Denne helgen var det året største science-fiction kongress i Oslo. Arrangementet var et samarrangement mellom Shadowcon 10 og Intercon 2005 Det var 7-8 parallelle programspor og kongressen samlet over 300 deltagere. Den svenske libertarianeren John-Henri Holmberg var æresgjest på kongressen. Liberaleren ordnet selvsagt et intervju!
Vi treffer ham etter en paneldebatt med temaet ”Hvis de store forlagene ikke vil utgi det vi vil lese…” John-Henri er en naturlig deltaker i et slikt panel siden han driver eget forlag og har jobbet med bøker i nesten 20 år. Løsningen på problemet er POD – Print/Publish On Demand. Bøker som trykkes opp ved kjøp. Panelet spår imidlertid at det går noen år før dette virkelig tar av.
Vi setter oss utenfor Helge Enghs Hus på Blindern, og John-Henri tenner seg en røyk.
– Er muligheten for Print On Demand positivt for en liten ideologi som libertarianismen?
– Elektroniske fremskritt er viktig for publisering av alle bøker. Det gir muligheten for små opplag. For små ideologiske grupperinger som libertarianere er det helt grunnleggende.
– Du har vært involvert i Nyliberalen, det svenske tidsskriftet som utgis av Frihetsfronten, siden starten. Hvor viktig har bladet vært?
– Vet ikke. Det er vanskelig å slå fast hvor viktig et slikt blad er. Det man vet om den libertarianske bevegelsen i Sverige er at den har gått veldig i bølgebaner. Den har gått opp når 3-4 entusiastiske personer har vært aktive, skrevet, reist rundt og snakket. I de periodene har Nyliberaleren fått mange nye abonnenter, fanget opp de nye menneskene som er blitt inspirert og gitt dem argumenter. I de periodene der det har gått dårlig, har Nyliberaleren vært et fast innslag som har tatt vare på de trofaste libertarianerne og gitt dem ideologisk inspirasjon.
– Du var selv redaktør for et par nummer?
– Ja, på et tidspunkt tok jeg ansvaret på grunn av en desperat Henrik Bejke som trengte hjelp, selv om jeg egentlig ikke hadde tid til å lage bladet.
– Viser dette hvor viktig enkeltpersoner er for libertarianismen?
– Ja, enkeltpersoner er alltid viktig. Det samme gjelder også innen science-fiction. Begge deler er funksjonelle meritokratiske anarki. Funksjonell fordi den bra og over lang tid. Anarki fordi det ikke eksisterer noen overhengende organisasjon, planlegging, styring eller samordning. Meritokrati fordi personer som har gjort gode eller store innsatser belønnes med priser, berømmelse og at man lytter til og tar hensyn til deres synspunkter. Vi to kunne lage verdenskongress i Oslo. Det er bare å gå i gang, lage markedsføringsmateriell og stå på.
Siden jeg ankom kongressen tidligere på dagen, hadde jeg stort sett delt ut bladet mitt til andre libertarianere. Jeg hadde også sett Holmberg i samtale med åndsfrender.
– Hvorfor er det så mange libertarianere blant sf-fans?
– Hvis man ser på sf som generell genre, så er et hovedinntrykk at ingenting er bestandig. Alle normer er like mulige og alt endres til noe annet. Denne dynamikken gjør det lettere å tenke seg inn i andre tankebaner. Dessuten er sf-sfæren grunnleggende individualistisk.
– Den første Prometheus-prisen ble delt mellom Atlas Shrugged av Ayn Rand og Robert Heinleins klassiker The Moon is a Harsh Mistress. Hva synes du om en slik tildeling og hva synes du om libertariansk science-fiction?
– Bøkene er Rand og Heinleins mest innflytelsesrike og leste sf med libertariansk budskap, så det var riktig at de fikk prisen. Det kjedelige er derfor at bøkene ikke er de respektive forfatternes beste, bl.a. fordi de har sterke propagandainnslag. Ayn Rands beste er The Fountainhead. Den beste til Heinleing er nok Double Star, med kanskje Citizen of the Galaxy eller Have Space Suit – Will Travel som nummer to.
– Det finnes mye sf-romaner som implisitt er libertarianske. Propagandabøker er imidlertid sjelden videre bra. De må legge inn resonnementer som forstyrrer handlingen eller tilpasser personene. Atlas Shrugged er et godt eksempel.
– Hva synes du om den nye svenske oversettelsen av Atlas Shrugged?
– Jeg har ikke lest den, det er forresten bare en omarbeiding. Mattias Svensson som har gjort jobben er en hyggelig, men ikke superflink skribent. Han er imidlertid veldig randianer. Ayn Rand var veldig emosjonell i sine bøker, men objektivistene oppfatter henne som først og fremst rasjonell. Det gjør at det ofte blir for mye ordbokoversettelse.
Jeg spør John-Henri om han har en favorittroman som han vil anbefale meg. Han svarer med å spørre meg hva slags forfattere jeg liker siden anbefalingen avhenger av hva slags bøker jeg liker. Jeg svarer at Kjell Hallbing er min favorittforfatter, og jeg blir deretter anbefalt å lese noe av Leigh Brackett, noe jeg har tenkt å gjøre. Man lytter og lærer når John-Henri anbefaler bøker!
