Per Kleppe omtaler Richard Layards bok Happiness: Lessons from a new science (Penguin Press, 2005) i Aftenposten 18. juli. Jens Stoltenberg viste til boken i sin landsmøtetale, og Halvard Bakke har gitt den rosende omtale i Dagsavisen. Dette er ikke tilfeldig. Layard er britisk sosialdemokrat, og hans tolkning av lykkeforskningen peker mot sosialdemokratiske løsninger, ikke minst høye skatter.
Av Jan Arild Snoen.
Kleppe viser til er at vi ikke blir lykkeligere av mer penger, etter at et visst velstandsnivå er nådd. Dette er ikke helt presist. World Database of Happiness, som samler all tilgjengelig lykkeforskning, viser en svak, men ikke ubetydelig bedring for de fleste land med data tilbake til 1973. En positiv trend, som Layard ikke nevner, er at forskjellene i lykke er redusert i nesten alle vestlige land over den perioden vi har målinger. Det er altså færre dypt ulykkelige og veldig lykkelige, og flere temmelig lykkelige. Viktigere er det at Kleppe overtolker Layard, som ikke sier at penger er uten betydning, men at andre forhold som påvirker lykken har forverret seg de siste tiårene i rike vestlige samfunn. Det gjelder for eksempel økt kriminalitet, flere oppløste ekteskap og svekkelse av religionen. Dette oppveier (nesten) den positive effekten av økt velstand.
Layards bekymring over at vi ikke ser ut til å bli (særlig) lykkeligere må holdes opp mot at de fleste faktisk sier de er ganske fornøyde. På en skala fra 0 til 10 er danskene og sveitserne lykkeligst, med skåre på omkring 8, svensker, nordmenn og amerikanere ligger rundt 7,5, mens spanjoler og italienere er noen grinebitere med skåre under 7. Layard skriver selv at ”i Vesten har vi et samfunn som trolig er så lykkelig som noe annet som noen gang har eksistert”. Det er ikke opplagt at det er lett å forbedre disse gjennomsnittene noe særlig ved hjelp av politiske virkemidler. Selv om forskningen på lykke har gjort fremskritt de senere år, er det fremdeles et ganske ferskt fagfelt. En nøktern analyse av funnene underbygger ikke systematisk en bestemt ideologi, enten det er sosialdemokrati, konservatisme eller liberalisme.
Kleppe trekker spesielt frem Layards argument om at økt mobilitet reduserer lykken – ”folk flest ønsker ikke stadig omstilling av bedrifter og offentlige tjenester og er ikke enige med ledere som vil ha mer ”fleksibilitet” og forandring”. Dette er Kleppes utlegning, og har ingen forankring i Layards bok, utover generelle betraktninger om at trygghet er viktig for lykke. Det er intet i Layards bok eller annen lykkeforskning jeg kjenner til som bekrefter at samfunnets lykke faller på grunn av økt effektiviseringspress. Kanskje er det slik at vi taper litt i jobbsituasjonen, og selvsagt har Kleppe rett i at vi ikke bør se bort fra trivsel og trygghet på arbeidsplassen. Heldigvis har vi undersøkelser som viser at trivselen er høy, selv om folk også sier at de er mer stresset enn før og mener arbeidslivet har blitt tøffere. På den annen side betyr effektivisering bedre og flere tjenester – vi tjener som kunder og borgere. I Vest-Europa har vi dessuten tatt ut en stor del av effektiviseringsgevinsten i form av kortere arbeidstid, noe Layard ellers mener er en viktig kilde til lykke. Vi har færre, men kanskje mer stressende arbeidstimer. Verken Layard eller andre lykkeforskere kan gi noe enkelt svar på om vi hadde vært lykkeligere av å jobbe mer, men mindre intensivt.
