Sosialistene og LO viser igjen at de ikke har forstått noe av kritikken mot samrøret, når de sammenligner pengestøtten enkeltpersoner gir med det organiserte samarbeidet AP – LO.
VG skriver i dag at en del kjente investorer og næringslivsfolk har begynt å samle inn penger til Venstre for å gi partiet et puff i valgkampinnspurten. Blant dem er Jonas Ramm, som sitter i Høyres økonomistyre. Han uttaler at han tror det er bedre å gi penger til Venstre enn til Høyre nå i valgkampinnspurten. Han viser til argumentasjonen fra både Lars Sponheim og flere politiske kommentatorer i media; Venstre over sperregrensen kan sikre at regjeringen fortsetter. Men det var TV-debatten mellom Lars Sponheim og Aps partisekretær Martin Kolberg om samrøret mellom Ap og fagbevegelsen som satte fart i Ola Mæle, som var initiativtager til den spontane innsamlingen.
Høyres partileder Erna Solberg har intet å utsette på kronerullingen til Venstre. Men det har sosialistene. De misbruker kronerullingen fra ”de rike” i sin bagatellisering av LO-kontrollen med Stoltenbergs røde trekløver, og sier at LO i motsetning til Venstres givere representerer ”folk flest”. Mon det.
Kan kronerullingen til borgerlige partier sammenlignes med støtten sosialistene får fra LO? Får de borgerlige partienes givere gjenytelser på samme måte som LO får fra sosialistene? Er samarbeidet mellom borgerliges givere like systematisk og detaljert som Samarbeidskomiteen mellom LO og AP? La oss se på hvem som gir, hva de gir, og hva de får igjen.
Motytelser fra åpenhetspartiet?
Venstre er et parti som er for åpenhet og innsyn i maktens korridorer. Partiet har blant annet ivret for et ”lobbyregister” på Stortinget – slik at det registreres hvem som tar kontakt med partiene i forbindelse med ulike saker. Partiet har også fått penger fra næringslivsfolk tidligere, uten at det kan påvises endringer i partiets standpunkter eller stemmegivning som følge av disse bidragene (i motsetning til FrP).
Er det bare rikfolk som gir penger til Venstre? Nei, partiet har ved hvert valg kronerulling blant medlemmer og sympatisører. Det er intet forbud for enkeltpersoner mot å gi pengegaver til partier eller organisasjoner man støtter. Det kan naturligvis innvendes at det er forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.
Vil jeg få samme innflydelse på de hundrelappene som Ola Mæle får? Mer, fordi jeg som medlem og aktiv i partiet kan delta i interne prosesser og påvirke partiets politikk. Mæle er ikke partimedlem. Kan han forlange motytelser for pengene sine? Neppe. Er det unaturlig at folk gir penger til partier når de er enige i politikken som føres? Naturligvis ikke.
Legger de borgerlige om politikken?
Aps leder Jens Stoltenberg sier til VG at pengegavene fra de rikeste er avklarende og avslørende. Dette bare bekrefter at de rikeste i Norge ser seg tjent med at denne regjeringen fortsetter. De får skattelettelser, og tilgang til regjeringspartienes egne interne frokoster.
Ap-lederen insinuerer her at regjeringspartiene legger om politikken sin, for å tekkes sine rike givere. Har han belegg for dette? Er VGs ”avsløring” av frokostmøter med givere belegg godt nok? Neppe. Å orientere folk om politikken som føres kan knapt sies å være noen ”gjenytelse”, ei heller å legge om politikken. Stoltenberg må komme opp med klarere bevis enn dette for sine påstander.
Venstres generalsekretær Terje Breivik har for øvrig rett i at pengestøtten Venstre får fra enkeltpersoner bare er blåbær sammenlignet med summene LO bruker på å få sine marionetter inn i regjeringskontorene. LO gir ikke bare penger til AP, SV og SP – men driver også sin egen valgkamp. En organisasjon som ikke stiller til valg bruker millioner av kroner på å drive valgkamp.. Kan de vise til noe tilsvarende fra finanslivet? Aker Kværner betaler masse penger for å vise en morsom video om næringspolitikk – men uten å peke på hverken partier eller konkrete standpunkter.
Ap har justert sin politikk
Arbeiderpartiet ble i sin tid stiftet av fagforeninger, og det har vært et nært samarbeid helt siden LO ble stiftet for over 100 år siden. LO hevder at de får mest igjen for å støtte Ap, men var svært misfornøyd med Stoltenbergregjeringens politikk 2000/2001. LO mislikte den moderniseringen av offentlig sektor som Stoltenberg forsøkte å få til. Stoltenberg fulgte bare i fotsporene til Gro Harlem Brundtland og Einar Førde. Da partiet startet sin frihetsdebatt var det Einar Førde som var ideologen. Brundtland og Førde var leder og nestleder fra 1981, Jagland partisekretær fra 1987. I boken Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigene skrev om Gro Harlem Brundtland (publisert 1992) blir Kommuneforbundets kraftige og negative reaksjoner på den forsiktige moderniseringen Førde, Brundtland og Jagland lanserte i 1987, gjengitt.
