Valgforskerne sier velgerne er mer opptatt av sakene enn av regjeringsalternativene. Men både politikerne selv, utspørrere og journalister bedriver politisk kannestøperi.
Å fortelle hva partiene har gjort, ikke har gjort, vil gjøre – og hvordan de vil gjøre det, er kanskje ikke så spennende for journalister. Det krever at de gjør research, er kritiske – og avslører løftene som er gitt – og brutt – før.
Da er det enklere å leke seg med prosenter, mandater og ulike konstellasjoner som kan og bør samarbeide. Politisk kannestøperi var kjent allerede på salig Holbergs tid – og er i disse valgtider favorittsport i mange medieredaksjoner, men også hos politiske strateger, spin-doctors, og hos mer drømmende amatører.
TV2-utspørring med kannestøperier som tema
I går så jeg TV2-utspørringen av Høyres Erna Solberg. Hun er den som løftet stafettpinnen efter Jan Petersens 10 år lange og tunge ledertid. Høyre ble snytt for statsministerjobben i 2001, men ble trøstet med flertall av statsrådene. Dette har ført til beskyldninger om at regjeringen er Høyre-dominert. I en slik situasjon burde jo Høyre efter den første regjeringen som sitter en hel valgperiode siden 1969 kunne selge inn resultatene. Slik er det ikke gått. H har havnet i skyggen av KrF og Ap i en statsministerkandidatdominert valgkamp – der media interesserer seg mest for regjeringsalternativene, og hvem som skal være statsminister hvis/såfremt/dersom etc.
I går handlet nesten hele utspørringen av Erna Solberg om politiske kannestøperier. Svarene til Erna kunne en oppvakt 9.klassing gjettet på forhånd: Regjeringen er fornøyd med at Bondevik vil gå løs på en ny fireårsperiode som statsminister. Det er bare han som er de tre regjeringspartienes kandidat. Hvis han går i perioden synes H at det er ”deres tur”. Og FrP er altfor uforutsigbare til å at H tør danne regjering med dem – og en slik regjering vil ikke være i nærheten av å få flertall i Stortinget.
Til tross for de opplagte svarene fortsatte utspørrerne å kverne videre med kannestøperier. Hvis noen fikk noe nytt og overraskende ut av utspørringen kan de ikke ha vært i nærheten av medier og norsk politikk det siste året. Informasjonsverdi lik null.
Høyres utålmodige
At konservative vil at alt skal gå sakte og sedat er en myte. I hvert fall har Høyres backbenchere det travelt – med å bli kvitt Bondevik. At backbenchere i Høyre er ute med sine kannestøperier er ikke så rart. Bondevik er ingen populær person hverken i Høyre eller blant partiets velgere. Mye lettere å selge at Erna blir statsminister i løpet av perioden – helst rett efter valget. Men kannestøperne på de bakre benker tenker nok lite på hva slike utspill gjør for klimaet mellom H og KrF i valgkampens innspurt. Her gjelder det å henge sammen – ellers vil man henge hver for seg.
Bondeviks fremtidsplaner
engasjerer meg lite. At han har sagt nei til gjenvalg – men ja til å fortsette som statsminister har skapt forbausende lite furore og kritikk i valgkampen. Uheldigvis har han skapt ny uklarhet om sine fremtidsplaner. Går han til valg på å være statsminister hele perioden – eller vil han gjøre som Gro å overlate stafettpinnen til en ny borgerlig lederskikkelse i god tid før neste valg? Bondevik selv og rådgivere har på tampen av valgkampen (!) gitt inntrykk av det siste. Tidspunktet er ikke velvalgt, men selve temaet burde ikke overraske. Gro satt som statsminister 4 år efter at hun gikk av som partileder. Da hun overlot roret til Jagland hadde hun vært statsminister de 10 siste årene, og vært Aps leder/nestleder i mer enn 20 år. Ingen var overrasket over at hun gikk, bare måten det skjedde på – og regien hun klarte å beholde selv.
Det er innlysende at Bondevik må gå av i god tid før neste valg, for å berede grunnen for en ny statsministerkandidat. At det skulle bli Dagfinn Høybråten vil de fleste forsverge. Heller ikke Carl I. Hagen eller Siv Jensen nyter noen bred, allmen tillit på borgerlig side. Det blir nok Erna. Såpass innsikt burde selv backbenchere i Høyre ha – og dermed klare å tøyle sin utålmodighet. Men selv i de dannedes parti er det tydeligvis mye rølp på bakrommet.
FrP: Kannestøperi som valgkamp
At FrP bedriver sine kannestøperier bør ikke overraske noen. Partiet har jo drevet en hel valgkamp på kravet om at Bondevik må gå av – ellers vil FrP kaste ham. Partiet er nødvendig for at Samarbeidsregjeringen skal kunne fortsette efter valget. Partiet har brukt Bondevik som punchingball i hele valgkampen, men i går ba Siv Jensen om pent vær – vel å merke hos Høyre, KrF og Venstre. Jensen vil fortsatt at Bondevik skal trekke seg – men nå for å forsikre FrPs velgere om at det faktisk blir et ikke-sosialistisk samarbeid hvis flertallet fortsatt er hos disse fire partiene.
Taktisk stemmegivning – ny fare for de røde
Som Liberaleren og andre har omtalt, øyner støttespillere for spesielt Høyre muligheten for at Venstre med litt ekstra hjelp klarer sperregrensen – noe som kan sikre regjeringen fortsatt liv. Også H-ordfører Friele i Bergen uttrykker idag forståelse for taktisk stemmegivning.
For sosialistene er dette egnet til å bekymre. Derfor publiserer nå propagandaapparatet – a-pressen – en leder/kommentar som advarer mot fenomenet taktisk stemmegivning.
Nye tuer – og konstellasjoner
At stalinistenes arvinger i norsk politikk, Rød Valgallianse har klart å konsentrere velgerne sine i Oslo og Hordaland, kan bidra til at partiet faktisk får innvalgt Erling Folkvord og partileder Erlind Dahle. Kystpartiet skal nok slite for å få gjenvalgt Bastesen i Nordland. Han er omstridt blant sine egne, og fylket har fått redusert mandattall siden forrige valg. Partiet kan likevel klare det, og samtidig/eller bare få innvalgt en representant fra Troms. Disse 2 – 4 mandatene skaper nye usikkerhetsmomenter i det nye Stortinget – som om ikke FrP (med eller uten avhoppere) er et wild card nok for dagens journalister på valgadrenalinkick..
Dette var valget med to klare regjeringsalternativer. To klare politiske retninger. Endelig en polarisert valgkamp! Trodde vi – og alle andre. Før Carl I. Hagen slapp sin atombombe i slutten av juni. Og RV samlet sine velgere – og Kystpartiet støvsuget Nord-Norge for misfornøyde subsidiesluk av noen velgerskarer. Nå har selv Venstres evige kamp mot sperregrensen fått fornyet aktualitet. Aps opptur og SV og SPs nedtur kan gjøre det vanskelig å realisere det røde regjeringsalternativet. Venstre kan klare å bryte grensen (til og med passere SP) – bare for å oppleve at Stortinget er omdannet til en polsk riksdag.
Ingenting ble som noen forestilte seg i denne valgkampen.
Kan vi likevel håpe at sakene får fokus – i innspurten?
