BT mener Høyre har vunnet drakampen i regjeringen om innvandringspolitikken. UDI-direktøren vil ha en mer fleksibel utlendingslov. Skjer det endelig noe på denne fronten?
Bergens Tidende skrev i går om skjebnen til KrF og Venstres løfter i innvandringspolitikken, efter at Erna Solberg ble statsråd med ansvar for flyktninger og innvandrere. UDI sorterer nemlig under Kommunaldepartetmentet.
Før 1997 var det en kompakt majoritet i Stortinget som førte restriktiv innvandringspolitikk; Ap, H og FrP. Partiene som ønsket en mer liberal politikk var Venstre, KrF, SP og SV. Disse ble kalt flyktningeopposisjonen.
Efter 2001-valget var V og KrF fornøyde med å ha splittet rusttriangelet i næringspolitikken; AP, Frp (evt. H) og LO). I innvandringspolitikken kunne det se ut som om de restriktive var blitt splittet, idet H gikk i regjering med to av partiene i flyktningeopposisjonen) – og med et tredje parti fra samme gruppering (SV) i vippeposisjon.
Artiklene i Bergens Tidene tyder på at det er V og KrF som er blitt fanget inn av H i stedet. Venstres nestleder Olaf Thommessen har kommentert saken både i BT og på Venstres sider. SV har naturligvis benyttet anledningen til å kritisere de to sentrumspartiene i regjeringen. Erna Solberg på sin side avviser at hun fisker i Carl I. Hagens navn.
En mer fleksibel utlendingslov?
Av alle er det UDI-direktør Trygve Nordby som i en kronikk i Aftenposten tar til orde for mer liberale innvandringsregler. På ren refleks var FrP ute og kommenterte. De må jo ivareta sin troverdighet som partiet for stengte grenser.
Nordby presenterer et nyansert syn på migrasjon (bevegelse over grensene) – og gir dermed et helt annet inntrykk av UDI enn man får når man ser eksempler på hvordan etaten håndterer dagens lovverk. Kronikken gjengir UDIs høringsuttalelse til NOU 2004:20 «Ny utlendingslov», som er ute på høring.
Bergens Tidende har på lederplass kommentert UDI-sjefens kronikk. Legg merke til formuleringene om land med liberalistiske økonomier.
Ikke bare begrense innvandringen
Nordby ser en klar utfordring: ”Nye migrasjonsmønstre krever et dynamisk regelverk som kan tilpasses et internasjonalt samfunn i stadig endring.”. Han fokuserer (derfor) på at en ny utlendingslov må ha formålsparagraf som tar høyde for at innvandring ikke bare skal begrenses: ” En formålsparagraf vil også synliggjøre hva loven faktisk regulerer, og at migrasjonslovgivning nødvendigvis har flere og i noen tilfeller motstridende formål. I vår høringsuttalelse drøfter vi derfor også hva som ligger i den nærmest magiske betegnelsen «innvandringsregulerende hensyn». Til nå har dette begrepet utelukkende blitt tolket restriktivt. Det vil si at samfunnet nærmest a priori har hatt interesse av å begrense innvandring.”
Endelig mulighet for familieliv på tvers av landegrenser?
Når Nordby vil ha en mer fleksibel lov, fokuserer han på behovet for arbeidsinnvandring (noe jeg kommer tilbake til). Han er også opptatt av familielivet i tokulturelle ekteskap: ”Migrasjon skal bidra til økt mangfold i det norske samfunnet. Loven må legge til rette for utøvelse av familieliv og sosiale og profesjonelle relasjoner på tvers av grenser.”
Dette har også Liberaleren vært opptatt av. Når hvert femte ekteskap inngått i Norge består av en norsk og en utenlandsk statsborger er det innlysende at familier bosatt i Norge har slekt også utenfor Norge. Skal disse via lovverket gies mulighet til å ha et normalt fungerende familieliv der det er mulig å ha kontakt på tvers av landegrensene? Det vil i så fall bli et fremskritt i forhold til dagens situasjon, der slike familier (som min) kun opplever at lovverket, lovgiverne, og håndheverne av regelverket (UDI) legger så mange hindringer i veien som regelverket og firkantet tolkning gir mulighet for. I slike situasjoner skylder UDI på regelverket, og politikerne skylder på friheten UDI har til å jobbe i henhold til regelverket – uten innblanding og detaljstyring fra lovgiverne.
Naturligvis kan lovgiverne sørge for mer liberale og romslige lover, der det er mulighet for skjønn. Samtidig kan UDI organisere seg slik at de jobber mer effektivt. Det kan ikke være slik at når min ektefelle søker om familiegjenforening (et krav hvert av de 3 første årene), permanent bosettingstilladelse, eller om statsborgerskap, så bruker UDI asylsøkerne som unnskyldning for lang saksbehandlingstid! For det er faktisk det de gjør.
