Ap har lagt frem en næringspolitisk handlingsplan, der staten og private igjen skal begynne å samrøre mer. Nettopp hva Adam Smith advarte mot – for over 200 år siden!
I sammenheng med nedleggelsen av Union er næringspolitikk kommet på dagsorden. I et innlegg i Dagsavisen skriver Ap-leder Jens Stoltenberg at Ap vil bruke staten mer aktivt i næringspolitikken, i samvirke med gründere og private eiere. Kampanjesiden ”Nytt flertall” har oversikten over Aps næringspolitiske plan. De fleste politikere vil prøve å eksemplifisere sine standpunkter – for å bevise at de fungerer i praksis, men Stoltenberg har ikke vært udelt heldig med sine eksempler. Ikke alle tiltakene i Aps næringspolitiske handlingsplan vil få de påtenkte regjeringspartnerne til å juble uhemmet, noe DN tok opp på kommentarplass.
Stoltenberg mener samtidig at Børge Brende har tatt ”sommerjobb” som sosialdemokrat i jobben som næringsminister. Vi kan bare supplere: Tenk om Høyre ikke bare brukte Edmund Bruke som sannhetsvitne for egen politikk, men også leste en samtidig; Adam Smith.
Velgernes hukommelse er kort, men eksemplene på hva Stoltenbergs planer kan føre til, ser vi ofte i media. Det er en kjent politisk sport å blinke seg ut såkalte svake grupper, som kan få en egen post på statsbudsjettet. At Norges største kapitalister er en svak gruppe stiller vi oss tvilende til, men flere av dem fikk hjelp av Jagland og Stoltenberg – og statsapparatet.
Liberaleren mener samrøre er et mer dekkende ord for planene til Stoltenberg.
Advarsel mot samrøre – allerede for 229 år siden!
Frem til Smith publiserte sin undersøkelse om årsakene til nasjonenes velstand var økonomien dominert av statsmakter (les fyrster og konger); kalt merkantilisme. Handel var sett på som noe snuskete, der du hadde stor sjanse for å bli lurt.
Smiths grundige empiri viste at det er når enhver tar utgangspunkt i eget talent, evner og kompetanse – og bruker dette for å få dekket egne behov, at samfunnets behov blir dekket. Ved å hjelpe seg selv hjelper man samfunnet som helhet.
Smith poengterte at det finnes så mange behov at det er umulig for en sentral enhet å skaffe seg og til enhver tid ha oversikt over alle behov (de endrer seg nemlig også!), og derefter planlegge for å dekke disse behovene. Det løses langt bedre ved å slippe menneskets kreative evner, kompetanse og krefter løs – slik at disse hver for seg og sammen søker å dekke de behov som er. Det er dette som kalles markedsøkonomien.
Smith innså at ved å holde næringer og bedrifter det ikke lenger er behov for, i live gjennom subsidier og reguleringer, hindrer man at ressursene brukes på nye produkter, bedrifter og næringer det faktisk er behov for.
Samtidig advarte han mot at private aktører går sammen om å hindre konkurranse – ved å samarbeide om priser og annet som setter konkurransen ut av spill, og ved å be myndighetene innføre reguleringer – for å ”beskytte” produkter, næringer og bedrifter, der resultatet blir det samme; konkurransen blir satt ut av spill – og omstillingen blir hemmet.
Det er nettopp samrøret Adam Smith advarte mot Jens Stoltenberg vil ha mer av!
Klarere skiller
mellom statens ansvar for å gi lover og regler, kontrollere at disse overholdes – og statens ansvar for å garantere og/eller finansiere visse typer tjenester er hva det egentlig er behov for. Dessuten må faren for at samrøre oppstå når staten både finansierer og produserer tjenester, samt skal kontrollere at produksjonen er i samsvar med krav som er stilt (hvis de er stilt!).
Vi erkjenner at staten finansierer langt flere tjenester enn liberalister mener er riktig. Men det bør slett ikke være noen grunn til at staten også skal stå for produksjonen! Staten kan favorisere egne produsenter, og bruke regelverket og kontrollapparatet til samme type favorisering. Og eksemplene på at slikt faktisk skjer, er det flere av. Mer bruk av anbud og konkurranseutsetting – samt uavhengige kontrollorganer for kvalitet kan forebygge det verste samrøret. Det er slike små skritt for å gjennomføre klarere skiller – som SV, Sp og LO alltid har vært imot – et Ap holdt i konservative krefters lenker nå vil bidra til å reversere.
Bedre er det om staten trekker seg tilbake fra flere av de områdene den i dag har ansvaret for, og samtidig finansierer. Da kan staten heller sørge for generelle regler som likebehandler ulike produsenter. Først da vil faren for samrøre være minst.
En opprydning kommer ikke av seg selv, når motkreftene er sterke. Den må være ønsket. Hvem er i stand til å gjennomføre en slik opprydning? Slike mer prinsipielle temaer snakkes det lite om i en valgkamp. Da er det ”sakene” – les; det populistiske valgflesket og oljepengene som dominerer.
Sosialdemokratiet – størst fare for samrøre!
Vi så det under Gro Harlem Brundtlands 10 år lange domene av norsk politikk og statsapparat. Også kapitalistene foretrakk Ap, fordi ”stø styring” og kontroll gav dem flest fordeler. Vi så samrøret tydelig demonstrert i forbindelse med IT Fornebu-skandalen.
Gro-epoken var dominert av avideologisert ”administrasjon” som sikret status quo, med sterke reguleringer og subsidier – men samtidig med ”uideologisk” avvikling av direkte statlig engasjement i noen bedrifter (gamle statsstyrte ”flaggskip” – hjørnestensbedrifter som alt i lokalsamfunnet var konsentrert rundt). Når staten avviklet sine egne bedrifter var det lett for private nøkkelbedrifter å be om beskyttelse og subsidier.
Neste år er det 230 år siden ”Wealth of Nations” ble publisert.
Noen foretrekker å late som om advarslene om samrøre ikke gjelder vår tids variant; der sosialdemokratiet i kombinasjon med store kapitalister bruker statsapparatet til gjensidig nytte og glede.
På vår bekostning.
Skal vi finne oss i slikt?
Svaret kan du gi 12.september…
