på ikke-sosialistisk side kan gi Jens Stoltenberg seieren i stortingsvalget på walk-over. Er det ingen som kan snakke Hagen til fornuft?
Igjen har FrP-sjef Carl I. Hagen fått alle til å snakke om seg (også vi). Han mener nå at Erna Solberg, Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim egentlig har innrømmet for seg selv at de må bytte ut Kjell Magne Bondevik som statsminister 13.september – hvis det blir flertall på Stortinget bestående av de ikke-sosialistiske partiene. De sier det bare ikke offentlig.
Krystallklar beskjed
Carl I. Hagen benyttet i går anledningen, ved en samling og presentasjon av partiets fremste stortingskandidater, til å slå utvetydig fast at Fremskrittspartiet ikke under noen omstendighet forhandler om dannelse av en ikke-sosialistisk regjering der det er en teoretisk mulighet for at statsministeren heter Kjell Magne Bondevik.
Dette er en krystallklar beskjed til regjeringen; skaff dere flertall av velgerne uten FrP – eller støtte av et flertall i Stortinget, der FrP ikke inngår. Mulighetene for et regjeringsskifte i høst øker, selv om det ikke skulle skje som en følge av endret flertall på Stortinget.
Hagens saltomortale
På slutten av stortingssesjonen var Hagen selv åpenbart klar over farene for sosialistisk seier ved valget, dersom partiene på ikke-sosialistisk side angriper hverandre fremfor å angripe de tre partiene i museumsalternativet til Stoltenberg. Da ville Hagen at de 4 partiene H, KrF, V og FrP kun skulle snakke pent om hverandre.
Ikke var Stortinget gått fra hverandre før Carl I. Hagen snudde trill rundt; han begikk det som nærmest må karakteriseres som et karakterdrap på statsministeren – og slo fast at FrP ikke kommer til å bidra til at en regjering der Bondevik er statsminister kan fortsette efter valget. Han mente Bondevik burde ta signalet – og allerede signalisere at han trekker seg. I Hagens verden er Bondevik den som ved sin blotte eksistens hindrer et formalisert samarbeid mellom FrP og de tre nåværende regjeringspartiene.
De aller fleste, også Liberaleren, slo fast at Hagen bommet på parlamentarisk sedvane og norsk statsskikk; i Norge er regjeringer ikke avhengig av tillitsvotum ved tiltredelse. En regjering sitter til den blir felt i Stortinget – enten ved at et flertall stemmer for et forslag om mistillit – eller ikke bøyer seg for et kabinettspørsmål fra statsministeren.
Norsk statsskikk: Bondevik kan fortsette
Om flertallet i Stortinget også efter valget består av H, FrP og KrF, eventuelt også Venstre, kan Samarbeidsregjeringen fortsette. Den er en erklært mindretallsregjering – og bare et sosialistisk flertall vil føre til at statsministeren allerede valgnatten eller dagen efter erklærer at regjeringen søker avskjed.
Om dagens flertall består (eller utvides til å omfatte Venstre) kan regjeringen i samsvar med parlamentarisk sedvane fortsette. Både Gerhardsen III og Willoch II gjorde dette, henholdsvis i 1961 og 1985. Da ble flertallsgrunnlag i Stortinget av velgerne redusert til mindretall – men med partier ”på vippen” som i begge tilfeller i hovedsak måtte oppfattes å støtte den sittende regjering.
2001 – og nå
Ved årets valg er at ingen kan være i tvil om FrPs hensikt; å fjerne Kjell Magne Bondevik som statsminister. Samtidig som partiet fortsatt vil ha en ikke-sosialistisk regjering. Dette er en markant forskjell fra situasjonen i 1961 og 1985.
I 2001 gav velgerne i valg beskjed om at de ønsket regjeringsskifte – men sammensetningen av Stortinget ble slik at det erklærte alternativet til Stoltenbergs Ap-regjering falt bort (Sentrumsalternativet). Bondevik II var en plan B i KrF og V – men ikke hos SP. Likevel ville ikke regjeringen kunne tiltre uten å avklare FrPs holdning; ville Hagens undersåtter at Stoltenberg skulle fortsette – eller ha en ny Bondevik-regjering nå med H innenfor og FrP ”på vippen”?
Først forhandlet H, KrF og V frem et regjeringsgrunnlag; Sem-erklæringen. Derefter avklaret man forholdet til FrP – ved å svare på noenogfemti spørsmål om ulike saker. Regjeringen var likevel en erklært mindretallsregjering. Dette betød at selv om man hadde kommet frem til en forståelse med FrP om en del saker, forbeholdt regjeringen seg retten til å danne flertall med Ap eller SV om saker der dette var naturlig.
FrP mener regjeringen skal binde seg ensidig til FrP – og avskrive muligheten til å danne flertall med AP eller SV der regjeringens politikk ligger nærmest disse partiene (f.eks med Ap i utenriks- og sikkerhetspolitikken, med begge i miljøpolitikken, eller med SV i gen- og bioteknologispørsmål).
