dagbladet med å sparke dem som ligger nede; Høyre. Damen som var frisk kommentator i VG er i Dagbladet redusert til en av mange i avisens røde heiagjeng.
Marie Simonsen beskriver i dagens Dagbladet hvordan Høyres strategi i denne valgkampen har slått feil. Høyre skulle ødelegge SVs troverdighet – men burde ifølge Simonsen valgt seg en motstander i egen vektklasse; Arbeiderpartiet.
Høyres angrep på SV falt ikke i god jord hos velgerne, stadig ifølge Simonsen. Fordi Høyre slo løs på en som var mindre enn seg (!). Påstanden halter allerede i premisset. Hvis Dagbladets politiske redaktør sjekker meningsmålingene for de siste årene har SV og Høyre vekslet om å være størst, stadig bak Ap, og ofte også bak FrP. At SV er noen lillebror i denne sammenhengen, er tvilsomt. At Høyre er større på Stortinget, er derimot korrekt.
Simonsen mener Høyre ikke trengte å gjøre jobben med å eftergå SVs politikk. Efter mange år som frispiller på venstresiden ville SV som en del av et regjeringsalternativ regne med å bli testet på holdbarheten av politikken, løftene og regnestykkene. Og hevder at det er i TVs utspørringer og debattprogrammer SV er blitt avkledt.
At Høyre ikke har vært heldige med årets valgkamp, er ingen bombe. Men det finnes flere forklaringer enn at partiet valgte gal motstander. Statsministerduellen mellom Stoltenberg og Bondevik har plassert Høyre i skyggen. Carl I. Hagens atombombe efter at vårens sesjon i Stortinget var avsluttet, ødela alle forestillinger regjeringspartiene måtte ha hatt om å føre en i hovedsak enfrontskrig mot sosialistene.
Høyre i tåkeheimen
Et godt spørsmål er for så vidt hvordan et parti som er blitt tillagt skylden/æren for regjeringens politiske kurs gjennom fire år kan havne i skyggen i den grad Høyre har gjort i denne valgkampen. Høyre har muligens vunnet sakene i denne regjeringen, men ikke profilene.
Kanskje partiet ikke var visjonære nok for neste periodes kampsaker. Muligens har partiet for dårlig klart å selge seirene fra inneværende periode. Erna Solberg er kanskje for tekkelig til å være en slugger. Jern-Erna var kanskje tøff nok mot asylsøkere – men ble for dannet for norsk valgkamp. Den store kanonen Høyre har, Per Kristian Foss, har vært merkelig anonym i hele perioden. Den som virkelig kan skryte av resultater, er Kristin Clemet – men hun er ingen demagog. Dessverre. Morten A. Meyer er den som ved siden av Clemet har mest å gjøre på samme post hvis regjeringen får fortsette. Men resultatene har foreløbig uteblitt. Så får alle brukere av offentlige tjenester krysse fingrene for at moderniseringen får fortsette – efter valget. Svein Ludvigsen har totalt mislyktes i å selge regjeringens kyst- og fiskeripolitikk til folket. Der har syterne og subsidiekongene i SV og SP vunnet kampen mellom en befolkning som står på egne ben og driver fremtidsrettet næringsvirksomhet – og en stakkarsliggjort gjeng som må regne med å leve på tiltak og trygd. Forsvarsministeren er så skadeskutt at hun helst bør pleie skadene fremfor å delta i valgkamp. Utenriksministeren har slitt med å profilere Høyres tradisjonelle utenrikspolitikk i en tid der partiet er i utakt med velgerflertallet. Den tradisjonelle borgfreden i norsk utenriks- og forsvarspolitikk er for lengst brutt. Hverken som næringsminister eller som helseminister har Ansgar Gabrielsen vært noen stor velgermagnet. Børge Brende gjør det derimot skarpt uansett hvor han er plassert. Olje- og energiminister Widvey har ikke vært anonym i jobben, men har kort fartstid.
Da Arbeiderpartiet knuste FrP
Tilbake til Marie Simonsen – og hennes dårlige hukommelse. I motsetning til eksempelet med Høyre og SV kan Liberaleren holde frem en virkelig David mot Goliat-kamp i norsk politikk: Ap mot FrP i 1989.
I 1989 hadde FrP to suksessrike år bak seg. Det startet med fremstillingen av Carl I. Hagen som nasjonens redningsmann da han i juni 1987 hindret H, Sp og KrF å danne regjering på løftet om mer subsidier til landbruket – og fortsatte med braksuksess ved kommunevalget i september samme år. Det direktesendte landsmøtet i Bergen året efter gav partiet ytterligere vind i seilene.
Partiet – som startet med et alfabetisk ordnet partiprogram og folkelig protest – hadde 15 år senere omskapt seg til den mest grundige, systematiske og gjennomarbeidede systemkritiker – av Arbeiderpartiets sosialdemokratiske samfunnsorden. FrP gikk lenger – ved å lansere en helhetlig, alternativ samfunnsmodell.
I 1989 åpnet FrP valgkampen på Røros, og lanserte seg som ”småkårsfolkets parti”. Det fortsatte med duell mellom Carl I. Hagen og Gro Harlem Brundtland i NRK – om fremtiden til velferdsstaten. Så kom motangrepet: Arbeiderpartiet hadde regnet på FrPs modell for en endret folketrygd. Fremstillingen av en hel befolkning av minstepensjonister skadet FrP på en måte som ikke lot seg reparere. Arbeiderpartiet hadde størst troverdighet på velferdspolitikk. I det nyetablerte Fremskrittsaprtiets Utredningsinstitutt (FUI) satt Jan Arild Snoen og regnet som en gal. Men FrPs svar på Aps angrep var ikke interessante nok for media. Arbeiderpartiet lyktes med sitt frontalangrep – og kunne snu kanonene mot Høyre.
FrP gjorde ikke noe dårlig valg i 1989 – sammenlignet med tidligere. Men partiet var gjennom mesteparten av valgkampen i fritt fall.
5 år og to valgnederlag senere var Carl I. Hagen lei av å jobbe langsiktig for å skape tillit til annet enn sosialdemokratiske løsninger. Derfor ble partiets liberalistiske bindinger løsnet – og populismen igjen rendyrket. Nå går partiet sammen med sosialdemokratene om rent sosialdemokratiske løsninger; som makspris i barnehavene, og nei til salg av statlige eierandeler i næringslivet.
Omsorg for SV
Dagbladet og Marie Simonsen må gjerne vise sin omsorg for SV ved å påstå at Høyre har vært slemme – men hun har ikke vært helt heldig med premisser og eksempler.
Liberalerens eksempel fra 1989-valgkampen er langt mer treffende for påstanden om Goliats usympatiske angrep på David. Kanskje Marie Simonsen gjør leksen sin bedre neste gang?
Vi tviler. For det viktigste for henne var å uttrykke omsorg for SV. Da trenger Dagbladet knapt mer enn et fikenblad.
