Det bør ikke være en statlig oppgave å betale ferien til folk.
Carl I. Hagen, Åslaug Haga og Øystein Djupedal ønsker nå å bruke andre menneskers penger for å betale hjemreisen fra Sharm el-Sheik for norske turister. Her ser vi igjen sosialpornografisk populisme i fri utfoldelse. Tre sentrale politikere skaffer seg en forside i Dagbladet med krav om økte skatter.
Unnskyld, ikke med krav om økte skatter, derimot med et medmenneskelig, forståelsesfullt ønske om å hjelpe mennesker i nød. Det er i hvert fall vinklingen deres. Økte skatter er ikke kravet, men konsekvensen. Alle slike utspill – hvis de blir praktisk politikk – fører til økte offentlige utgifter. Og siden det ikke finnes noen Sarepta-krukke, så må det betales av noen. Skattebetalerne.
Dette er ikke unntak, det er selve politikkens vesen. Allerede for mer enn 150 år siden slo den store franske økonom Frederic Bastiat det fast: ”Staten er den store illusjonen der folk tror de kan leve på andres bekostning”. Politikk handler om å love priviligeier til utvalgte grupper og enkeltpersoner som betales av alle i fellesskap. Og siden alle tilhører en slik gruppe, så overfører man fra alle til alle.
Selve overføringssystemet er grunnleggende urettferdig, tyveri er ikke legitimt fordi man har stemmene til Olga på Grünerløkke i baklomma. Det har imidlertid negative økonomiske konsekvenser. Vi ønsker å fremheve tre i denne sammenhengen.
Mennesker er ansatt i selve overføringssystemet. Disse flytter penger istedenfor å produsere verdier. Det er rett og slett bortkastet arbeidskraft. Gjennom ærlig arbeid, kunne disse menneskene gjort noe fornuftig. I denne sammenhengen er det på sin plass med en presisering. En rekke av de oppgaver som staten utfører, ville også blitt utført i et fritt samfunn. Eksempelvis vil det være etterspørsel etter leger og lærere. Vi snakker om de som driver med selve pengeoverføringsbiten.
For det andre brukes betydelig ressurser på å få fatt i sin andel av de pengene som politikere strør om seg, det som i statsvitenskapen kalles rent seeking. Særinteresseorganisasjoner og bedrifter posisjonerer seg i forhold til politiske beslutninger istedenfor å produsere verdier.
Det trejde problemet er knyttet til mottakerne. Hvis man gir noen noe samtidig som andre får regningen, vil mennesker tilpasse seg dette istedenfor å oppføre seg fornuftig. Mennesker velger å stole på helsevesenet istedenfor å tegne helseforsikring. Mennesker reiser på tur uten skikkelig forsikring, trygg på at Hagen og Haga trør til med skattepenger dersom noe skjer. Mennesker lever på trygd istedenfor å stå på egne ben. Alt dette leder til verditap for samfunnet.
