I et av verdens rikeste land har vi fått en debatt om fattigdom. Ville verdens virkelig fattige forstå oss?
TV2 arrangerer ”folkemøte” om velferd og fattigdom. Naturligvis er konfrontasjon med offer en viktig ingrediens; finn en person man kan identifisere seg med – og demonstrer at de folkevalgte ikke gjør jobben sin! Det de egentlig demonstrerer, er at våre dagers fattigdom i Norge er individuell. Det er folk som faller utenfor de universelle velferdsordningene. Kanskje er det på tide å vurdere hensiktsmessigheten av slike ordninger..
Fattigdomsdebatt. I et av verdens rikeste land. Ville Johan Sverdrup, Gunnar Knudsen, Johan Castberg, Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli, Per Borten, John Lyng, Jo Benkow og andre som gradvis innførte velferdsordning efter velferdsordning trodd sine egne øyne og ører? Ville hvilken som helst som ble spurt fra for eksempel Laos, Øst-Timor, Eritrea, Niger, Bolivia og Haiti trodd at dette var noe annet enn bisarr, konstruert reality-show?
Reality-deltagerne
SVs Kristin Halvorsen vil gjøre velstand uavhengig av inntekter – og sier dermed at individuelle valg i livet ikke skal ha konsekvenser. Og at staten (dvs. politikerne) både skal garantere oss materiell velstand og lykke. Aps Jens Stoltenberg slynger tall ut i luften som et stalinorgel under 2.verdenskrig. Han lister opp hva Samarbeidsregjeringen har kuttet i ulike, generelle velferdsordninger. Mener Jens Stoltenberg at alle velferdsordninger skal være statiske – uavhengig av hva som skjer i samfunnet? KrFs Kjell Magne Bondevik tror at planer og utredninger sier noe om hva som faktisk gjøres. Høyres Erna Solberg påpeker korrekt nok at når man skal debattere fattigdom så debatterer man i virkeligheten forskjeller (se SV). FrPs Carl I. Hagen har som vanlig en Sareptas krukke å øse av. Og alle deltagerne glemmer hvem pengene de er så villige til å bruke, egentlig tilhører; de som betaler skatt.
Universelle velferdsordninger
Arbeidstagere i Norge har arbeidsledighetstrygd hvis de mister jobben, aleneforsørgere får ekstra barnetrygd og andre tiltak, alle i Norge får gratis utdannelse til man blir myndig, alle i Norge får helsetjenester som behandling på sykehus hvis man trenger det, uføre får trygd, pensjonister får i hvert fall minstepensjon – selv om man ikke har vært i yrkeslivet, myndige unge får lån av staten uten sikkerhet for å ta utdannelse og dermed investere i fremtidig inntekt og yrkesmessig status, staten yter lån uten sikkerhet slik at folk kan tre inn på boligmarkedet.
Staten hjelper deg altså til både utdannelse og bolig. Staten hjelper om du blir ufør, mister jobben eller blir for gammel til å delta i yrkeslivet.
I tillegg finnes det flere midlertidige ordninger for mer spesielle tilfeller, og som skal overlappe andre ordninger. Til og med hvis man har gjort valg som gjør at man har pådratt seg stor gjeld kan man få offentlig hjelp til å få slettet gjelden efter en viss periode. Uten at kreditorene får annet enn smuler.
Privat rikdom – offentlig fattigdom?
En påstand som ofte går igjen, spesielt fra sosialistene. Faktum er at Norge aldri i sin historie har brukt mer ressurser i offentlig sektor og på offentlige velferdsordninger. Hvorfor høres det da ut som om Norge fortsatt befinner seg i 1930-årenes nød?
Svaret er en kombinasjon av flere forhold:
Først og fremst noe flere kaller stigende forventningers misnøye. Når folk ser statens oljeformue forventer man å få i pose og sekk – og blir misfornøyd når dette ikke skjer.
Naturligvis er det grunn til å nevne politikernes totale fravær av evne til å prioritere mellom viktige og mindre viktige oppgaver, mellom offentlig og privat ansvar. Liberaleren har for eksempel i flere artikler skrevet om hvor elendig det offentlige er som eiendomsforvalter.
Det er naturligvis en grunn til at politikerne ikke klarer å prioritere; de mener at det offentlige skal ha ansvaret for alt mellom himmel og jord. Da må de også ta fra oss vår rett til å prioritere våre egne penger. Det gjør de enklest ved å ta mesteparten av det du tjener i skatt. Dernest ved å forby deg å velge løsninger som ikke er offentlige.
Ville færre vært fattige om skattene var lavere – fordi det offentlige ikke hadde så mange oppgaver pengene dine må brukes på? Er det riktig at folk skal betale for noe de ikke bruker? Er det rimelig at folk med lavere inntekt skal betale for alle oppgaver staten har?