– Da Mattias Bengtsson – tidligere sjef i Timbro – ble spurt hvem som var hans politiske forbilde, svarte han John-Henri Holmberg. Hvorfor tror du han svarte det og hvorfor er du – i all beskjedenhet – så viktig for svensk libertarianisme?
Holmberg ler og gir et enkelt svar.
– Det var jeg som fant på det.
Så fortsetter han resonnementet.
– Riktignok var Sven Rydenfelt og noen andre litt tidligere. Men la meg ta hele historien knyttet til min innsats for libertarianismen.
– Allerede tidlig leste jeg Ayn Rand i amerikansk pocketutgave, ettersom jeg leste alt jeg fant som virket å være science-fiction. Da jeg 13 år gammel kom over Rands roman Anthem i en kiosk i Spania, var det gjort. Jeg var et typisk eksempel på faren med Ayn Rand. Jeg var begeistret og leste alt. Leste Fountainhead mange ganger. Gråt i sengen. Roark er konstruert slik at han griper tak i lite intellektuelle tenåringer. Tenåringer føler seg ofte unike og annerledes enn andre. De er i en periode der de ofte sosialiseres, men generelt er dårlige til å kommunisere sine følelser. De som støter på Roark får en livsfarlig beskrivelse. En mann som ingen forstår, men som likevel er lykkelig. De blir revet med og får en sterk følelsesmessig tro. Jeg var fanatisk troende randianer i noen år.
Nå er John-Henri i siget. Jeg merker hans evne til å fortelle en sammenhengende historie og ergrer meg over at jeg ikke klarer å gjengi hele hans fortelling slik den triller ut av ham. Jeg minnes noe den svenske Frihetsfronter Karin Råde sa en gang for lenge siden. Det handlet om debatt på mailinglister. Hun klagde på at deltagerne manglet evnen til å skrive sammenhengende og logisk oppbygd, men at det var springende og fragmentert. Unntaket var John-Henri Holmberg som kunne skrive en sammenhengende artikkel, fra start til slutt. Holmberg er flink med språk.
– Dette gikk over etter at jeg var i Amerika i 1967. Jeg var på ett par møter i tilknytning til Nathaniel Branden Institute. Det som slo meg var at disse menneskene ikke var individualister. Alle var like, de gikk i de samme klærne og oppførte seg konformt. Det ble satt på en båndspiller, og etter at tapen var ferdig, gikk hver til sitt. Siden det ikke var noen tilstede fra instituttet, ble det ingen spørsmål eller debatt. Jeg leste i tillegg artikkelen i Playboy-intervjuet med Ayn Rand der hun bl.a. sa at ingen mentalt frisk kvinne kunne bli president i USA. Det var den beste jobben, og hun hadde da ikke noen mann å se opp til. Jeg skjønte aldri hva som var så fint med å være president, hvordan kunne det være bedre enn å være arkitekt? Ayn Rand uttalte også at hun ikke leste science-fiction. Bøker som ikke handlet om virkelighten, kunne ikke være store romaner. Siden Atlas Shrugged ikke minst ifølge henne selv var en stor roman og jo åpenbart var sf, skjønte jeg at hun ikke hadde peiling på hva hun pratet om. Det slo meg også at de andre som medvirket i de tidsskrifter objektivistene gav ut da, The Objectivist Newsletter og The Objectivist, kun var bleke kopier av henne.De skrev likedan som henne. Jeg merker slik fordi jeg er følsom for skrivestil.
– Etter hvert kom jeg i kontakt med andre miljøer. Jeg ble kjent med folk i Society for Individual Liberty og de som stiftet Libertarian Party. Ble kjent med folk fra Young Americans for Freedom, ungdomsorganisasjonen til republikanerne, der libertarianerne brøt ut etter landsmøtet i 1969. Ble kjent med bl.a. Roy Childs som også var interessert i sf. Og møtte Murray N. Rothbard. Han var en en morsom fyr, liten og tjukk. Han hadde en tordenrøst. En gang var han bakerst i en bankettsal med 1000 mennesker og overdøvde de på podiet. Han uttalte seg alltid sikkert om alt og forsvarte det inn i døden. Han var svært smart, men dessverre alt for utålmodig. Han kunne blitt mye større dersom han hadde brukt dobbelt så mye tid på halvparten så mange bøker. Dette er dessverre et vanlig problem med rasktskrivende mennesker, de bruker ikke mer enn 3-4 måneder på en bok.
John-Henri forteller så i detalj om hvordan han skrev mye libertariansk mens han studerte og om alle tidsskriftene han var delaktig i fra han begynte i studenttidningen Gaudeamus i 72-73. Denne perioden kulminerte med at han i 1977 fikk tilbud om jobb som en av to redaktører i tidningen til Moderaterne til tross for at han ikke var medlem.
