Kristin Halvorsen kaller ledelsen i Norske Skog arrogante fordi Union-fabrikken i Skien legges ned. Er hun uvitende om økonomi – eller bare valgkamp-sleip?
Den dummeste kommentaren til nedleggelsen kan tillegges SV-leder og kommende finansminister (måtte eventuelle høyere makter bevare oss!) i en ny Stoltenberg-regjering; Kristin Halvorsen.
Beslutningen om at Norske Skog ville legge ned Union i Skien har vakt sterke reaksjoner både i lokalsamfunnet, blant de ansatte, og hos politiske myndigheter. Derfor har politikere i valgkampmodus løpt ned dørene hos Norske Skog, og hos media som vil være mikrofonstativ, med krav om å bli informert om tilstanden i bedriften generelt og hos Union spesielt. Og ikke minst med krav om at nedleggelse er galt svar, uansett spørsmål. Det viser manglende samfunnsansvar, rovdyrkapitalisme etc. hos Norske Skogs ledelse og eiere.
Liberaleren har skrevet om saken i flere kommentarer; Det går jo med overskudd, En krone for en fabrikk?, og Svikerpartiet.
Media har naturligvis hatt rikelig med artikler, kommentarer og ledere om saken; «Opp som en hjort, ned som en lort» (VG, om Brende), «Et liv etter Union» (VGs leder), «Makten ter seg» (Aftenpostens leder), «Rovdyrene i Norske Skog» (Dagsavisens kommentar), og «Kamp om Union» (Adresseavisens kommentar). Den nyomvendte sosialdemokrat Carl I. Hagen har også sitt å si til Union-ledelsen.
Fremtidig finansministers signaler – skrekk og gru
SV-leder Kristin Halvorsen kan bli finansminister i en sosialistisk regjering efter valget. Hun vil få en bratt lærekurve i hva staten i virkeligheten ikke kan gjøre. Hun har kalt Norske Skog-ledelsen arrogant. Men demonstrerer selv uvitenhet om hvilke hensyn en bedriftsledelse i et internasjonalt konsern må ta. Hvis hun da ikke bare er valgkamp-sleip. Hennes uttalelse om at det bør være forbud mot å legge ned lønnsomme bedrifter får prisen som ukens og sakens dummeste. Hva er det Halvorsen vet om lønnsomheten ved Union som Norske Skog ikke vet?
Hvilke signaler er det en av landets (dessverre) mest fremtredende politikere sender ut, med en slik uttalelse? Jo, at bedriftsledere risikerer politisk fordømmelse for å ta bedriftsøkonomiske vurderinger. Og at disse helst bør foreta klart uheldige (men ikke åpenlyst dumme) disposisjoner, slik at lønnsomheten reduseres år for år, til bedriften går med underskudd. Da kan den legges ned, uten annet enn gravtaler fra politikerne. (Og kanskje krav om at dette bør staten styre med i stedet?).
I tillegg sender Kristin Halvorsen ut et annet og minst like alvorlig signal. Norske Skog har sagt at fabrikken i Skien legges ned for å unngå at arbeidsplasser i andre deler av konsernet skal gå med i dragsuget. Med sine uttalelser sier Halvorsen (og andre politikere) at nettopp arbeidsplassene ved Union er viktigere enn resten av arbeidsplassene i Norske Skog. Hvor befinner disse seg? Mange av dem er i utlandet. Hva tilsier at norske arbeidsplasser er viktigere å bevare enn dem utenfor Norges grenser?
Næringsminister Børge Brende har ikke hatt lette dager, der han og rådgiverne har sydd sammen en ”tiltakspakke” (som politikerne simpelthen elsker pakker og planer!) som snart hver eneste nedleggingstruede bedrift vil troppe opp å forlange og få. Brende har laget ris til egen bak – og tydeligvis glemt Adam Smith; om generelle, vide rammer for markedet – og ikke subsidier, toll, særbehandling av enkeltnæringer fremfor andre, og lovreguleringer som hindrer nødvendig omstilling. Hvor ble det av Høyres markedsøkonomiske politikk? Gikk den dukken i valgkamptåken? Det er lett å skjønne redaksjonsmedlem Mosfjells fortvilelse over et Høyre som tilsynelatende gikk i riktig retning.
