I dag er det 60 år siden en atombombe for første gang ble brukt i en krigssituasjon. I hele den ”kalde krigen” øket frykten for atomkrig i takt med veksten i våpenarsenalene. 15 år efter Berlinmurens fall er det risikoen for at terrorister skal skaffe seg atomvåpen som skaper størst frykt.
Det var den nyslåtte president Harry S. Truman som tok avgjørelsen om å bruke atombomben over Hiroshima (og Nagasaki noen dager senere) i et forsøk på å få slutt på den 2.verdenskrig også i Asia. I Europa sluttet krigen 08.mai – i Asia fortsatte den drøyt 3 måneder lenger. Det var først da kunnskapen om USAs dødbringende nye våpen – og de grusomme virkningene da våpenet ble brukt som fikk Japan til å kapitulere. De japanske styrkene var beryktet for sin grusomhet, dødsforakt og fanatisme. Den amerikanske regjeringen var redd tapene av egne soldater skulle øke dramatisk ved et forsøk på å invadere Japan. Til da hadde man bare, med voldsomme anstrengelser, forsøkt å drive japanske styrker ut av områder de hadde okkupert.
Alternative strategier?
Kunne Truman ha handlet annerledes i august 1945? I Dagbladet i dag er det en kronikk som drøfter alternative strategier – blant annet at USAs og Storbritannias allierte, Sovjetunionen kunne vært bragt inn i krigen i Asia. USA hadde allerede fått kalde føtter når det gjaldt alliansen med verdens eneste kommunistiske makt. Egentlig var alliansen mellom de to i årene 1941 – 1945 et unntak. Fra kommunistenes kupp i 1917 (feilaktig kalt revolusjon) var USA en klar fiende – helt til 1989 (men altså med de 4 årene under 2.verdenskrig som unntak). Var noe så kaldblodig og skruppelløst som ønsket om å teste sitt nye våpen over en storby grunnen til at atombomben ble sluppet over Hiroshima? Kunne krigen vært avsluttet uten bruk av atomvåpen?
Menneskehetens kollektive selvmord
er muliggjort med eksistensen av atomvåpen. Frykten og faren for at det faktisk skulle skje, dominerte efterkrigstiden. Feilaktige reaksjoner på uklare hendelser – eller rett og slett teknisk feil – kunne skape atomkrig. Verden ble for alvor klar over faren under Cubakrisen i 1962. Frem til da var USAs og NATOs svar på ethvert militært fremstøt fra Sovjetunionen såkalt ”Massive response”; uansett hvor lite eller begrenset en militær aksjon fra Østmaktene ville NATO svare med et massivt atomangrep. Efterhvert som også Sovjetunionen fikk atomvåpen, og strammet grepet om sine vasallstater ble ”spillets” regler klarere; Polen og Øst-Tyskland 1953, og Ungarn 1956 viste at USA i praksis godtok sovjetisk kontroll og maktbruk innenfor egen interessesfære. Efter Cubakrisen endret Kennedy strategien fra massiv til ”flexible response”. Man skulle vurdere omfanget og alvoret i aggresjonen fra øst før man gav et tilpasset svar.
Kommunistenes lakeier
eller et reelt uttrykk for frykt og ønske om forandring? Meningene om atomprotestene som efterhvert utfoldet seg i mange land under den kalde krigen var mange. Fredsmarsjer, ”menneskelenker” og underskriftskampanjer ble sett på som uttrykk for naive menneskers manglende forståelse for kommunistenes vilje til verdensmakt, og deres regimers reelle undertrykkelsesvilje. Det var militære og politiske ”hauker” som besatt den virkelige kunnskapen om det Reagan kalte ”ondskapens imperium”.
Den kalde krigen varte i ca. 40 år – en kort periode i historisk sammenheng. Uansett om atombombene som ble sluppet over Japan i august 1945 sees på som slutten på 2.verdenskrig eller et forspill til den kalde krigen, har vissheten om effekten av våpenet hvis det blir brukt hengt tungt over politikere og (kanskje) militære i alle årene siden.
Unngå spredning!
Denne parolen ble efterhvert sentral i atommaktenes politikk efter 1945. USA ville ikke at Sovjetunionen skulle ha den, ingen av de 4 vetomaktene (USA, Sovjetunionen, Frankrike og Storbritannia) ville at land i det eksplosive Midtøsten skulle ha den, Israel vil ikke at arabiske stater skal få den, mens hverken Israel, China, Inda eller Pakistan (i likhet med de tidlige atommaktene) vil at opprørsgrupper og terrorister skal få tak i en variant (f.eks ved bruk av avfall fra atomreaktorer etc til å lage såkalte ”skitne bomber”).
Oppløsningen av Sovjetunionen reduserte kontrollen med landets atomvåpenarsenal dramatisk, og spredte våpnene til nye republikker med overveiende muslimsk befolkning.
Ikke-aggresjon
i mellommenneskelige forhold er et viktig prinsipp i liberalismen. Å bruke aggresjon mot mennesker som ikke har gjort deg noe, men som ved gruppeinndeling tilfeldigvis kan plasseres i en gruppe med en som har utøvet aggresjon mot deg, er uakseptabelt. Å forsvare seg mot angrep er legitimt, men ikke ved å tildele kollektiv straff. Atomvåpen er et våpen som aldri kan ramme kun den/de som har utøvet aggresjon mot deg – og er derfor et uakseptabelt våpen å bruke til forsvar – eller til gjengjeldelse.
Liberalister er mot verneplikt, siden dette innebærer tvang initiert mot enkeltmennesker. Militært forsvar (for å beskytte individenes medfødte rettigheter) er blant de oppgaver liberalister anerkjenner at statsmakten skal ha ansvaret for.
Hvordan skal/bør liberalister opptre overfor et militærvesen der bruk av atomvåpen kan inngå i den militære strategi? Vil ikke bruk av atomvåpen ramme uskyldige – som for eksempel kun kan sies å ha nasjonaliteten til felles med aggressoren? Men samtidig være undertrykket av samme aggressor – gjennom et diktatur?
Liberalister kan ikke, uten å gå på akkord med sin ideologi, godta atomvåpen eller strategier som inkluderer bruk av atomvåpen.
Liberaleren istemmer parolen: Aldri mer Hiroshima!