Carl I. Hagen leser det politiske spillet så godt og kjenner de politiske forskjellene mellom partiene på ikke-sosialistisk side til å vite at det er umulig for KrF og V å gå med på et slikt krav.
Likevel håper FrP at KrF skal la seg friste av tilnærmingen mellom dem i verdispørsmål, skolepolitikk og Israel-spørsmålet til å droppe Venstre og i stedet inkludere FrP i regjeringen. Hagen (og andre) fremhever hvordan Hagen og Høybråten (den nye KrF-lederen) til forveksling kan høres ut som hverandre når de snakker om verdier etc. Vi tror Høybråten gjennomskuer forsøk på å snakke seg ham efter munnen i håp om å innynde seg. Ikke for det; meningene deres samsvarer nok i realiteten på mange områder.
Invitt – til å få knust kneskålene?
I går var det NRK Dagsrevyens Wenche Dager som var Hagens mikrofonstativ – mens Kyrre Nakkim satte uttalelsene inn i en større sammenheng. Det er 4 stortingskandidater som går lenger i sine uttalelser, ifølge VG. De er sikkert utskremt av Hagen, slik at hans holdninger fremstår som «det moderate» sentrum i partiet.
Carl I. Hagen fikk – uten kritiske motspørsmål – fremføre sin påstand om at regjeringen har avvist FrPs invitter til samarbeid. Det er fristende å påstå at når Carl I. Hagen og FrP kommer med invitasjoner til samarbeid, høres det mer ut som en trusel fra mafiaen om å få knust kneskålene hvis man ikke kapitulerer.
FrP har sikret flertall for 3 av regjeringens 4 statsbudsjettforslag denne perioden. To av disse skjedde på bakgrunn av reelle forhandlinger, mens statsministeren måtte stille kabinettspørsmål for å få det tredje budsjettet vedtatt. Og efter å ha sikret flertall for regjeringens økonomiske opplegg, bidro FrP til å sabotere; ved å inngå i flertallet bak barnehaveforliket, ved å hindre regjeringens nedsalg av statens eierandeler i bedrifter, ved å gå imot salget av Forsvarets eiendommer (da det ble bråk om Bolerne) – for å nevne noe. Det er også et poeng at barnehaveforliket innebærer løsninger stikk i strid med hva FrP har programfestet både i perioden som nå avsluttes – og for neste periode!
Ville du samarbeidet med Al Capone – hvis han fremstilte seg som din beste venn, samtidig som han truet med å knuse kneskålene dine hvis du ikke samarbeidet?
Snakke Hagen til fornuft?
Hvis Hagen insisterer på å fortsette nervekringen med regjeringspartiene, i et håp om å psyke ut statsministeren, kan Stoltenberg, Halvorsen og Haga vinne på walk-over 12.september.
For Hagen er målet at FrP skal inn i regjeringen. Uansett om de påtenkte brudene ikke vil. De skal! Og nekter de plent, får bare Jens og damene overta.
Som sitt forbilde Gro i 1986 ser Jens en sjanse til å overta regjeringsmakten. På grunn av manglende avklaringer og dårlig samarbeidsklima på ikke-sosialistisk side. Skiftet kommer – om ikke ved valget så i hvert fall når statsbudsjettet skal vedtas i desember. Derfor nekter han allerede nå å bidra til flertall for statsbudsjettet – om regjeringen skulle fortsette efter valget.
Erna Solberg har naturligvis rett i at Hagen forsøker å holde seg i rampelyset ved kun å fokusere på spillet i politikken – og fortrenger derfor den oppmerksomheten sakene burde ha i en valgkamp. Visst er 2005 et valg om regjeringsalternativer – og der har FrP problemer med å passe inn. Hagen – som hele tiden avviser å kommentere gallup under henvisning til at det er valget 12.september som teller – tar nå nettopp FrPs gallupstyrke til inntekt for at FrP kan bli største parti på ikke-sosialistisk side. Derfor er det FrP som bør danne regjering – med ham selv som statsminister.
Skal valget avgjøres av velgernes antipatier og sympatier for partienes forgrunnsfigurer – eller skal de velge parti (og sette sammen Stortinget) ut i fra en prioritering av hvilke saker de ser som viktige og løsninger de ønsker gjennomført?
Hagen har malt seg og sitt parti inn i et hjørne ved innledningen til valgkampen. Akkurat nå spiller han samtidig på de to rollene han vanligvis veksler mellom; opprøreren (han mot alle) og statsmannen (som redder landet).
Det ser ikke ut til at noen kan snakke ham til fornuft. Da er det bare en løsning som gjenstår:
Velgerne må gi beskjed
om at Hagen skal jekke seg ned – og bidra til ikke-sosialistisk valgseier. Men ikke allerede nå forsøke å innta regjeringskontorene på bakgrunn av et resultat som ikke foreligger før om en måned.
Velgerne kan gi Hagen en klar beskjed ved å stemme på de tre regjeringspartiene, og redusere FrP til en størrelse der partiet fortsatt får innflydelse – men uten makt og mot til å skape kaos.
Alternativet er at velgerne i stedet gir H, KrF, V og FrP rødt kort – og innsetter Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga.
Det vil vi helst unngå..