Eiendomsrett, avtalefrihet
og andre konsekvenser av menneskets medfødte rettigheter er noe av grunnlaget for markedsøkonomien. En person har eiendomsretten til sin kompetanse og sine ferdigheter, og kan ved å inngå frivillige avtaler bytte til seg goder for å bruke sin kompetanse til bestemte formål. Dermed får personen eiendomsrett til disse godene. Tilslutt kan godene bli til fysisk eiendom, som land eller bedrifter. Om eieren bestemmer seg for å stenge sin fabrikk, er det vedkommendes egen beslutning. Det er eieren som har informasjonen som ligger til grunn for en slik beslutning. At utenforstående kommer og kritiserer en slik beslutning, må eieren kanskje godta. Men at utenforstående, uten relevant informasjon, skal komme og overprøve eierens beslutning om f.eks å stenge sin bedrift, hører ingen steder hjemme. Ledelsens og styrets hovedansvar er å gjøre jobben eieren har gitt dem; å skaffe best mulig avkastning på den investerte kapitalen. Når forsvant noe så elementært fra politikernes pensum? Enn si finanspolitikernes elementærkunnskap?
Markedets virkelighet
Hvordan begrunner Norske Skog nedleggelsen av Union? Med to forhold: Fabrikken i Skien er ikke lønnsom nok (les: Tjener for lite penger), og; det produseres for mye papir i Europa.
La oss først se på hva markedet sier om overproduksjon: En tilbyder av et produkt det er for mye av i markedet, kan enten senke prisen i håp om at efterspørselen kan ta seg opp (og i mellomtiden går lønnsomheten ned), eller redusere produksjonen av dette produktet – slik at prisen på det gjenværende volumet av produktet øker. Det er en kjent sak at ved knapphet på en vare eller tjeneste øker prisen. Ved overflod går prisen ned. Hvis bedriften reduserer produksjonen trenger den færre ansatte – og må permittere eller si opp folk. I denne saken har eieren flere tilsvarende fabrikker å ta hensyn til. Istedenfor å si opp noen ved hver fabrikk går ledelsen inn med grundige analyser av hver fabrikk, og kommer til den konklusjonen at det er bedre å bruke øks ett sted en ostehøvel alle steder. Kommunepolitikere med trange budsjetter burde kjenne igjen denne situasjonen..
Hvis bedriften fra før av er lite lønnsom, eller har synkende lønnsomhet, må ledelsen se om det er noe som kan gjøres for å øke lønnsomheten. Det kan være rasjonaliseringer, innsparinger, permitteringer eller oppsigelser – alt i håp om å spare noen kroner. Men dette kan ikke gjøres bare for å komme over de første uker eller måneder. Det må være lønnsomt i et lengre perspektiv. Det er i en slik situasjon Norske Skog sier det ikke er håp for Union. Og det er denne vurderingen det politiske miljø setter seg til doms over.
Ville det bedre situasjonen (overproduksjon av papir i Europa) om Norske Skog solgte Union til de ansatte eller til konkurrenter? Nei, naturligvis ikke. Det ville kanskje gitt nye eiere muligheten til å tape sine penger – før de måtte bite i det sure eplet. Noen ganger må man ta konsekvensen av overproduksjon; redusere produksjonen. Det gjør Norske Skog.
Norske politikere burde ikke fortvile. Det har vært steder og tider der man ikke tok hensyn til markedets signaler. Man produserte det man mente markedet trengte – uten å spørre om man tok feil eller ikke. Derfor ble det i Sovjetunionen i mange bransjer og bedrifter produsert for lager. Efterhvert ble det stor efterspørsel efter lagerlokaler – men ikke efter produktene som fylte opp lagrene. Vi vet alle hvordan det gikk med Sovjetunionen og de andre landene som foretrakk kommandoøkonomi fremfor markedsøkonomi. Det var politikere som satt og kommanderte…
Kommandoøkonomi kalles også planøkonomi. Det var noen som satt og la planer for økonomien. Hva som skulle produseres hvor og når. De spurte ikke noen om behov før de la planer. For de som satt og la planer – politikerne – spurte heller ikke i andre sammenhenger noen om noe som helst. For de visste best. Politikerne, altså…
Noe å lære av Gro og Reiulf?
Vi tror politikerne, uansett partitilhørighet burde ha lest noen linjer i tidligere Ap-leder Reiulf Steens bok ”Der hjertet banker”, og noen sider i tidligere Ap-leder og statsminister Gro Harlem Brundtlands bok ”Dramatiske år”.
Steen skriver om hvordan A-ledelsen, Samarbeidskomiteen mellom LO og Ap, og regjeringen Nordli satt og diskuterte detaljer ved Tandbergs strategi. Steen stiller det betimelige og selvkritiske spørsmålet; men visste de hva ”tung stereo” var for noe? Han innser i memoarene det latterlige i hele situasjonen. Politikerne gjorde andres jobb, istedenfor sin egen. De gikk inn i detaljene – og mistet overblikket (se under, om generelle rammevilkår).
