Natten mellom 04. og 05.august 1789 falt selve grunnpilarene i Frankrikes l’ancien regime; overklassens privilegier. Denne natten er blitt kalt privilegienes Bartholomeusnatt – med referanse til en annen og blodigere begivenhet i fransk historie.
Den franske revolusjon er sammen med den amerikanske uavhengighetskamp to likestilte deler av liberalismens fundament; da prinsippene beveget seg ut av filosofenes bøker og inn i virkelighetens verden.
Gjennom disse to begivenhetene, nesten parallelle i tid, med flere personer som deltok i begge, og med felles bånd og i gjensidig inspirasjon, har mennesker verden over i mer enn 200 år fått oppleve et liv med rettigheter menneskene, hvis liv var levet før disse milepelene i frihetens historie, bare kunne drømme om.
De prinsipper Locke, Montesquieu, Smith, Wollstonecraft, Jefferson, Paine og andre filosoferte over, diskuterte, skrev om – og noen av dem også kjempet for, er i dag så selvfølgelige for mange at man knapt reflekterer over epoken prinsippene først fikk praktisk betydning i menneskers dagligliv.
Andre mennesker betrakter ikke disse frihetens prinsipper som annet enn historie, da de av falske profeter er blitt kastet blår i øynene og har trodd de fikk nyte de samme friheter – ved å følge Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao og andre.
Den utrolige sommeren
i 1789 møttes stenderforsamlingen i eneveldige Ludvig XVIs slott Versailles utenfor Paris i mai. De tre stendene (adel, geistelige, og borgernes stand, 3.standen) kom sammen hadde regjeringen (kongens rådgivere) ikke klart å bli enige om stemmerettsspørsmålet; skulle stendene ha en stemme hver for seg (slik at tredjestanden alltid ville bli nedstemt), eller skulle de stemme samlet med en stemme pr. hode i forsamlingen (da ville 3.standen ha flertall!)?
Det er viktig å vite at både adelige og geistelige som var uenige med sine mer konservative standsfeller hadde latt seg velge som 3.standens representanter.
3.standen løste utfordringen med stemmereglene selv, da den 17.juni samlet seg i et ballhus i Versailles. 3.standen inviterte de to andre til å slutte seg til 3.standen – og danne en nasjonalforsamling. Og 3 dager efter var kongens og de privilegertes kapitulasjon et faktum. Frankrike hadde fått et enkammers parlament.
Det store problemet for kongen, hans regjering, – og for nasjonalforsamlingen, var den finansielle krisen som ble utløst av at Frankrikes tilgang til internasjonal kreditt var blitt stengt i 1783. Samtidig øket folkets utålmodighet med landets ledelse i de dårlige tidene.
Efterhvert kom det til en konflikt mellom kongen og de radikale borgere i Paris, som dannet en komite for å forsvare seg mot kongens soldater. Dette var vanlige folks inntreden i revolusjonen. Da finansminister Jacques Necker, egentlig fra Geneve, ble avskjediget 12.juli, startet et folkelig opprør i Paris som endte med at fengselet/festningen Bastillen ble stormet, de 7 gjenværende fangene satt fri – og kommandanten ble halshugget. Kongen bøyet seg igjen, og reinnsatte Necker. Eksempelet fra Paris ble fulgt over hele landet. Byer opprettet selvstyre – frie fra kongens embedsmenn. Også bøndene reiste seg til kamp mot sine adelige herrer. Samtidig strømmet klageskrifter inn til kongen og nasjonalforsamlingen – vanlige folk ville fortelle om sin hverdag, og be om noe bedre.
I klageskriftene kom de undertrykkede til orde. Hva klaget de over? Føydalavgifter, pliktarbeide, seigneurenes monopol på viltet i skogene, deres rett til å ferdes over bøndenes mark under jakten, eneretten på vinpresse, mølle og bakerovn – fordi monopol driver prisene i været. De klaget naturligvis også over økede avgifter – og noen nye.
Tiden gikk, uten at nasjonalforsamlingen klarte å drive revolusjonsverket fremover. Det skapte bitterhet, skuffelse og sinne.
I nasjonalforsamlingen var man redde for hva bøndene kunne skape av uro. En fredelig revolusjon kunne bli voldelig. Noen steder var det utøvet vold mot adel og embedsmenn.
De undertrykkede og uprivilegerte måtte få ”noe” – og det var dette som knekket det gamle regimets privilegerte.
Den dramatiske natten
Om formiddagen 04.august bestemte nasjonalforsamlingen seg for senere å vedta en egen erklæring om menneskenes rettigheter. Så skulle forsamlingen diskutere en erklæring om å diskutere føydalavgiftene – og erklæringen skulle leses opp i kirkene. Inntil avgiftene var behandlet i nasjonalforsamlingen måtte de betales.
«Bretonerne» ville det annerledes. Radikale representanter fra Bretagne ville fjerne disse avgiftene – med en gang. De la en plan – som ikke ble fulgt. For i kveldsmøtet grep enkeltrepresentanter ordet med enda mer radikale forslag. En representant angrep privilegier han selv ikke hadde – og fikk dem avskaffet! Den som ble rammet foreslo å oppheve privilegier andre hadde – og slik rullet det videre.. Presidenten ble bedt om å stanse møtet – men bretoneren Le Chapelier lot dem drive på. Inntil alle privilegier var falt.
De viktigste privilegiene som ble avskaffet, var føydalavgiftene, pliktarbeidet, restene av livegenskap (slaveri), seigneurenes monopoler og domsrett, kirkens tiende (skatt), skatteprivilegier og alle andre privilegier som person, stand, by eller provins hadde. Eiendomsrett til embeder ble avskaffet (og innehaverne fikk rett til erstatning). Laugene skulle også avskaffes. Alle disse vedtakene ble gjort i prinsipp. Og da detaljene senere skulle utformes skapte uenighet ny utvikling i revolusjonen.
Det var spesielt bøndene som tjente på privilegiene som forsvant. Da kirkens gods ble beslaglagt for å selges i november, var bøndene de ivrigste kjøperne. Også jorden til adelsmenn som hadde emigrert, ble beslaglagt.
Frankrike var med et slag blitt et mindre institusjonalisert forskjellsbehandlende samfunn. Det var først da neste begivenhet fant sted, at frihets- og likhetsprinsipper for alvor ble innført; Erklæringen om menneskenes og borgernes rettigheter, 26.august samme år.
Navnet ”Bartholomeusnatten”, også kalt Blodbryllupet i Paris, massemordet på hugenottene, dvs. de franske protestantene, som skjedde ca 200 år før revolusjonen i 1789.
Massemordet ble satt i gang av Katarina av Medici i forbindelse med bryllupet mellom hugenottlederen kong Henrik av Navarra og Katarinas datter Margareta. Massakren av bryllupsgjestene ble utført av de katolske borgerne i Paris natten til den 24. august 1572. Forfølgelsene bredte seg over hele Frankrike og antas å ha krevd 7 000—10 000 ofre.
