Kommunalminister Erna Solberg lover ”reformpause” i kommunesektoren – hvis samarbeidsregjeringen blir gjenvalgt. Er det så lurt?
Erna, også kalt Jerna for sin stenhårde linje overfor både asylsøkere og kommunepolitikere (uten sammenligning for øvrig), forsøker muligens å berolige bekymrede ordførere og rådmenn med sin uttalelse til Kommunal Rapport. Valgkampen kan bli tøff for en regjering som ikke tror løsningen ligger i mer penger – men i stedet i effektivisering og rasjonalisering. Fra venstresiden, både museumsalternativet og ”røde Carl” fristes det nemlig med penger – og mer statsstyring fremfor lokal frihet til egne prioriteringer. Mange velgere møter kommunen før staten når de trenger offentlige velferdstjenester.
Kommunepolitikerne er snare til å skylde på staten (Erna), både for å være den reneste Onkel Skrue når det gjelder pengebruk – og for rigide statlige regler og byråkrati. At det er kommunestyrene og fylkestingene som faktisk har ansvaret for å prioritere de oppgavene de har med de ressursene de får fra staten, snakker de sjelden høyt om. Og blir de konfrontert er det ovennevnte to forhold som først kommer i køen av unnskyldninger.
Regjeringen har fokusert på kommunesektoren denne valgperioden; på effektivisering, rasjonalisering, bruk av moderne teknologi, samordning av tjenester fremfor ”Berlinmurer” i offentlig forvaltning. Å oppnå resultater er ikke gjort i en håndvending. Derfor har både brukere og politiske motstandere gjerne lett spill når de efterlyser konkrete beviser på at regjeringen har valgt riktig linje overfor sine undersåtter fylkene og kommunene. Deres svar er alltid mer penger – hvis det ikke er mer istedenfor mindre offentlig ansvar. Som om kommunale oppgaver i Norge noensinne de siste 60 år har vært utført av andre enn offentlig ansatte.
Hvis museumsalternativet får sin vilje, vil vi ikke merke forskjell på om det er AP/SV eller H/FrP som styrer kommunen vi bor i. Om FrP får noe å si vil det være staten som bestemmer uansett hvor du bor. Lokaldemokrati er sjelden annet enn et begrep reservert for festtaler. Det finnes faktisk undersøkelser som dokumenterer realitetene – hvilke partier som er villige til å gi lokale makthavere en sjanse til å prioritere, uten å bli overprøvet av rikspolitikerne.
Dette er ikke et tema der det er enkelt å gi ideologiske svar. Det vil si, det er enkelt, men en vanskelig materie. For er ikke lokalpolitikerne selv de flinkeste til å fremheve at ”hos oss har ikke politiske skillelinjer så mye å si, vi jobber alle for innbyggernes beste”? Joda! Kanskje er det derfor politikerforakten øker og valgdeltagelsen synker; det er umulig å se forskjell på partiene, når de styrer lokalt. De kutter de samme stedene, og gjør de samme grepene. Og det er synd. Nettopp politiske forskjeller og ulike virkemidler (med ideologi i bunnen) skaper spenning, interesse og intensitet i debatten. En side av saken er at Ap, sentrum og Høyre sjelden har vært uenige lokalt (historisk sett). Det er gjerne SV og FrP som har skapt ideologiske skillelinjer i kommunestyredebattene. Nå er nye dimensjoner kommet inn; spørsmål om lokal frihet kontra sentralstyring, og om åpenhet og innsyn kontra kameraderi mellom lokale byråkrater og folkevalgte. Med dette i mente burde ikke kommunalministeren varsle noen reformpause.
Snarere er det behov en reformbølge; for flere reformer og skarpere politiske skillelinjer også i lokalpolitikken og når det gjelder kommunal og regional forvaltning.
Hvilke reformer burde Erna Solberg varslet?
Grunnlovsfesting av lokalt selvstyre. Klart definerte skiller mellom statlige, regionale og kommunale oppgaver. Opprydning i finansieringsordningene slik at riks- og lokalpolitikerne ikke kan lamme velgerne med gjensidige beskyldninger om hvem som har ansvaret når oppgaver ikke blir løst til brukernes (og velgernes) tilfredsstillelse. Utfordringsrett (at private får utfordre kommunale ansatte at private kan gjøre deres jobb bedre), lokal beskatningsrett, klarere skille mellom bestillere/finansierere/kontrollører av tjenester og tjenesteprodusenter er andre reformer som burde innføres. Bruk av ny teknologi kan revolusjonere lokal styring og borgernes innflydelse og deltagelse.
Hvor mye av dette er liberalisme? Godt spørsmål. Liberaleren ønsker i tiden frem mot (og efter!) valget å se på partienes løsninger – i lys av hvordan kommuner og fylker fungerer i dag, og i vårt ideologiske lys. Så får vi se hva svaret blir.
Ett er sikkert; norske kommuner og fylker har bare så vidt berørt ideologiske konflikter som privatisering (reduksjon av offentlig ansvar) konkurranseutsetting (kombinasjon av offentlig finansiering med bruk av markedet i produksjon og prissetting av tjenester), demokratisering (i betydningen direkte demokrati; borgerinitiativ, folkeavstemninger etc) av kommunene – og bruk av moderne kommunikasjonsmidler i lokal forvaltning og styring.
Vi kan allerede nå slå fast at sosialistene overdriver voldsomt i sin retorikk og agitasjon mot ”markedsliberalisme” etc.;
– hvor mange elever går i private skoler – 2%? Vil Friskoleloven doble dette tallet – til hele 4% Da er det beklageligvis 96% (!) som må henslepe dagene med offentlig ansatte pedagoger..
– av ca 430 kommuner er det rundt 12 som har avtaler med private sykehjem
– blir de fattige enda fattigere av at rike øker sin papirformue?
– hvis fattigdom er slikt et stort problem i Norge, hvorfor gjorde ikke Ap noe da de satt i regjering sist (Stoltenberg 2000/01 eller Jagland 1996/97)?
Slike tall finnes det flere av. Liberaleren ber sine lesere om hjelp! Send oss linker til artikler om tilstanden i kommuner og fylker – der sosialistenes retorikk stilles i relieff mot sannheten!
Med ovenstående tall som foreløbig sannhetsvitne drister Liberaleren seg til å påstå: Tilstanden i kommune-Norge er langt unna markedsliberalisme, ja endog sosialliberalisme. Egentlig er (fortsatt med henvisning til tallene for elever i privatskoler og bruken av private til å drive sykehjem) Norge i sannhet ”den siste sovjetstat” på dette området!
Det er et sterkt behov for reformer i kommunal sektor de neste fire årene!
Hører du, Erna?