– I fem år jobbet jeg fulltid med politikk. Skrev mye og reiste rundt og deltok i debatter. Jeg oppførte meg som en gal infiltrør, men Gøsta Bohman likte det. Da Moderaterne fikk ny partileder, fikk jeg sparken. Deretter jobbet jeg i fem år i Timbro. Det var i disse årene med aktiv politikk at jeg var skikkelig aktiv og påvirket mange mennesker.
– Du pleier å holde minneverdige taler. Jeg husker spesielt en middagstale på Sommerseminaret til Frihetsfronten. Tidligere hadde en økonom holdt et foredrag om reformering og endring av skattesystemet. Du tok sterk avstand fra hele tanken med enkel logikk. Skatt er tyveri, det er uaktuelt å diskutere endringer. Likeledes tok du avstand fra Timbros moderate linje. Hvorfor er du så ekstrem?
– Ingenting annet gir resultater. Vi lever i påtrykkingssamfunnet som kjøper stemmer med bidrag. Om en regjering endrer gjennom reform, taper de neste valg på grunn av alle de som er sure fordi de har mistet privelegier. For å være ærlig, så tror jeg det krever verdenskrig eller revolusjon for å få til skikkelige endringer, et blodig oppgjør.
– Men jeg legger merke til at du som alltid har et stort fredsmerke som smykke rundt halsen. Betyr ikke det at du er for fred?
– Jo, jeg er det, jeg er mot vold og tvang. Jeg sier ikke at jeg ønsker at det skal være nødvendig, jeg tror bare at det må bli slik. Alle landregrenser er satt gjennom krig.
– Du må ha blitt skuffet da det svenske tidsskriftet Nyliberalen støttet krigen i Irak?
– Det ble ganske mye bråk rundt den saken, for å si det slik. Jeg ville ikke hatt noe imot om noen privatpersoner på egen bekostning reiste til Irak og skjøt Saddam Hussain. Fyren var åpenbart en fæl skurk og det må være lov å skyte slike. Man kan imidlertid ikke tvinge andre til å gjøre det eller å betale for det. Min første artikkel publisert handlet for øvrig om dette. Jeg var 14 år og saken gjaldt Vietnamkrigen. Jeg skrev at det var greit om privatpersoner kjempet mot kommunister, men at det var galt å bruke vernepliktige eller andres penger for å gjøre dette.
Holmberg er åpenbart opptatt av individers mulighet til å handle moralsk på egenhånd. Vi spør ham om hvilke sentrale svenske libertarianere som finnes for tiden.
– Johan Norberg er dyktig og begavet. Han har gått gjennom en rekke faser. Han begynte som anarkistisk pønker og var bokstavtro randianer i en periode. Johan er imidertid generelt meget fornuftig og er Sveriges fremste libertarianer. Frihetsfrontens leder Henrik Alexanderson er også meget bra. Henrik Bejke er en unik støttepilar, en bevarer som alltid er der. Han vil lage Nyliberalen og møte opp på de månedlige møtene selv om ingen andre kommer.
– Hvilke libertarianske bøker vil du spesielt anbefale folk å lese?
– John Hospers skrev en bok på 70-tallet som jeg tror het kun ”Libertarianism”, men den er nok dessverre ute av print. Rothbards bok For a New Liberty er meget bra, selv om den er teoretisk og litt for ekstrem på et par punkter. Rothbard syn på barn er ikke helt bra. Jeg synes Ingemar Nordin har gitt en bedre argumentasjon knyttet til barn og rettigheter i boken Etik, teknik och samhälle. Av Ayn Rand vil jeg vel anbefale Capitalism: The Unknown Ideal, en essaysamling. Har også sansen for 1800-tallstenkeren Herbert Spencer, men han er lite salgbar.
– Jeg husker en gang du snakket om Spencer på et sommerseminar. Du kritiserte ham for at han gav etter og innrømmet at noen ville falle utenfor. Skal man aldri ta høyde for det?
– Spencer ble presset. Tenk om noen ikke finner jobb? Tenk om noen blir syke? Tenk om de blir født uten armer og ben? Tenk om ingen vil hjelpe dem? Til slutt sa han at i så fall, ville de falle utenfor. Jeg avviser problemstillingen, den er ikke realistisk. Det er umulig å anta at ingen vil hjelpe. I så fall ville de ikke stemme på politikere som ville hjelpe, og da ville de ikke fått hjelp uansett. Tanken bak er at politikerne er snillere enn oss andre, en umulig antakelse. Hvis ikke vi ønsker å hjelpe de svake, så ville heller ikke politikerne gå inn for det.
John-Henri Homberg er en belest mann. Utdannet litteraturviter. Han leser 250-300 bøker i året, anmelder 40 av dem årlig. Han har selv utgitt 9 bøker og oversatt 120 bøker. Det er ikke tilfeldig at han er invitert som æresgjest på en stor kongress. Vi tar noen bilder i forbindelse med æresgjest-talen, og oppdager behovet for et nytt kamera. En tale som handler om hard-core science-fiction. Det var ikke bare Liberalerens medarbeider som var imponert over den. John-Henri er en mann med mye klokt på hjertet. For de med lyst på en introduksjon til hans ideologiske ideer, kan vi anbefale Befria människan.