UDI er opptatt av å hindre tvangsekteskap, og foreslår en aldersgrense som er høyere enn dagens myndighetsalder, samt at ekteskap/samboerforhold skal være inngått/etablert efter at partene er blitt myndige.
Nordby berører ikke det normative i utlendingsloven; at nordmenn og utlendinger må inngå ekteskap for at utlendingen skal få opphold i Norge. Samboerskap er en umulighet efter dagens lov, men kunne blitt løst med Venstres forslag om et ”kjærlighetsvisum”.
Flere partier har snust på et forslag om å øke kravet til underholdsplikt for nordmenn som får besøk av utenlandske venner og/eller slektninger. Forslaget vil bidra til å gjøre livet mye vanskeligere for norsk/utenlandske par som ønsker å holde kontakt med den utenlandske delen av familien. Jeg kan ikke se at Nordby berører dette forslaget, som tross alt må være i strid med hans egen påpekning av at loven ”må legge til rette for utøvelse av familieliv og sosiale og profesjonelle relasjoner på tvers av grenser”.
Arbeidsinnvandring
er Nordbys begrunnelse for en mer fleksibel utlendingslov: ”UDI mener imidlertid at innvandringsregulerende hensyn også kan tjene det motsatte formål, nemlig å dekke behovet for ønsket innvandring, for eksempel knyttet til behov for arbeidskraft.” og ”Loven må derfor gi hjemmel for en fleksibel forskrift som kan justeres i takt med skiftende behov på arbeidsmarkedet. Videre må reglene legge til rette for smidig og rask saksbehandling.”
En kombinasjon av dagens regjering og SV vil kunne skape den loven Nordby ønsker. Et lovforslag på basis av NOU’en som er på høring kommer nok ikke til behandling i Stortinget før efter valget.
Da kan vi ha en regjering av konservative SP og et Ap bundet opp av fagforeningenes frykt for konkurranse om jobber og lønninger. Da hjelper det lite om SV står og roper mot vinden. LO-leder Gerd-Liv Vallas kalde, egoistiske vind; vi er oss selv nok!
Migrasjon – en menneskerett!
Liberalister mener bevegelsesfriheten følger av menneskets naturgitte rettigheter; retten til liv, frihet og søken efter lykke. Frihet og søken efter lykke lar seg dårlig kombinere med restriktive innvandringslover. Det er ingenting som tilsier at lykken finnes der man er født. Heller ikke på den andre siden av kloden. Men det må være mennesket alene som avgjør hvor han/hun vil lete. Med slik frihet følger ansvar. Ansvaret for ikke å belaste andre for konsekvensene av egne valg. I dag tør visst ikke lovgiverne gi utlendinger denne kombinasjonen av frihet og ansvar. Det forstår seg, heller ikke nordmenn opplever å bli vist tillit av sine lovgivere i form av frihet og ansvar.
Klarer seg selv? La dem komme, la dem bli!
De som immigrerer på jakt efter arbeid, lykke, familie eller annet som ikke impliserer et behov for lovgitt beskyttelse kan naturligvis ikke regne med å bli utstyrt med bolig, lommepenger, jobb og undervisningsopplegg for språklig og kulturell tilpasning. Det må man sørge for selv. Eller via familie og/eller arbeidsgiver. Men det legger dagens lovverk hindringer i veien for. Hvorfor er det så vanskelig for lovgiverne å akseptere at mennesker som ikke ligger det offentlige til byrde skal få lov å immigrere, eller bli boende dersom de allerede er kommet hit? Det finnes en rekke eksempler på at folk som klarer seg selv likevel opplever å bli kastet ut, fordi de ikke passer inn i de paragrafene UDI er satt til å håndheve. Dette er både bortkastet arbeid og energi for UDI, og uheldig og skadelig både for dem som rammes – og for Norge. Dette burde Nordby ha berørt, når han skriver: ”Gjennom behandling av over 70 000 utlendingssaker hvert år, i tillegg til de sakene som sluttbehandles av politiet og ved utenriksstasjonene, har UDI et vell av erfaringer å høste av når det gjelder behovet for regelendringer.”
For Liberaleren er saken klar; utlendingsloven kunne vært gjort langt mer liberal. Foreløbig får vi klamre oss til håpet om at politikerne lytter til UDI-sjefen. Vi velger å tro ham på hans ord (i Aftenposten). Så skjer det kanskje litt liberalisering.
Vi venter i spenning.