Er det rimelig at alle – uavhengig av inntekt – betaler for operaen, for pressestøtten, for subsidier til bønder – samtidig som importrestriksjoner hindrer oss i å kjøpe billigere, importerte varer? (Eksemplene er tilfeldig valgt).
Har jeg tjent penger til meg – eller Jens og Kristin?
Det mest merkverdige er at det virker som om politikerne mener at alle penger som brukes av deg og meg (efter at vi har tjent dem) fører til at staten har mindre å bruke. Sannheten er jo at det når jeg bruker mine penger (de jeg får beholde efter at politikerne har tatt sin del) på det jeg mener er viktig å bruke dem på – får politikerne mindre (av mine) penger å bruke på det de mener jeg skal bruke penger på.
Hvis det er slik at Ap, SV, SP og RV (og ofte KrF!) virkelig mener at jeg bare bruker penger på tull og tøys så får de konfiskere alt jeg og alle andre tjener! Og prioritere for oss alle! Men da vet de at det blir et folkeopprør. Forskjellen på mitt og ditt er tross alt ikke helt glemt – selv efter 70 år med sosialisme.
Individuell fattigdom
er vanskelig å bekjempe. Befolkningen som helhet og Norge som land har i løpet av 100 år, ja selv 50 år, opplevet en formidabel velstandsøkning. Det offentlige har tatt ansvaret for å trygge vår helse, alderdom og sikre grunnleggende utdannelse. Samtidig har folk følt lite behov for ordninger/tilbud på siden av det offentlige (fordi det offentlige føles utilstrekkelig), eller som alternativ. Politikerne har også vært flinke til å legge hindringer i veien for alle tilbud som Når folk ikke får lov til å bruke pengene sine på saker som utdannelse for barn, helsetilbud og pensjoner, går pengene i stedet til forbruk.
Når sosialistene refser høyt privat forbruk kan de egentlig rette pekefingeren mot seg selv: Det er de som først har lagt hindringer i veien for at folk kan bruke pengene sine på tilbud og tjenester staten skulle ivareta. I tillegg har sosialistene sørget for at det offentlige tar på seg så mange oppgaver at ingen av dem løses skikkelig. Dette skaper en misnøye og efterspørsel efter private alternativer. Med generelt høy velstandsnivå har flere råd til å benytte seg av private tilbud.
I fattigdomsdebatten klager sosialistene over: At velferdsnivået er så høyt at noen har råd til å bruke private tilbud. At nivået på offentlige tjenester er så dårlig at noen velger seg private løsninger. At solidariteten er så lav at folk velger private løsninger fremfor å stå i kø for å vente på å få bruke offentlige tjenester. At lovverket ikke stenger for muligheten til å bruke private løsninger.
Offentlig byråkrati og berlinmurer
Når vi gjennom enkeltindividers skjebner i ”velferdssamfunnet Norge” viser at de universelle velferdsordninger ikke lenger fanger opp alle som ikke klarer seg selv, er det grunner til dette: Noen ordninger er statlige, andre kommunale. Ordningene overlapper ikke hverandre, og derfor går folk i runddans mellom offentlige kontorer, inntil de finner ut at ingen ordninger passer dem.
Et av Kristin Halvorsens favorittuttrykk er ”skreddersøm”. Noe om innebærer at hun vil sørge for at ordninger overlapper hverandre. I stedet for å flikke på systemet kunne hun se på årsakene til at noen faller mellom alle stoler. Men da vil hun oppdage et det er selve ideologien og politikken hun og partiet fører som må forandres. Og det vil hun nok ikke.
Hva kan gjøres?
La folk beholde mer av inntekten selv, og foreta egne prioriteringer. Redusere det offentliges oppgaver, slik at skattene kan settes ned. Skape generell aksept for at folk får bruke egne penger på annet enn rent forbruk; helsetjenester, utdannelsestjenester, pensjonsordninger. Avvikle universelle velferdsordninger – når folk faktisk har råd til å betale selv (såfremt de får beholde pengene sine). Skape ordninger for dem som virkelig trenge det – uavhengig av om ordningene forvaltes av stat eller kommune. Gjøre det enklere å skape nye arbeidsplasser, der folk kan jobbe når de vil, så mye de vil, på betingelser de selv har forhandlet frem. Frigjøre arbeidslivet fra politisk regulering – som bare bidrar til å hindre folk i å jobbe seg ut av vanskelig økonomi.
Det er mye som kan gjøres – men de fleste tiltak har lite med sosialistisk forståelse av samfunn, indvid, og stat å gjøre.
