Midt i fattigdomsdebatten kommer et faktum det er vanskelig å bortforklare: Norge er Europamester i overføringsordninger. 1,3 millioner nordmenn lever på ulike offentlige trygdeordninger.
Flere medier har slått opp denne nyheten, men vi velger oss artikkelen fra Bergens Tidende (BT). Avisen skriver at en nordmann får inntil dobbelt så mye i trygder og sosiale ordninger som gjennomsnittet i Europa.
Disse ordningene skal betales, og det er du og jeg som betaler skatt som får regningen. Jo flere som lever på trygd, og jo færre som jobber og betaler skatt, jo større blir byrden på den enkelte skattebetaler.
Byråkratiet som administrerer ordningene koster også; lønn, utredninger, møter, evaluering av ordningene etc. Kankje ikke så rart at regjeringen vil rive ned skrankene innen offentlig byråkrati, samle ulike etater – og sørge for én dør inn til det offentlige.
Politikerne er opptatt av å fordele goder (og byrder), men kanskje de skulle være mer opptatt av hvordan disse godene skal skapes. Hittil har ikke næringspolitikk vært noe stort tema i valgkampen. Den sittende regjeringen har kuttet skatter (mest for næringslivet) så mye at når Høyre vil kutte over 20 mrd mer i skatter, er det få som plukker opp hansken. Rammebetingelser er mer enn skatter og avgifter; det handler om byråkrati, velferdsordninger, lover og regler, samt tollbarrierer. Blant annet.
Vi hører lite om hva vil skal leve av, og hvordan næringslivet skal få rom til å skape, produsere – og investere. Istedet blir de «brennmerket» som usosiale fordi det taes ut store utbytter. Hvor mye som brukes til forskning, efter- og videreutdannelse av ansatte, investeringer i utstyr etc er det lite fokus på. At industrien ikke synes offentlig videregående skole holder mål, men istedet forsøker å starte egne skoler (og samarbeide med eksisterende skoler) er det heller ikke særlig fokus på. Men så er jo private skoler omtrent like upopulære som næringslivsledere som tar ut utbytte.
BT har funnet frem til en 61-åring som skal førtidspensjonere seg. Ikke fordi hun er utslitt, men vil ha mer tid til seg selv. Helt legitimt. Men skal slikt belastes det offentlige? Burde ikke pensjonsordninger, spesielt førtidspensjonering etc være et forhandlingstema på arbeidsplassene – og et privat ansvar?
Ap og Jens Stoltenberg er opptatt av hvor mye regjeringen har kuttet i velferdsordninger. Det er fristende å spørre Ap om de ikke har noe syn på hvorvidt det er helt greit at 1,3 millioner nordmenn lever på trygd?
Og enda har vi ikke tatt med de yrkesaktive som lever av overføringer. For eksempel bønder.
