AUF krever kulturkort for ungdom slik at alle under en viss alder kan slippe billig inn på ulike kulturarrangement som for eksempel teater, opera og konserter.
Galskap
Skribenter lurer av og til på om enkelte AUF-medlemmer spiller dum. Det kommer nemlig ofte forslag som kun kan karatiriseres som rent galskap. Forslaget om kulturkort går i den kategorien.
Hvem i all verden skal betale for moroa, skattebetalerne?
En ting er å regulere skattefinansierte kulturtilbud som arrangeres i regi av offentlige institusjoner, men hvordan vil AUF gjøre et inngrep ovenfor private arrangører, fastsette priser ved tvang?
Har AUF tenkt at reduserte priser kan bety tapte inntekter, og dermed færre kulturarrangement?
Spørsmålene er som dere skjønner mange, men AUF gir svært få svar i pressedekningen som dette forslaget har fått.
Kulturkort det samme som kollektivrabatt
AUF mener et kulturkort vil gjøre det billigere for ungdom å delta på kulturarrangement som for eksempel konserter. AUF mener at mange ungdommer har dårlig råd, og da er det ofte prisen som hindrer dem i å delta i det rike kulturlivet Norge har. På samme måte som at mange ungdommer brukerkollektivtilbudet fordi det er billig, så mener AUF at mange av dem ikke går på teater, hører på klassisk musikk fordi det rett og slett er for dyrt, melder NRK.
For å sikre alle unge muligheten til å benytte seg av ulike kulturtilbud, ønsker AUF et eget kulturkort for unge under 20 og studenter. Dette kortet skal sikre gratis inngang på enkelte forestillinger og arrangementer i løpet av et år, samt reduserte priser på alle kulturarrangementer i løpet av det samme året. Kortet skal sikre gratis inngang på museer, skriver AUF på egen hjemmeside.
Kulturen er allerede oversubsidiert
Kultur er allerede en subsidiert sektor, eller skattefinansiert som skribenten liker å kalle det. Det bevilges direkte til overføringer til kultur gjennom statsbudsjettet, fylkeskommunens budsjett og kommunes budsjett. Det skjer i alle fylkeskommuner og alle kommuner. I tillegg drifter alle nivå i offentlig sektor ulike kulturtilbud, alt fra opera til kino og museum. Offentlig sektor er inne på nesten alle kulturelle områdene med skattefinansierte penger. Det vil være umoralsk å øke innsatsen på dette området ytterligere.
Også privat sektor står for et enormt tilbud. Noen får offentlig støtte, men mange må klare seg uten. Reduserte inntekter vil gi et dårligere tilbud, og store rabatter til en stor gruppe vil for mange arrangører bety store underskudd. Få private vil stå som arrangør dersom inntektene ikke står i stil med utgiftene. Kulturkortet kan gi et redusert tilbud, og det kan umulig være det AUF drømmer om.
Den liberalistiske løsningen er enkel, men sannsynligvis svært effektiv. Reduser eller fjern det offentliges engasjement i kultursektoren, og la folk beholde mer av egne inntekter. På den måten vil markedet regulere kulturlivet gjennom tilbud og etterspørsel.
Kulturkortet, en realitet?
Tanken om kulturkortet er ikke ny, men tidligere så de fleste på dette forslaget som totalt useriøst. Ved behandlingen av kulturmeldingen tidligere i år ville Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ha en vurdering av forslaget. Skulle de rød-grønne få en valgseier ønsker Trond Giske en prøveordning, og for alle i frivillig sektor bør det være grunn nok til å ikke stemme rød-grønt ved høstens stortingsvalg.
Tenk om den lokale fotballklubben må slippe flertallet av tilskuerne gratis inn på stadion fordi AP, SV og Sp har bestemt det i Stortinget? Det er både frihetsinnskrenkende og reguleringskåthet i en sinnssyk sammenblanding.