Konflikten i synet på hvordan offentlige tjenester skal organiseres, går tvers gjennom Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. I motsetning til hva Stoltenberg hevder om de borgerlige, er det ingen tvil om at Ap har justert sin politikk efter valgnederlaget i 2001. Om det ikke kan bevises at årsaken er den store pengestøtten Ap får fra LO – og fordi LO-lederen selv og 2 av hennes mektigste forbundsledere har gått inn i Aps sentralstyre – er indisiene sterke. Det er bare å sammenligne politikken Jens førte som statsminister, og programmet partiet går til valg på i 2005.
LO – for folk flest, eller bare særinteresser?
LO har sendt ut en rekke spørsmål til partiene, i forkant av valget. Siv Jensen og FrP har avvist å svare, fordi premissene favoriserer enkelte partier. Hennes påstand er at spørsmålene kan oppfattes som et innlegg i LOs ”lange valgkamp”.
Fagforbundets leder Jan Davidsen er motstander ikke bare av privatisering (at oppgaver fjernes fra det offentlige og gjøres til den enkeltes ansvar) men også av konkurranseutsetting (at det offentlige finansierer og garanterer for en tjeneste, mens selve tjenesten settes ut på anbud til private). For LO er det viktigere at oppgaver blir produsert av offentlig ansatte, enn at kvaliteten på oppgavene er best mulig for brukerne. Når Fagforbundets medlemmer er offentlig ansatte, er det innlysende at Fagforbundet representerer særinteresser.
Når det offentlige har monopol på en tjeneste beskyttes de ansatte fra å måtte bevise at de leverer en tjeneste like god som om andre hadde fått levere den. Kan kvalitetsmålinger blir reelle i et monopol? Tvilsomt. Det er konkurransen – og dermed truselen om å miste kundene til konkurrenter – som er incentivet til å yte sitt beste.
De beskyttes fra å måtte bevise at de driver kostnadseffektivt (at man får mest mulig tjeneste ut av hver krone brukt). Offentlig monopol betyr også at det er umulig å kontrollere at prisen er den korrekte. Korrekte priser får man bare frem ved konkurranse.
Burde ikke offentlig sektor bruke både den pris- og kvalitetskontroll som ligger i konkurranse? Nei, svarer Fagbevegelsen. Det er grunn til å spørre seg hvorfor? Er det viktigere å ta hensyn til LOs medlemmer enn brukerne av offentlige tjenester? Er det viktigere å ta hensyn til LOs medlemmer enn de som betaler offentlige tjenester?
Det kan godt tenkes at flertallet av LO-medlemmer føler at de er mest enige med Ap, SV, SP og RV. Burde ikke medlemmene gi økonomisk støtte til disse partiene individuelt? Det ville ingen reagert på.
Burde ikke LO-medlemmene organisert seg i disse partiene, og gjennom deltagelse i demokratiske prosesser søkt å påvirke partienes politikk – innenfra?
Udemokratisk vetorett
Noe helt annet blir det når fagbevegelsens organisasjoner sikrer seg vetorett mot omorganisering og endring av offentlig sektor, gjennom eksklusive avtaler med noen partier. Burde ikke brukere og betalere – velgerne – ha siste ordet?
Hvis fagbevegelsens medlemmer hadde meldt seg inn i partiene de støtter, og deltatt der i demokratiske prosesser for å påvirke politiske standpunkter, ville ingen reagert. I stedet møtes lederne i LO og Ap annenhver uke i den såkalte Samarbeidskomiteen, der de ”drøfter aktuelle saker”. Er det noen som er i tvil om at Aps forslag i folkevalgte organer påvirkes i lukkede fora som Samarbeidskomiteen? Et årsmøte eller landsmøte er i det minste åpent for publikum og media.
Avtalen mellom Fagforbundet og Ap om å drøfte alle saker som angår omorganisering av offentlig sektor gir Fagforbundets medlemmer en eksklusiv rett til kontinuerlig å påvirke ikke bare program men også den enkelte sak som skal legges frem i folkevalgte organer. Vi velgere må nøye oss med å si vår mening en gang hvert 4.år. Man kan spørre seg hvilke endringer sakene gjennomgår under møtene mellom de folkevalgte og de fagorganiserte. Og hvilke saker som stanses før de kommer til folkevalgt behandling.
Som å sammenligne epler og maskingeværer
Fagbevegelsen gir langt mer pengestøtte til de sosialistiske partiene enn enkeltgivere gir til de borgerlige. Fagbevegelsens støtte er betinget av gjennomslag i konkrete saker. Fagbevegelsens innflydelse på de sosialistiske partier er svært stor. Rike givere har ikke mer innflydelse på partiene de gir penger til, enn fattige givere. Samarbeidet mellom Fagbevegelsen og Ap er systematisk, kontinuerlig – og unndratt offentlighet.
Å sammenligne Ola Mæle og Christen Sveaas med Gerd-Liv Valla og Jan Davidsen er som å sammenligne epler og maskingeværer.
Gjennom samarbeidet med Fagbevegelsen viser Ap, SV og SP at det viktigste for dem er hensynet til Fagbevegelsens medlemmer – ikke partienes velgere. Og slett ikke brukere og betalere av offentlige tjenester.
Vi skal ikke kalle det korrupsjon. For Jens Stoltenbeg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga er i det minste ærlige om hvilke ytelser de mottar – og hvilke gjenytelser de gir.
Vi kaller dem herefter for særinteressepartier – som viser dårlig skjønn og gangsyn. Uten prinsipielle oppfatninger om demokrati, innsikt og åpenhet.
