For noen dager siden krøp bensinprisen over 12 kr i Finnmark. I ettertid fulgte ikke bare kritikk av bensinprisene generelt, men også av at bensinen skal koste mer i distriktene. Kritikken er bak mål.
Et eksempel presenterer Ane Håbjørg på side 2 artikkelen i VG.i dag. Hun skriver bl.a. ”Men dette er ikke New York der tilbud og etterspørsel betyr alt. I Norge vil vi at det skal være rettferdig. … Flere byfolk kunne med fordel latt bilen stå. De har tross alt alternativer. Det har ikke finnmarkingene. Det betaler de dyrt for – og rettferdig er det opplagt ikke.” Senterpartiets Inger S. Enger varsler at gjeninnføring av fraktutjevningsordningen skal tas opp i Stortinget til høsten.
Siden det er kortere fraktkostnader til Oslo enn til Finnmark og større konkurranse mellom bensinstasjonene i Oslo-området, fører dette til billigere bensin i Oslo. Enkelt og greit, økonomien i dette er det ingen som har problemer med å forstå, selv ikke de mest tungnemme med hensyn på markedsøkonomi.
Om det folk egentlig reagerer på er at de selv må betale mer andre, skal vi ikke spekulere over. Argumentet er uansett at en slik påtvunget prisforskjell er urettferdig, folk kan jo ikke bare flytte heller. Bensin trenger de, derav tvangen. Vi skal la kritikk av et slikt tvangsbegrep og påstanden om at folk ikke kan flytte ligger til en annen gang og heller kritisere kjernen i deres syn.
Tanken er at lik pris alle steder er rettferdig. Tankegangen er absurd, upraktisk og direkte urettferdig. La meg illustrere med et eksempel knyttet til en annen nødvendig del av et vanlig norsk liv:Bolig.
Parallellen er ganske enkel. Noen boliger er dyrere enn andre, avhengig av hvor i landet de ligger. I enkelte deler av landet – f.eks. Oslo – er boliger dyre, mens i andre deler av landet – f.eks. Finnmark – er boliger billige. Dette er et resultat av ulike markedsfaktorer slik som eksempelvis , tomtepriser, byggekostnader og etterspørsel etter boliger i det aktuelle området.
Hvis man skulle følge logikken til enkelte knyttet til bensin, ville man måtte innføre en bokostnadsordning. Boligeiere i Finnmark måtte overføre store summer årlig til bligeiere i Oslo for å utjevne det ”urettferdige” prisforskjellen.
La oss regne litt på det. La oss anta at en gjennomsnittlig bolig i Oslo med et gitt areal koster 2 millioner kroner, mens tilsvarende i Finnmark koster 1 million. Rentekostnaden på den mellomliggende millionen blir 30 000 kr ved 3 prosent årlig rente. Bør hver boligeier i Finnmark subsidiere Oslo-folk med dette? Vel, vi må vel justere for folketallet som er mye større i Oslo, hvilket vel betyr at hver Finnmarking må betale kanskje flere hundre tusen til Oslo-folk? Vent litt, vi må huske å få med resten av landet på subsidieringen av Oslo-folk. Og så må vi justere for individuelle forskjeller mellom boligverdi ulike steder.
Huff, dette ble komplisert, vi må nok ansette en haug med samfnnsøkonomer, statsvitere og jurister til å ordne detaljene i dette! Det er ikke merkelig at høyre utdannede mennesker med visse jobbambisjoner liker reguleringer, byråkrati og stor stat…
Tilbake til de enkle prisforskjeller. Vi trenger nemlig ikke bare å sammenligne Oslo vs Finnmark. Det er jo også store prisforskjeller på boliger innad i Oslo. Vi mo nok innføre en subsidiering fra de heldige menneskene i Groruddalen til de stakkars menneskene i Homenkollen som lider under de urettferdige prisforskjellene på boliger…
Sådan er logikken bak ideen om lik pris i hele landet! Ulike priser er naturlig og rettferdig og det er ingen offentlig oppgave å drive politisk utjevning. Mennesker velger selv sitt bosted med de fordeler og ulemper det medfører. Det er deres individuelle valg!
For øvrig må ikke denne artikkelen tolkes dit at vi mener at dagens bensinpriser er rettferdige, de er allerede forurenset av myndighetenes urettferdige avgiftspolitikk.