Layard skriver lite om omstilling og fleksibilitet generelt, men mye om økt geografisk mobilitet. Han mener dette vil redusere samfunnets lykke, men kan ikke forankre dette direkte i lykkeforskningen. Isteden går han omveien via kriminalitet, redusert tillit og oppløste familier. Alle disse tre negative faktorene har sammenheng med geografisk mobilitet. Det er imidlertid juks å unnlate å veie dette opp mot andre mekanismer som trekker i motsatt retning. Den viktigste av disse er større sjanse til å få jobb. Han nevner heller ikke at veldig mange mennesker flytter fordi de tror de vil få det bedre på et nytt sted, uten at dette henger sammen med at de mister jobben der de bor. Urbaniseringen skyldes for eksempel ikke bare ”tvangsflytting” fra steder uten jobber, men også alt det positive byen lokker med. Layard har heller ikke kikket på den direkte sammenhengen mellom flytting og lykke. En enkel regresjonsanalyse for alle vestlige land med tilgjengelige mobilitetsdata viser at lykken er høyere i de mest mobile landene. Slike samvariasjoner utgjør ikke noe vitenskapelig bevis, men en kunne forvente at Layard drøftet sine teorier mot slike data.
Kleppe mener det er lettere å føre en politikk for økt lykke dersom staten er ”mindre fragmentert”, et kodeord for sentralstyrt av politikere. Mon det, selv om standpunktet til den gamle planleggingsministeren ikke overrasker. Fristillingen av offentlige serviceytere har gått sammen med økt valgfrihet og makt til brukerne, og flere lovfestede rettigheter. Fragmentering og New Public Management på tilbudssiden har derfor sitt motstykke i økt individualisering på brukersiden. Og ganske riktig – Layard mener individualiseringen har gått for langt, og gjør oss ulykkelige. Likevel tester han ikke påstanden empirisk, utover å peke på noen aspekter ved individualisering som kan slå negativt ut. En studie av den fremtredende lykkeforskeren Ruut Veenhoven som omfatter 43 land på 1990-tallet viser imidlertid at folk er lykkeligere i mer individualiserte land. Sammen med at økt geografisk mobilitet ser ut til å øke lykken, viser dette også at sammenhengen mellom trygghet og stabilitet på den ene siden og lykke på den annen langt fra er så opplagt som Layard vil ha det til.
Layards mest kontroversielle anbefaling er å øke skattene på arbeid fordi vi arbeider for mye. Dette er et forfriskende annet perspektiv enn det nesten alle andre samfunnsøkonomer har, nemlig at høye marginalskatter er skadelige fordi det fører til at vi arbeider mindre enn vi ellers ville gjort. Hans påstand om at vi er overarbeidet er svakt fundert. Han viser til at arbeidstiden har falt mye mindre i USA enn i Europa, og antyder at dette kan være med på å forklare at lykken har stagnert i USA siden 1975, mens den har økt i Europa. Den samme datakilden som Layard viser til på siden foran denne påstanden, World Database of Happiness, viser imidlertid det motsatte av det han skriver. Av elleve land med dataserier fra 1973 har lykken økt tredje mest i USA. Det er riktignok en svakt negativ samvariasjon mellom lang arbeidstid og lykke, men et dynamisk perspektiv gir motsatt resultat. Jo mer et land har redusert arbeidstiden siden 1970-tallet, desto dårligere har befolkningen gjort det på lykkeskalaen. Amerikanerne jobber nesten like mye som før, og de har blitt litt lykkeligere. Franskmenn, tyskere og japanere har fulgt Layards råd og jobber nesten 20 prosent mindre enn for en generasjon siden. De to siste landene har ikke blitt lykkeligere i det hele tatt. Franskmennenes lykke har bedret seg litt mindre enn amerikanernes, og ligger fremdeles langt nede på listen.
Vi kan også kikke på den direkte sammenhengen mellom skattetrykk og lykke, uten å gå omveien om arbeid. En enkel regresjon gir ingen klar samvariasjon. Det lille som er, tyder på en smule lykkeligere innbyggere i land med lavt skattetrykk.
Streben etter menneskelig lykke bør stå sentralt i den politiske debatten. Lykkeforskningen leder oss til viktige spørsmål. La oss ikke tro at vi finner særlig mange enkle svar.
Jan Arild Snoen er uavhengig skribent.