Gro Harlem Brundtland skriver om gjentatte redningsaksjoner for Kongsberg Våpenfabrikk, og hvordan industriminister Finn Kristensen måtte formidle at den statlige pengesekken var lukket. Blant dem som protesterte heftig mot forslaget om såkalt styrt akkord for KV var daværende Venstre-ordfører i KVs hjemby Kongsberg, Eldbjørg Løwer (da GHB skrev sine memoarer var Løwer statsråd i den første Bondevik-regjeringen).
I tiåret 1986 – 1996, da Gro styrte Norge nærmest som en blanding av administrerende direktør i et privat firma og president (efterhvert mer som en dronning), ble den statlige industripolitikken som preget den sosialdemokratiske æraen i Norge demontert i sin helhet. Det var Ap selv som hadde regien. Kritikere av Aps høyrevri under Gro bruker ofte eksempler fra regjeringens og statens manglende støtte til statlige bedrifter i motvind som sannhetsvitne. Disse kritikerne, som befant seg både innenfor Ap og fagbevegelsen, og blant partiene på venstresiden, har egentlig manglende virkelighetssans, og har ikke fått med seg at Keynes’ motkonjunkturpolitikk avgikk ved døden internasjonalt allerede i 1970-årene.
Når museumsalternativet til Jens Stoltenberg ved høstens valg foruten Ap består av 2 partier som så klart demonstrerer at de ikke skjønner noe som helst ved økonomisk politikk, kan vi bare frykte fremtiden hvis disse skulle vinne valget. Da blir ikke det politiske hylekoret utenfor Norske Skog noen pinlig engangsforeteelse, men en dagligdags hendelse.
Generelle rammebetingelser
Istedenfor å demonstrere sin uvitenhet i full offentlighet – valgkampmodus tror vi ikke det er mulig å helbrede politikerne for – burde politikerne konsentrere seg om å sørge for gode og ikke minst varige generelle rammebetingelser for næringslivet. Hvis det skal være mulig å skape lønnsomme og varige arbeidsplasser i Norge må næringslivet vite hva de har å holde seg til; skatteregler, byråkrati og lovverk kan ikke endres i ett sett. Samtidig. Da kan man ikke forvente at næringslivslederne har den tålmodighet som skal til for å satse langsiktig. Også investorene skal ha avkastning av sine midler. Det får de ikke hvis lønnsomheten reduseres på grunn av hyppige endringer i rammebetingelsene. Også VG er inne på dette i dagens leder.
Staten bør legge til rette gjennom generelle regler (på et minimum) og et enkelt skattesystem. Ikke ved stadig innblanding i bedriftenes disposisjoner og strategier, subsidiering, tollmurer og annen inngripen i markedet.
Bedrifter startes, blomstrer opp, lever og dør. Hvis bedriften er ineffektiv eller markedet for akkurat dette produktet forsvinner, går bedriften under. Da startes nye bedrifter med produkter og strategier bedre tilpasset sin tidsalder. Det er en grunn til at vi i dag reiser i fly og ikke i hestekjerrer. Det skal vi være glade for.
Oljesmurt rikdom – og så?
Norge har en oljesmurt økonomi. Vi som bor her er, som Kristin Halvorsen skrev i sin bok «Rett fra hjertet», i sheikens venteværelse. Mange politikere, deriblant 2 av 3 partier i museumsalternativet til Stoltenberg, vil bruke mer oljepenger. Samtidig føres en debatt om hva Norge skal leve av efter oljen. Skal vi lage en verdensvariant av Folkemuseet på Bygdøy; distriktssubsidier til bønder, fiskere og turistnæringen i distriktene? Eller skal vi satse på å bli verdens kunnskapssentrum, spesielt på IT? Toget er kanskje gått, der. Det er en kjent sak at norske gründere og oppfinnere må utenlands for å skaffe seg kapital – og frigjøre seg fra norsk byråkrati og regelverk. DN hadde forleden en artikkel om hvordan ligningsfunskjonærene saboterer Skattefunn-ordningen.
Norske politikere er mer opptatt av å beholde gårsdagens næringer og bedrifter, enn å legge forholdene til rette for dem som skaper nye næringer og bedrifter. Det er i et slikt, tilbakeskuende lys, vi må se på politikernes hylekor i Union-saken.
Gråt, gamle Norge!
