Liberalister har alltid fremhevet den enkeltes ansvar for utdannelse. Fordi det er en investering i fremtidig jobb, status og inntekt. Skal det være annerledes med efterutdannelse?
Dagsavisen har i dag et oppslag om at LO og Aps store efterutdannelsesreform fra 1990-årene, kjempet frem av daværende LO-leder Yngve Hågensen, er blitt en fiasko. Norske arbeidstagere har minst efterutdannelse i hele Norden.
Hensikten med reformen? Voksne skulle få mulighet til å gjennomføre grunnskole og videregående skole og det skulle etableres ordninger for livslang læring. Hele samfunnet skulle få et kunnskapsløft.
”Fadder” Hågensen skuffet
Hågensen er naturlig nok skuffet. Han fremhever manglende finansiering av ordningen som det største problemet. Så lenge folk ikke har noe å leve av mens de efterutdanner seg, kan de ikke ta sjansen, er hans logiske analyse.
Hågensen kobler også folks tidlige pensjonering med manglende efterutdannelse. Folk pensjonerer seg tidlig fordi de føler at de ikke er kompetente nok til å håndtere nye krav til kompetanse i yrkeslivet.
Han mener også det er en fare for at norske arbeidstagere kan bli utkonkurrert på det felles europeiske arbeidsmarkedet, på grunn av liten efterutdannelse.
Hva sier forskerne?
Ved FAFO (Fagbevegelsens forskningsinstitutt) tror de at noe av den efterutdannelsen som faktisk skjer, ikke er fanget opp. Skillet mellom arbeid og utdannelse er visket ut når efterutdannelsen foregår i arbeidslivet.
Det norske velstandsnivået kan i seg selv forklare manglende interesse for efterutdannelse. Folk har det så bra at de ikke ser behovet for å tilegne seg ny kompetanse.
Også forskerne peker som Hågensen på manglende finansiering. Så lenge bedriftene ikke anser efterutdannelsen nødvendig for å håndtere den enkeltes arbeidssituasjon er de ikke interessert i å betale.
Egeninteressen må være drivkraften!
Det er ikke vanskelig å forstå at Yngve Hågensen er skuffet. Her tar han et løft for å sikre arbeidstagere rett til efterutdannelse, og dermed sikre dem mot å bli akterutseilt av nye, yngre arbeidstagere med bedre utdannelse – og så er ikke folk interessert!
Vi tror forskerne kan ha rett i at det foregår mye faktisk efterutdannelse i arbeidslivet; som er relatert til den enkeltes yrke, og dermed egentlig faller inn under begreper som ”oppdatering av utdannelse”. Selv om yrkesaktive ansatt i en jobb får faglig oppdatering og også øket sin kompetanse for å kunne stige i gradene i en bedrift, er det ingenting som tilsier at man ikke også kan søke seg nye utfordringer andre steder.
Liberaleren har påpekt det tidligere og kan gjøre det i denne sammenhengen også; oljerikdommen gjør at det er vanskelig å få til nødvendig omstilling i Norge. Det er vanskelig å slanke staten så lenge Norge kan drukne sine sorger i Oljefondet. Folk bekymrer seg i liten grad for hva som skal skaffe inntekter og jobber når oljen tar slutt. Ikke sjelden forteller media om gründere som må til Sverige for å få sine ideer fra tegnebordet til produksjon. Derfor er det nok også riktig når FAFO påpeker at folk som har det forholdsvis greit ikke står først i køen for å omstille seg.
For liberalister (men kanskje ikke for andre?) er det innlysende at egeninteressen må være drivkraften også når det gjelder efterutdannelse. Utdannelse er i seg selv en investering i fremtidig jobb, inntekt og status. Hvis man er fornøyd med det staten tilbyr, kaster man seg ikke rundt for å klatre høyere. I dag tilbyr staten utdannelse med billige lån på universitetsnivå. Utdannelsen er gratis, lånet er ment å dekke husleie og andre boutgifter mer enn bøker og annet nødvendig for selve utdannelsen. På private høyskoler må imidlertid studentene betale skolepenger i tillegg. Kanskje øker det motivasjonen for å bli ferdig raskt og med et godt resultat?
Vi forstår Hågensens skuffelse, og er enig (på andre premisser) i at folk nok burde øke sin egen kompetanse. Men ikke for andres regning.
